Banner top Til forsiden Econa

Bedrifters politiske ansvar

figur-author

Sammendrag

I hvilken grad har bedrifter et ansvar for å påvirke den politiske situasjonen i landene hvor de opererer? I takt med økende globalisering har bedrifter fått mer makt og frihet, og de sveitsiske næringslivsetikerne Palazzo og Scherer argumenterer for at bedrifter derfor i større grad bør ta et politisk ansvar for globale utfordringer. I denne artikkelen drøftes deres synspunkt i lys av et konkret eksempel, nemlig Statoils virksomhet i Aserbajdsjan.

Introduksjon

Store bedrifter har betydelig økonomisk og politisk makt. At slike virksomheter har en politisk rolle i samfunnet, er med andre ord åpenbart, men har de også et politisk ansvar? I takt med økonomisk globalisering har store bedrifter til dels frigjort seg fra nasjonalstatens lenker. De har opparbeidet seg et større handlingsrom og en større gjennomslagskraft. Dette er en beskrivelse av en situasjon som leder til spørsmål om hva slags legitimitet disse bedriftene har og bør ha når de opererer som politiske aktører. Når vi snakker om de store utfordringene som det globale samfunnet står overfor, og om årsakene til disse – det være seg karbonutslipp, avskoging, overfisking eller landran – vil de fleste være enige i at store bedrifter er en del av problemet. Det vil si at de åpenbart har vært med på, og er med på, å skape problemene. Men kan store bedrifter også være en del av løsningen? Med andre ord, kan og bør «gode» eller «samfunnsansvarlige» bedrifter ta et utvidet ansvar og adressere de store utfordringene det globale samfunnet står overfor? Samtidig som store bedrifter har fått økt makt, har de også fått verdens øyne rettet mot seg, og frivillige organisasjoner, aktivister, forbrukere og myndigheter krever at bedriftene må utvise et ansvar for samfunn og miljø. Den overordnede problemstillingen i denne artikkelen er hvorvidt god, global styring utelukkende er et spørsmål om hvordan vi mest effektivt kan finne en god måte å styre og kontrollere multinasjonale bedrifter på, eller om det også kan tenkes å være et spørsmål om hvordan bedrifter mest effektivt kan bidra til god global styring. Hvis det sistnevnte er tilfellet, bør det ha implikasjoner både for hvordan vi forstår begrepet om bedrifters samfunnsansvar, og for hvordan bedriftsledere forstår sin samfunnsrolle.

Problemstillingen drøftes i lys av et konkret eksempel, nemlig Statoils virksomhet i Aserbajdsjan. Som et internasjonalt oljeselskap er det uunngåelig at Statoil er involvert i miljøskadelig aktivitet i land som preges av fattigdom, ulikhet og undertrykkelse. Tross dette lykkes Statoil relativt godt i å fremstå som et samfunnsansvarlig selskap. Jeg vil se på hvilke kriterier som legges til grunn i vurderingen av Statoil som et samfunnsansvarlig selskap, og på hvordan representanter fra selskapet selv vurderer Statoils politiske rolle.

På bakgrunn av Statoil-eksempelet vil jeg introdusere begrepet om bedrifters politiske samfunnsansvar (political CSR), som har blitt lansert av de sveitsiske næringslivsetikerne Guido Palazzo og Andreas Scherer. 1 Palazzo og Scherer argumenterer for at globaliseringen av økonomien påkaller nytenkning rundt begreper som politisk styring og demokrati, og at dette også innebærer at bedrifters politiske rolle må revurderes. De hevder at tanken om at bedrifter står ansvarlige overfor sine interessenter, er for begrenset, og at store bedrifter må ta steget fullt ut i det politiske og påta seg et ansvar for globale utfordringer som klimaforandringer og befolkningsvekst. De baserer sin analyse på den tyske filosofen Jürgen Habermas’ politiske teori. Jeg argumenterer for at deres bruk av Habermas er diskutabel, og at Habermas selv i høyeste grad ville stille seg kritisk til tanken om at bedrifter kan og bør bidra til god global styring. Samtidig kan det hevdes at spørsmålet om bedrifters politiske ansvar er et viktig tema som er underbehandlet både hos Habermas og i politisk filosofi generelt.

