Banner top Til forsiden Econa

Dårlige insentiver fører til lav etter- og videreutdanning

figur-author

Sammendrag

Globalisering, digitalisering, roboter som tar arbeidsplassene fra oss. Norge har blitt rike og en kompetansenasjon grunnleggende på utnyttelse av billige råvarer. Selv om vi skal leve av oljen en stund til, må vi få flere ben å stå på, og Norge som nasjon må løfte seg skal vi fortsatt klare å skape verdier og velferd i den tøffe globale konkurransen. Denne artikkelen gjennomgår hvilke virkemidler som finnes i Norge for å øke insentivene til at den norske befolkning skal satse på etter- og videreutdanning, og argumenterer for at endringer i skatteregler og andre tilskuddsordninger burde endres for å kunne stimulere til økt kompetanseheving.

«Alle» synes å være enig i følgende: Hvis vi skal leve av noe etter oljen, er det kompetanse.

Kompetanse er det som skal til for at vi skal kunne produsere varer og tjenester i et marked der verdi er viktigere enn kostnader, og dermed fortsatt kunne være konkurransedyktige selv om vi har et høyt lønnsnivå. Alternativet er å konkurrere på lavere lønninger og billig arbeidskraft, og senke velferden – noe de færreste ønsker.

Det synes å være bred politisk enighet om at vi trenger høy og relevant kompetanse for å møte fremtidens krav og kunne omstille oss. «Behovet for utvikling av kompetanse er viktig uavhengig av utdanningsnivå og arbeidstilknytning» heter det Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017–2021, som springer ut fra de fleste parter i næringslivet, samt regjeringen.

Men vi skal være klar over at Norge ikke er de eneste som satser på kompetanse. Kina har over ni millioner utdannede fra kinesiske universiteter. India har 14 millioner kandidater på universitets- og høyskolenivå, og India har samtidig seks elite-universiteter med noen de tøffeste opptakskrav i verden; så de har både bredde og spissing (kilde: McKinsey). Vi tenker kanskje at disse uteksaminerte ikke holder mål i internasjonal konkurranse. Men McKinsey anslår at 25 prosent av de indiske kandidatene, og ti prosent av de kinesiske vil være i stand i stand til å innta en plass i et internasjonalt selskap direkte etter eksamen. Hvert år blir nesten 750 000 akademikere uteksaminert fra universiteter og høyskoler i India; det blir 190 000 i internasjonal konkurranse hvert år mot våre 45 000 totalt uteksaminerte fra universiteter og høyskoler Norge.

Kompetanse er ferskvare. Fornyes den ikke, blir man raskt lite relevant og sakker akterut: «Hvis du tror deg ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig». Da er kontinuerlig etter- og videreutdanning viktig, og livslang læring en nødvendig forutsetning for at Norge som nasjon skal henge med.

Med digitalisering, robotisering i global konkurranse, og en oljeindustri som samtidig skalerer ned, blir omstilling, omskolering og kompetanseheving enda viktigere enn før.

Også behov for etter- og videreutdanning, livslang læring og støtte til omskolering synes det å være det bred politisk enighet om:

«Norsk arbeidsliv er i rask endring. Dette stiller krav til tilegning av ny kunnskap og økt kompetanse blant arbeidstakere. Ikke minst gjelder dette voksne arbeidstakere, og voksnes læring er et av regjeringen Solbergs satsingsområder» (Regjeringen.no, 2015)

«Vi trenger å omstille oss i en tid der det er vanskelig å skaffe nye jobber» Erna Solberg

«Bedriftenes rammevilkår skal gjøre Norge til en digital vinner» Erna Solberg

«Vi må sørge for livslang læring, og at utdanningen holder tritt med teknologien» Jonas Gahr Støre

«Vi trenger en kompetansereform for livslang læring» Jonas Gahr Støre

«Den teknologiske utviklingen stiller, og kommer til å stille, mye strengere krav til kompetanse blant norske arbeidstakere’»Kristin Skogen Lund

Hvorfor har vi da så dårlige incentiver for etter- og videreutdanning?