Statoil som politisk aktør

Statoil er et eksempel på en norsk bedrift som har en omdiskutert og uavklart politisk rolle i sin internasjonale virksomhet. Statoil er et nasjonalt oljeselskap, og cirka 70 prosent av aksjene eies av den norske staten. Selskapet har i løpet av de seneste tiårene beveget seg fra den norske kontinentalsokkelen og henimot internasjonalisering i både utvinning og produksjon, og er i dag representert i over 30 land – noen av dem blant de aller mest korrupte og undertrykkende regimer i verden, slik som Angola og Aserbajdsjan. Selskapet presenterer seg selv som ledende når det gjelder samfunnsansvar (CSR) og som en representant for godt bedriftsborgerskap (corporate citizenship). De deltar aktivt i utviklingen av gode initiativer for å fremme gjennomsiktighet og menneskerettigheter i mange av landene der de opererer, og har vunnet priser for sine samfunnsutviklende prosjekter i flere av disse landene.

Statoils omdømme har imidlertid også fått noen skudd for baugen, ikke minst i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Iran i 2003–2004, der de endte med å måtte betale 21 millioner amerikanske dollar i bøter. De ble også dømt for prissamarbeid i Sverige i 2005, og ble så sent som i 2013 igjen gjenstand for EU-etterforskning for prissamarbeid sammen med en rekke andre internasjonale oljeselskaper. Det synes nesten uunngåelig at Statoil er innblandet i denne typen saker, gitt den bransjen og de markedene de opererer i. Slik sett er det kanskje overraskende at et oljeselskap i det hele tatt prøver å bygge et omdømme som et samfunnsansvarlig selskap, men paradoksalt nok lykkes Statoil ganske godt med dette, noe som skyldes at de oppfattes som bedre enn andre selskaper i samme bransje. I 2011 ble Statoil rangert aller øverst blant oljeselskaper på Fortune Magazine sin liste over «World’s Most Admired Companies», og som nummer én av mest samfunnsansvarlige selskaper uavhengig av bransje. Selskapet har over en rekke år scoret gjennomgående toppkarakterer på Dow Jones Sustainability Index og andre vurderinger av bedrifters samfunns- og miljøansvar.

Norske myndigheter fremhever gjerne betydningen av at store norske selskaper som Statoil – og særlig de som er (delvis) statseide – er ambassadører for norske verdier ute i verden. I 2009 kom UD med sin stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar i den globale økonomien, og der heter det:

Bedriftene påvirker samfunnsutviklingen der de opererer. Derfor har de et ansvar som går ut over lønnsom verdiskaping. Fokus på bedriftenes samfunnsansvar handler om å tydeliggjøre hva dette ansvaret består i, og hvordan det best kan ivaretas. Det finnes eksempler på at bedrifter er lønnsomme i økonomisk forstand, men at deres virksomhet samtidig kan skade både arbeidstakere og nærmiljø. Det er politikkens oppgave, i nær dialog med nærings- og arbeidslivets egne aktører, å endre på slike forhold. Mange oppgaver i en globalisert verden kan bare løses gjennom aktivt samarbeid med de ledende økonomiske aktørene. Det er et viktig mål for politikken å utløse disse mulighetene for samarbeid. 2

Ut fra dette sitatet kan det virke som at norske styresmakter har relativt høye forventninger om at norske selskaper skal samarbeide med politikere om å fremme politiske mål i de landene der de opererer. Det er rimelig å tenke at et selskap som Statoil, der staten sitter på aksjemajoriteten, er blant de selskapene som vil møte de høyeste forventningene om oppslutning rundt slike politiske mål.