Når kompetansepåfyll, etter- og videreutdanning og omskolering er så viktig, bør en forvente tilsvarende gode incentivordninger som stimulerer til videre- og etterutdanning.

Vi har noen av verdens beste incentiv og støtteordninger for grunnutdanning; gratis universitets- og høyskoleutdanning, omfattende stipend- og låneordninger til studenter, og rabattordninger til studenter på transport.

Som vi nå skal gjennomgå, har vi imidlertid ikke tilsvarende rause ordninger når det gjelder etter- og videreutdanning:

Med etterutdanning menes kortere kurs som sikter mot fornyelse og ajourføring av en grunnutdanning, uten å gi formell kompetanse. Etterutdanningskurs er ikke eksamensrettet, og gir ikke studiepoeng.

Videreutdanning er programmer som gir ny formell kompetanse på universitets- og høyskolenivå; ved å bygge videre på tidligere grunnutdanning, eksempelvis en siviløkonom som tar AFA, eller ved å skaffe seg kunnskap på nye områder, for eksempel en ferdigutdannet ingeniør som tar en MBA.

Rett til utdanningspermisjon for en arbeidstaker er en viktig og bra ordning, og er hjemlet i arbeidsmiljøloven § 12–11. For at arbeidstakeren skal ha rett til utdanningspermisjon må arbeidstakeren ha vært i arbeidslivet i minst tre år, og ha vært ansatt hos arbeidsgiveren i minst to år. I tillegg må utdanningen være yrkesrelatert og arbeidstakeren må delta i et organisert utdanningstilbud. Arbeidstakeren kan ikke ta utdanningspermisjon hvis dette er et hinder for arbeidsgivers drift og personaldisponering. Utdanningspermisjonen kan tas ut som heltids- eller deltidspermisjon, og kan kreves for inntil tre år.

Loven gir imidlertid ingen rett til lønn i løpet av utdanningspermisjonen, slik at finansiering av studiet er opp til den enkelte arbeidstaker. Med familie og låneforpliktelser er det ofte her problemene starter når en skal etter- og videreutdanne seg.

Ikke skattefradrag for viderutdanning

Kostnader til å oppnå en bestemt kompetanse eller grad får du i utgangspunktet ikke fradrag for. Dette er i utgangpunktet en helt grei regel med tanke på grunnutdanningen. Det ville være urimelig at førstegangsstudenter som går på gratis skole og får stipend og lån, i tillegg skulle få skattefradrag.

Det er imidlertid ikke like fornuftig at man ikke får skattefradrag for etter- og videreutdanning som den enkelte betaler privat:

  • Generelt er det ikke fradrag for utdanningsutgifter; videreutdanning eller spesialisering (med andre ord videreutdanning).
  • Kostnader man har til å holde ved like en utdanning, og/eller til å holde seg à jour med utviklingen i faget (med andre ord etterutdanning), er fradragsberettiget hvis man bruker utdanningen til å oppnå inntekt. Men slike kostnader inngår i minstefradraget; med andre ord et fradrag som alle har rett på uansett. Dermed er det kun utgifter utover minstefradraget, ca. kr 91 000, som er fradragsberettiget, altså intet i praksis.

Privatpersoner har dermed i praksis ikke fradrag for mer- eller videreutdanning i Norge.

De aller, aller fleste som betaler etter- og videreutdanning selv, må antas å gjøre dette med mål om å skaffe seg inntekt senere. Dermed er det grunnleggende kravet som skatteloven stiller for skattefradrag i utgangspunktet oppfylt, «kostnader pådratt for å erverve inntekt». Men fradrag for utdanning er altså unntatt ved en spesialregel.

Er man så heldig at arbeidsgiver dekker utdanningskostnadene, har Norge imidlertid gode insentivordninger: Som ansatt kan man få inntil 20 måneders skattefri utdanning (i praksis to års studier) i arbeidsforhold. Dette betyr at man kan få dekket skolepenger, skolebøker samt reise- og merkostnader ved å bo utenfor hjemmet, uten at det fordelsbeskattes.