Statoil på sin side snakker ofte og gjerne om sitt samfunnsansvar, men er samtidig opptatt av å kommunisere tydelig når det gjelder grensene for Statoils ansvar, særlig på det politiske området. Her ved tidligere direktør for internasjonale operasjoner, Petter Mellbye, i en uttalelse fra 2005:

Statoil’s most important contribution in the countries where we operate is the value creation for which our investments lay the basis […] I believe that doing business with the aim of changing the system of government in the countries where we operate falls beyond the scope of what a company legitimately can do. 3

Eller som informasjonssjef Kjersti Tvedt Morstøl sier det til Dagens Næringsliv i 2007:

Når det gjelder menneskerettigheter, så er det ikke vårt mandat å engasjere oss i en direkte dialog med landets myndigheter. Det er en oppgave for diplomatiet og det sivile samfunn. 4

På lignende vis uttaler informasjonssjef Bård Gland Pedersen seg til Petromedia i 2013:

Vi som selskap skal følge regler og menneskerettigheter, mens myndighetene skal promotere menneskerettigheter. Vi er opptatt av at vår virksomhet skal bidra til verdiskapning, både for samfunnet og aksjonærene. […] Dette kan i seg selv bidra til positiv utvikling, men vi kan ikke ta over et politisk ansvar. Det er en myndighetsoppgave som vi heller ikke har mandat til. 5

Disse uttalelsene kan tyde på at Statoil er under press og opplever at de må gjøre en jobb når det gjelder å definere sin egen politiske rolle i en balansegang. På den ene siden vil de fremstå som samfunnsansvarlige og verdige representanter for gode, norske verdier i landene hvor de opererer. På den andre siden vil de frabe seg et ansvar for å påvirke samfunnsutviklingen i landene hvor de opererer, utover den påvirkning som er en uunngåelig bivirkning av de økonomiske vurderinger og beslutninger som bedriften foretar.

I hvor stor grad er det meningsfullt å forvente at Statoil skal løpe den norske statens ærend når det gjelder å fremme politiske mål? Ut fra ett perspektiv er deler av Statoils virksomhet i grunnleggende konflikt med uttalte utenrikspolitiske målsettinger. I en samling casestudier av nasjonale oljeselskapers endrede rolle i internasjonale markeder skriver Richard Gordon og Thomas Stenvoll:

[Norway] has taken a proactive stand in the involvement of ethics in foreign policy as a contributor of aid and supporter of peace processes. On the other hand, as the primary owner of Statoil, the Norwegian government is involved in the extraction of resource wealth and the implicit subsidy of regimes that go against the very principles that Norwegian foreign policy is trying to work against. 6

De nevner Angola og Aserbajdsjan som to kjerneeksempler på denne tilsynelatende selvmotsigelsen, der Statoils virksomhet er med på å skape og forsterke en ressursforbannelse som norsk utenrikspolitikk tar sikte på å motvirke. Statoils strategi for samfunnsansvar i disse landene er å støtte og være med på å utforme initiativer på tre nøkkelområder: gjennomsiktighet (åpenhet), arbeidsrettigheter/menneskerettigheter og samfunnsutviklende prosjekter. Disse initiativene er imidlertid formulert innenfor grensene av en såkalt business case for bedrifters samfunnsansvar, det vil si at de begrunnes i en slags opplyst egeninteresse: Det å pleie omgivelsene inngår i en strategi for å oppnå konkurransefordeler. 7 Med andre ord er det kun dersom Statoil oppnår bedre økonomiske resultater i disse områdene enn sammenlignbare selskaper som ikke jobber for åpenhet, rettigheter og samfunnsutvikling, at deres samfunnsansvarlige strategi vil kunne anses som vellykket.

Dette setter tilsynelatende klare begrensninger når det gjelder å samarbeide aktivt med norske myndigheter om å påvirke vertslandets politiske situasjon. Dersom en slik innblanding medfører en fare for å destabilisere en ellers sikker inntektskilde (eksempelvis ved å øke risikoen for regimeendringer), vil det ikke kunne forsvares ut fra virksomhetens strategi for samfunnsansvar.