Det er et vilkår at utdanningen har knytning til skatteyters arbeid, og gir kompetanse som kan benyttes i nåværende eller fremtidig arbeid hos nåværende arbeidsgiver. Alternativt dekkes utdanning i forbindelse med opphør av arbeidsforhold dersom utdanningen gir kompetanse som kan nyttiggjøres ved søking av nytt arbeid hos ny arbeidsgiver. Da er skattefritaket begrenset til 1,5 G (ca. kr 140 000). Dette er en såpass romslig regel at den både dekker videreutdanning som er «mer av det samme» og «omskoleringsutdanning».

Arbeidsgivers dekning av relevante kurs er en skattefri ytelse. Arbeidsgiver har fradrag for utbetalingene, og betaler heller ikke arbeidsgiveravgift for utdanning, kurs mv. Alt dette er vel og bra.

Verre er det om en er selvstendig næringsdrivende: De har også fradrag for å «vedlikeholde» kompetanse, men ikke til å forbedre kunnskapene. I et omstillingssamfunn der vi trenger å løfte oss inn i den digitale verden, synes det som en underlig begrensning.

Det ville vært en meget enkel og trolig effektiv insentivordning for politikerne å gi generelt skattefradrag for etter- og videreutdanning. Det må selvsagt være visse vilkår som gjør at ikke enhver type kurs gir skattefradrag. Men ordningen måtte gjelde alle private, og da ikke som en del av minstefradraget, og også de selvstendig næringsdrivende. Fremdeles må den enkelte betale mesteparten selv, men samfunnet viser at de støtter slike tiltak ved å ta deler av regningen.

Mener politikerne at kompetanse er viktig, og ønsker å lage en insentivordning som virkelig stimulerer til mer videre- og etterutdanning, bør de etablere en KOMPETANSEFUNN-ordning etter mønster av SKATTEFUNN-ordningen, som gjelder for forskning og utvikling i bedrifter. Et forslag om Kompetansefunn ble fremmet i juni 2016, men nedstemt med 152 mot 12 stemmer (KrF). Mange partier bør plukke opp igjen ideene her og se på det en gang til.

Lånekassen reduserer lån og stipend til alle over 45 år

Lånekassen har vært og er et meget viktig politisk instrument for å stimulerer til økt utdanning. I skrivende stund kan man få circa 112 000 kroner i året i basisstøttebeløp, hvorav 40 prosent kan bli omgjort til rent stipend. I tillegg kan man få ekstra lån til skolepenger, og stipend og lån til utenlandsopphold.

Politikerne, og dermed Lånekassen, ønsker derimot tydeligvis ikke at man skal videreutdanne seg eller omskolere seg midt i arbeidslivet:

Fyller du 45 år før du er ferdig med utdanningen, kan støtten din bli redusert. For hvert år over 45 man er ved endt utdanning, blir den totale gjelden man kan ha redusert med 1/20 i forhold til antall år som er igjen til fylte 65 år. Det vil si at dersom man er 50 år ved endt utdanning, kan du maksimalt ha 500 000 x (15\20) = kr 375 000 i lån. Undertegnede, som er 57 år, kan ha maksimalt kr 200 000 i lån; dvs. rundt 1,5 år med lån og stipend og lån på et nytt studium dersom jeg var gjeldfri ved start.

Ikke mye satsing på «livslang læring» og omskolering i Lånekassen!

Grunnen til denne snodige bestemmelsen er at det er bestemt at man skal være ferdig med å nedbetale studielånet før man fyller 65 år. Regelen må opplagt vært laget langt tilbake i tid da folk døde tidligere, og før politikerne ønsket at folk skulle arbeide frem til 70 år.