Aserbajdsjan er et land hvor en liten, styrende elite (regjeringen og dens nære allierte) nyter godt av de store oljeinntektene som selskaper som Statoil genererer, mens lite eller ingenting tilfaller øvrige innbyggere. Ut fra dette kan det argumenteres for at tilstrømmingen av oljerikdom styrker den styrende eliten og trenerer en utvikling i retning av sivile rettigheter og politisk frihet. Er dette ok sett med norske øyne? Eller blir Statoil, og dermed indirekte det norske folket, på denne måten medskyldige i undertrykkelsen av det aserbajdsjanske folket – for å sette det litt på spissen? Statoils primære målsetting med å være i landet er naturligvis verken politisk eller humanitært, men å skape et økonomisk overskudd – noe de også gjør og har gjort. Dette har vært et både omfattende og innbringende prosjekt for Statoil, selv om de de siste par årene har redusert sin virksomhet i landet noe. Spørsmålet er om Statoil utover å nå sine økonomiske mål kan sies å ha andre forpliktelser i landet. Bør de eksempelvis – i kontrast til uttalelsene selskapets representanter kommer med i sitatene ovenfor – bruke sin innflytelse til å påvirke landets myndigheter i retning av økt frihet og bedre levestandard for det aserbajdsjanske folket? Mer generelt: Gir det mening å hevde at en bedrift er forpliktet til å foreta seg noe som kan underminere grunnlaget for inntjeningen, utelukkende basert på etiske eller politiske vurderinger?

Statoil er et særtilfelle i den forstand at den norske staten er majoritetseier. Norske myndigheter er klart forpliktet til å jobbe utenrikspolitisk for en demokratisering av Aserbajdsjan, selv om det potensielt ville kunne bety at Statoils investeringer ble utsatt for risiko. Myndighetene legger seg imidlertid ikke opp i Statoils strategiske beslutninger. Spørsmålet er om Statoil har et selvstendig ansvar for i større grad å realisere sitt potensial som politisk maktfaktor i de landene der de opererer, utover (og kanskje til og med på tvers av) den påvirkning som handler om å sikre og fremme egne investeringer.

Jeg vil ikke forsøke å gi noe klart svar på dette her. Poenget er bare å bruke de uavklarte forventningene som hviler på Statoil, som et eksempel på relevansen av spørsmålet om hvilken politisk rolle norske bedrifter har og bør ha. Jeg vil også gjerne peke på en tvetydighet som jeg mener er til stede i offentlig debatt om hvilke forventninger vi har til norske bedrifter og deres måte å agere på i andre land. På den ene siden vil mange uten videre støtte Statoil når de understreker at de som et profittsøkende oljeselskap ikke bør sikte mot politisk innflytelse i landene hvor de opererer. På den andre siden hører vi stadig – både fra politisk hold, media og det sivile samfunn – stemmer i retning av at «Selskap X bør bruke sin innflytelse i land Y for å påvirke i retning av Z». Så hva slags bedrifter vil vi egentlig ha – politiske eller apolitiske?

Bedrifters politiske samfunnsansvar

For å gi en teoretisk ramme rundt en diskusjon om bedrifters politiske rolle og ansvar vender jeg meg til et omdiskutert begrep som har dukket opp innenfor forskningsfeltet bedrifters samfunnsansvar de senere årene, nemlig næringslivsetikerne Guido Palazzo og Andreas Scherers begrep om political CSR. At bedrifter i økende grad betraktes som politiske aktører – på godt og (oftest) på ondt – settes i sammenheng med det mangfoldige fenomenet globalisering. Scherer og Palazzo definerer globalisering på følgende måte:

[T]he process of intensification of cross-area and cross-border social relations between actors from very distant locations, and of growing transnational interdependence of economic and social activities. Globalization processes can be viewed as ideological transitions, where stakeholders and national legislation as well as international norms and initiatives create new expectations towards business. 8