I tillegg til reduksjon ved alder, får man og nedsatt lån og stipend ved for høy inntekt eller for høy formue. For 2018 vil lån og stipend bli redusert dersom man tjener over rundt kr 175 000 (og/eller har formue over rundt kr 400 000) i studieåret. 55 prosent av all inntekt over denne grensen trekkes fra maksimallånet i Lånekassen. Dette kan absolutt være et problem for de som har en etterlønn i oppsigelsestiden, og synes som en unødig stram regel. Her bør opplagt grensen økes. Har man nemlig arbeidet halve året, og så begynner å studere i høstsemesteret, kan man tjene hele kr 443 000 før lån og stipend for høsten reduseres. Tilsvarende om man begynner å arbeide om høsten, og har studert på våren.

NAV tar fra deg dagpengene om du begynner å studere

Arbeidsledige har rett på dagpenger. Dagpengene utgjør omtrent 62 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt de siste tre årene før man ble arbeidsledig, maksimert til rundt 350 000 i trygd på årsbasis. Dersom man imidlertid starter på videreutdanning for å omskolere seg, bli bedre kvalifisert til å få relevant arbeid eller liknende, mister man all rett til dagpenger. Det er kun kortere kurs som på visse vilkår er tillatt for at dagpengene ikke skal bortfalle.

Tanken er kanskje at dersom det var generell rett til dagpenger ved utdanning, kunne dette lett misbrukes. Man fullfører videregående skole, arbeider først et par år, og så melder seg arbeidsledig og samtidig starter med universitets- eller høyskoleutdanning. På den måten ville man oppnå lønn under studiene, samt få lån og stipend. Så, en generell ordning med videreutdanning og dagpenger er ikke å ønske.

Men, med dagens regler sendes det helt feil signaler. Det gis også helt feil insentiver til oljearbeideren i 40-årene med famille og huslån som har arbeidet i 15 år, men nå har blitt arbeidsledig. Endelig kan hun nå ta byggfag, mastergraden eller annet, og bli omskolert til entreprenørbransjen hvor det trengs arbeidskraft. Men, når dagpengene forsvinner, stipend og lån blir redusert, og utdanningsutgiftene ikke er fradragsberettiget, går ikke regnestykket opp. Det er bedre å gå arbeidsledig. Her må noe gjøres!

Dette fører til for lite og synkende etter- og videreutdanning, nå som vi trenger det mest!

Vi har gjennomgått relevant statistikk for etter- og videreutdanning i Norge, og også sammenliknet med land som vi liker å sammenlikne oss med.

Resultatet er nedslående, hvis det virkelig er kompetansesamfunnet, livslang læring og omstilling vi skal satse på og leve av etter oljen.

Men funnene stemmer dessverre godt overens med de hypotesene man ville utvikle etter å ha sett på insentivene:

  • I Norge går ansatte mye på kurs, til dette finnes det skatteinsentiver for bedrifter, og støtte fra NAV for de som er arbeidsledige.
  • Formell videreutdanning er Norge dårlig på. Verken skattesystem, Statens Lånekasse eller NAV stimulerer til dette.
  • Graden av videreutdanning er kraftig synkende med alder, ettersom samfunnet ikke har insentiver til at 40- og 50-åringer skal få mer utdanning, kompetansehevning eller omskolering.
  • I det offentlige er kurs og videreutdanning tydeligvis et gode, kanskje for å kompensere noe for lavere lønn enn privat sektor. I privat sektor er det for få insentiver til lengre og dyrere videreutdanning, så her er det dessverre lav andel som deltar.

En nasjon på kurs i bedriftens regi

Det starter bra: Norge er et av landene i OECD hvor befolkningen deltar mest i etter- og videreutdanning. I World Economic Forum sin Human Capital Index kommer vi på en 7. plass i målingen blant de som er i arbeid. Tilsvarende undersøkelse og resultater viser Eurostat sin undersøkelse for 2015. Men Norge er dårligst i Norden, så vi skal ikke være veldig fornøyd.

Dette er andel som har deltatt på trening/kurs eller i utdanning siste 4 uker i 2015:

  • I EU er snittet 18,8 prosent
  • Norge: 26,1 prosent
  • Sverige: 38,5 prosent
  • Danmark: 39,7 prosent
  • Island: 37,6 prosent
  • Finland: 33,0 prosent

Ifølge SSB sin undersøkelse har over 1,2 millioner nordmenn vært på kurs siste året, og dette har vært relativt jevnt de siste årene (figur 1, kilde alle figurer: SSB). Kurs skjer stort sett kun i jobb-regi. Dette er kanskje ikke så rart, siden kurs er et skattefritt gode, fradragsberettiget for bedriften og noe man kan delta på også om man er arbeidsledig uten å miste dagpenger fra NAV. Nesten 60 prosent av alle ansatte i offentlig sektor og om lag 45 prosent i privat sektor har vært på kurs siste året.

På kurs er vi altså gode, men ikke best; Både Sverige og Finland ligger foran oss av OECD landene.

figur

Figur 1 Antall i befolkningen 22–66 år som har deltatt i ikke-formell opplæring i løpet av siste år.

Problem at Norge er svakest i Norden og synkende på videreutdanning, og bråstopp etter 50 år

Skal Norge bli en kompetansenasjon og omstille oss til den nye digitale hverdag, holder det imidlertid ikke bare med kursing. Mer formell videreutdanning må til. Her er i midlertid trenden svak, og Norge henger etter i den internasjonale konkurransen.

I forhold til Eurostat, 2015 er Norge svakest i Norden av personer i alderen 35–54 år (tilsvarende rangering for andre aldersgrupper) på formell videreutdanning:

  • Snittet i EU: 4,9 %
  • Norge: 7,3 %
  • Sverige: 11,2 %
  • Finland: 9,9 %
  • Danmark: 9,6 %

Interessant er det å merke seg at UK har en deltakelse på hele 14,9 %, så det er tydelig at den gamle, falmede industrinasjonen ser behovet for omstilling!

Mer bekymringsfullt er det at siden 2008 har deltagelsen i videreutdanning i Norge blant personer mellom 22–59 år gått ned (figur 2). Vi ser at deltakelsen i formell etterutdanning har vært jevnt synkende de senere år, fra om lag 11 prosent i 2008, til kun rett over 8 prosent i 2016. Formell grunnutdanning holder seg jevnt. Funnet er ikke overraskende når en kjenner forskjellene i insentiver.

figur

Figur 2 Andel av befolkningen 22–59 år som har deltatt i formell utdanning og formell videreutdanning.

Nedgangener sterkest blant de med utdanning på høgskole- eller universitetsnivå (se figur 3). Blant disse personene så var deltagelsen i 2009 på nærmere 14 prosent, mens den i 2016 er litt over 8 prosent. Dette er særlig bekymringsfylt fordi med høy grunnutdanning er de som skal lede an kompetansekampen.

figur

Figur 3 Andel sysselsatte 22–59 år som har deltatt i formell videreutdanning, etter høyest fullførte utdanning.

Vi ser videre at det stort sett er bråstopp for videreutdanning og kraftig synkende trend for personer som har passert 40 år (figur 4); fra henholdsvis 11 prosent og 7 prosent deltakelse i 2008 for 40- og 50-åringer, helt ned til kun litt over 6 prosent og 2 prosent i 2016. Dette til tross for at en 50-åring bør ha 20 år igjen av aktiv yrkesdeltakelse, og «alle» er enige i at det er om å gjøre å få folk til å stå lengre i arbeid. Å være oppdatert er et vilkår for å lykkes med det målet. Dette er omtrent som Marit Bjørgen skulle slutte å trene da hun passerte 30 år, og fremdeles mene at hun skulle hevde seg i toppen de neste årene.

figur

Figur 4 Andel sysselsatte 22–59 år som har deltatt i formell videreutdanning, etter alder.

Privat sektor som er mest konkurranseutsatt og trenger kompetansepåfyll mest har minst etterutdanning

Det trengs livslang læring, videreutdanning og omskolering i alle sektorer og industrier. Også det offentlige trenger kompetanseheving, omstilling og digital kompetanse for å effektivisere