De tar altså utgangspunkt i en beskrivelse av situasjonen i verden i dag: Grunnet globalisering har bedrifter fått en stadig økende politisk innflytelse. Ut fra denne beskrivelsen trekker de en normativ konklusjon i retning av mottoet til Spidermans onkel Ben: «Med stor makt kommer stort ansvar.» De hevder at vi trenger en ny bedriftsteori, og at vi trenger nye måter å tenke rundt bedrifters samfunnsansvar på, som går lenger og er mer omfattende enn eksisterende teorier. På grunnlag av dette foreslår de at vi anvender begrepet politisk samfunnsansvar, som de definerer på følgende måte:

Political CSR suggests an extended model of governance with business firms contributing to global regulation and providing public goods. 9

Vi trenger en ny måte å tenke på, fordi den gamle måten er utdatert:

We suggest that, under the conditions of globalization, the strict division of labour between private business and nation-state governance does not hold any more. 10

For å tydeliggjøre hva begrepet politisk samfunnsansvar betyr, og hva som er så nytt med det, setter de opp en kontrast mellom politisk samfunnsansvar og stakeholder-teorien, eller interessentteorien, som vel må regnes som vår tids mest innflytelsesrike formulering av tanken om bedrifters samfunnsansvar. 11 Den amerikanske næringslivsetikeren R. Edward Freeman ga i 1986 ut boka Strategic management – a stakeholder approach og ble med det berømt for å formulere på en treffsikker måte et poeng som han selv og mange andre oppfattet som både banalt og selvfølgelig, nemlig at god bedriftsledelse ikke bare handler om å maksimere lønnsomhet til glede for eierne av bedriften, men at det dreier seg om å balansere interessene til alle som påvirkes av eller er i posisjon til å påvirke bedriften. Eierne er bare én av flere viktige interessentgrupper – ansatte, kunder, leverandører og myndigheter må også tas hensyn til. Denne tilnærmingen til bedrifters samfunnsansvar pålegger altså bedriftsledere et samfunnsansvar, basert på tanken om at bedriften har et ansvar overfor de menneskene den står i en relasjon til, de som påvirker og påvirkes av forretningsvirksomheten. Palazzo og Scherers poeng er at denne måten å forstå samfunnsansvar på ikke strekker seg langt nok. De hevder at store bedrifter i dag har en generell forpliktelse til å jobbe for samfunnets beste. Slik de ser det, kan interessentteorien nok ha vært tilstrekkelig på et tidligere stadium, men med de globale utfordringene vi står overfor i dag, oppstår utvidede forpliktelser for bedriftene, rett og slett fordi det er de store bedriftene som er i best posisjon til å adressere disse utfordringene. De skriver:

In contrast to stakeholder management which deals with the idea of internalizing the demands, values, and interests of those actors that affect or are affected by corporate decision making, we argue that political CSR can be understood as a movement of the corporation into the political sphere in order to respond to environmental and social challenges such as human rights, global warming, or deforestation. 12

Det kan diskuteres om den praktiske forskjellen mellom disse to måtene å konseptualisere bedrifters samfunnsansvar på egentlig er så stor. På grunnlag av en bred forståelse av interessentteorien kan man argumentere for at forskjellen nærmest er ikke-eksisterende når vi snakker om de virkelig store bedriftene, siden disses beslutninger kan sies direkte eller indirekte å påvirke mer eller mindre alt og alle. Dersom BP skulle gjøre alvor av sitt «Beyond Petroleum»-slagord og legge ned petroleumsvirksomheten, ville dette ha ringvirkninger for mennesker og miljø over hele verden. For et slikt selskap kan det å ta hensyn til sine interessenter i praksis bli det samme som å ta et utvidet politisk samfunnsansvar av det slaget som Palazzo og Scherer snakker om.

Jeg vil imidlertid påstå at det ligger en ikke ubetydelig forskjell i begrunnelsen: Normativ interessentteori begrunner moralske forpliktelser i det gjensidige avhengighetsforholdet mellom bedriften og dens interessenter, mens politisk samfunnsansvar handler om å tilskrive private bedrifter en generell og ganske omfattende forpliktelse overfor verdenssamfunnet. Dette kan ha noe å si for omfanget av og innholdet i forpliktelsene. Det kan også ha noe å si for omfanget av og innholdet i de rettigheter som vi tilskriver bedrifter. Slik sett er det beslektet med begrepet corporate citizenship – eller bedriftsborgerskap – som mange bedrifter i dag bruker som en betegnelse på sin veldedige eller samfunnstjenlige virksomhet, og som tolket bokstavelig synes å bety at bedrifter er samfunnsborgere og dermed har en plikt til å ha samfunnets beste i sinne, og ikke bare tjene sine snevre egeninteresser. Problemet med et slikt syn på bedrifter, slik jeg ser det, er at plikter gjerne er forbundet med rettigheter. Dermed kan argumenter om bedriftens utvidede plikter sies å ha en vrengeside som handler om bedriftens utvidede rettigheter, noe som i denne sammenhengen betyr utvidet politisk legitimitet – det at bedriften i økende grad blir en legitim aktør i politiske prosesser; en stemme som bør høres, et hensyn som bør tas.

Palazzo og Scherer begrunner sitt standpunkt når det gjelder bedrifters politiske forpliktelser i det faktum at vi står overfor betydelige globale utfordringer. De er ikke blinde for problemene med å pålegge bedrifter et utvidet politisk ansvar, og de tar eksplisitt opp det demokratiske underskuddet som følger ved bedrifters økende politiske engasjement. 13 Men de understreker at globaliseringen er et faktum og ikke noe vi kan velge bort. Dermed blir et nytt perspektiv på samfunnsansvar både nødvendig og uunngåelig:

[I]n order to respond to the globalization phenomenon and the emerging post-national constellation, it is necessary to acknowledge a new political role of business that goes beyond mere compliance with legal standards and conformity with moral rules. 14

Dette sitatet peker mot et begrep som Palazzo og Scherer baserer sin analyse på, nemlig Jürgen Habermas’ begrep om en postnasjonal konstellasjon. 15 I essaysamlingen Den postnasjonale konstellasjonen fra 2001 presenterer Habermas sin oppfatning av hvordan vi må transformere den nåværende tilstanden til en samfunnsmessig og økonomisk orden hvor vi kan respondere på de etiske og politiske utfordringene ved globaliseringen – særlig de som kommer som et resultat av global kapitalisme og multinasjonale virksomheters makt. Den postnasjonale konstellasjonen er karakterisert av en svekkelse av nasjonalstatens autoritet og demokratiske og juridiske kontroll samt en økende heterogenitet og pluralisme i verdier og levesett. Denne utviklingen endrer maktrelasjonene i samfunnet substansielt. Bedrifter løses i noen grad fra lenkene som utgjøres av et partikulært, nasjonalt juridisk system, og kan i større grad optimalisere sitt økonomiske rammeverk gjennom å velge mellom ulike arbeids-, samfunns- og miljøreguleringer. Dermed oppstår et styringsvakuum som innebærer økt frihet for bedriftene, samtidig som den økende heterogeniteten innebærer større forventninger og uformelt press mot bedriftene henimot å ta et sosialt, miljømessig og kanskje også politisk ansvar i de områdene der de øver sin innflytelse, og særlig i områder der den politiske styringen er svak eller mangelfull. Ifølge Habermas krever den økende globaliseringen at vi tenker nytt om demokrati og anerkjenner begrensningene ved en nasjonalstatsmodell. Han peker på at det internasjonale samfunnet allerede er institusjonalisert, og at et globalt sivilt samfunn – representert ved frivillige organisasjoner og aktivismebevegelser – skaper muligheter for politisk deltakelse på det globale nivået. Global aktivisme overskrider nasjonale grenser og presser både myndigheter og private selskaper.

Et av de tidligste og mest slående eksemplene på dette fenomenet er anti-sweatshop-kampanjen mot Nike. I dag finnes det fortsatt dusinvis av nettsteder som har som formål å avsløre dårlige arbeidsforhold i produksjonslokalene hvor Nike-produkter skapes, et par tiår etter at kampanjene mot Nike startet i 1996 (med støtte fra blant andre Global Exchange, en humanitær organisasjon som senere var med på å organisere «Battle in Seattle»). Siden kampanjen startet, har Nikes arbeids- og produksjonsforhold vært i konstant fokus. På tross av store anstrengelser og utallige fremstøt om samfunnsansvar og bedriftsborgerskap forblir selskapet maktesløse når det gjelder å komme unna merkevarens tilknytning til barnearbeid og menneskerettighetsbrudd.

Et viktig poeng hos Habermas er at multinasjonale selskapers makt må begrenses for å få til den ønskede utviklingen i retning av globalt demokrati. Fremveksten av global kapitalisme er en grunn til å fornye vårt begrep om demokrati og borgerskap, men det å anerkjenne bedrifter som globale borgere og/eller politiske aktører, må sies å være et skritt i gal retning sett fra Habermas’ perspektiv. For ham handler begrepet om en postnasjonal konstellasjon om hvordan vi kan reformere demokratiet for å hanskes med den globale kapitalismens utfordringer – og da i betydningen hvordan vi best kan styre multinasjonale selskaper, ikke hvordan vi kan la selskapene ta del i den globale styringen.

Vi kan med andre ord slå fast at Palazzo og Scherer beveger seg ganske langt fra sitt habermasianske utgangspunkt når de konkluderer med at bedrifter bør bli globale, politiske aktører. I tillegg til å referere til Habermas’ analyse av den postnasjonale konstellasjonen henviser de mer generelt til hans demokratiteori for å underbygge sin modell:

The deliberative idea of strengthening the ties between political power and public deliberation builds upon the […] decentering of political governance and takes into consideration the changing dynamics between state, economy, and civil society. Corporations thereby become politicized in two ways: they operate with an enlarged understanding of responsibility; and help to solve political problems in cooperation with state actors and civil society actors. 16

Tanken deres er at en demokratimodell etter Habermas’ modell, der dialog og refleksjon vektlegges, åpner opp det politiske rommet i større grad enn tradisjonelle, liberale demokratimodeller, og dermed også åpner opp muligheter for at bedrifter kan inkluderes i den politiske sfæren. Jeg tror det er åpenbart at Habermas selv ikke ville være særlig positivt innstilt til en slik inklusjon, uten at han så vidt jeg vet har kommentert det direkte. Men på den andre siden mener jeg at Habermas selv kan kritiseres for å ikke ta tilstrekkelig på alvor den trusselen store, multinasjonale selskapers til dels ukontrollerte maktutøvelse utgjør mot hans (strengt tatt noe utopiske) modell for globalt demokrati. I likhet med de fleste politiske filosofer tar Habermas i liten grad eksplisitt opp hva slags politisk ansvar bedrifter kan og bør ha. Sett i lys av at globaliseringen på den ene siden har vippet maktbalansen i favør av bedriftene, men på den andre siden gjort bedriftene mer avhengige av å ivareta sitt omdømme, er temaet vel verdt å ta opp.

Avrunding

I dette essayet har jeg med utgangspunkt i Statoils virksomhet i Aserbajdsjan forsøkt å belyse begrepet political CSR, eller bedrifters politiske samfunnsansvar. Palazzo og Scherer bygger på Habermas’ politiske teori når de argumenterer for at store og mektige bedrifter i dag bør leve opp til nye forventninger gjennom å påta seg et mer omfattende politisk ansvar. Habermas selv støtter neppe en slik utvikling, men på den andre siden kan det hevdes at problemstillingen om bedrifters økte makt på det globale området ikke tas opp i tilstrekkelig grad i hans teori.

Det er ikke uten videre klart hva disse teoretiske overveielsene har å si for vår vurdering av Statoils rolle og ansvar i et land som Aserbajdsjan, men la meg forsøke meg på en foreløpig betraktning. Jeg skrev ovenfor at jeg er usikker på den praktiske forskjellen mellom interessentteori og politisk samfunnsansvar som utgangspunkt for bedrifters rolle i samfunnet, men det kan muligens hevdes at ideen om bedrifters politiske samfunnsansvar vil innebære at Statoil i større grad blir ansvarlig for å påvirke den politiske utviklingen i de landene hvor selskapet har sin virksomhet, til beste for mennesker og miljø. Ut fra et slikt ståsted ville Statoil måtte revurdere sine uttalelser når det gjelder grensene for selskapets politiske ansvar og legitimitet. En slik strategisk omlegging ville imidlertid ha betydelige og utfordrende konsekvenser for vår tenkning om borgerskap og demokrati. Kanskje vil vi i årene fremover måtte revurdere våre tanker om bedrifters politiske rolle i samfunnet, og dermed også våre tanker om bedriftslederes ansvar for politiske forhold både i Norge og globalt.

  • 1: Jf. f.eks. Palazzo og Scherer 2008, Scherer og Palazzo 2011.
  • 2: Jf. UD 2009, s. 5.
  • 3: Sitat hentet fra s. 38 i Chen 2007.
  • 4: DN 4. desember 2007, jf. http://www.dn.no/nyheter/energi/2007/12/04/-mennskerettigheter-er-ikke-vart-mandat, lastet 27. august 2015.
  • 5: Petromedia 21. mai 2013, jf. http://petro.no/statoil-vi-kan-ikke-ta-over-et-politisk-ansvar/20003, lastet 27. august 2015.
  • 6: Gordon og Stenvoll 2006, sitert i Chen 2007, s. 38.
  • 7: Jf. f.eks. 2013 Sustainability Report (Statoil 2014), s. 1: «The approach is based on our fundamental belief in the business case for sustainability – efficiency in resources and therefore costs, a long-term social license to operate and technology that will secure future business opportunities.»
  • 8: Palazzo og Scherer 2008, s. 416.
  • 9: Scherer og Palazzo 2011 s. 901.
  • 10: Ibid., s. 899.
  • 11: En nyere «konkurrent» til interessentteorien som også har fått stor innflytelse, og som blant annet siteres av det norske Utenriksdepartementet i deres stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar (St.meld. 10, UD 2009), er Porter og Kramers begrep om creating shared values (CSV), jf. f.eks. Porter og Kramer 2006. Dette begrepet har vel og merke svært mye felles med stakeholder management og har derfor vært kritisert for å være som «keiserens nye klær» (jf. Crane mfl. 2014).
  • 12: Scherer og Palazzo 2011, s. 910.
  • 13: Jf. f.eks. ibid. s. 907.
  • 14: Ibid. s. 906.
  • 15: Jf. Habermas 2001.
  • 16: Scherer og Palazzo 2011, s. 918.
  • Chen, M.E. (2007). National Oil Companies and Corporate Citizenship : A Survey of Transnational Policy and Practice. The James A. Baker III Institute for Public Policy of Rice University.
  • Crane, A., G. Palazzo, L.J. Spence og D. Matten (2014). Contesting the Value of «Creating Shared Value». California Management Review, 56(2): 130–153.
  • Habermas, J. (2001). The Postnational Constellation: Political Essays, Cambridge, Polity Press.
  • Palazzo, G. og A.G. Scherer (2008). The Future of Global Corporate Citizenship: Towards a New Theory of the Firm as a Political Actor, Handbook of Research on Global Corporate Citizenship, s. 577–590. Cheltenham, Edward Elgar.
  • Porter, M.E. og M.R. Kramer (2006). The Link Between Competitive Advantage and Corporate Social Responsibility. Harvard Business Review, 84: 78–92.
  • Scherer, A. og G. Palazzo (2011). The New Political Role of Business in a Globalized World: A Review of a New Perspective on CSR and Its Implications for the Firm, Governance, and Democracy. Journal of Management Studies, 48(4): 899–931.
  • Utenriksdepartementet (2009). Bedriftens samfunnsansvar i en global økonomi. Stortingsmelding nr. 10 (2008–2009).

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS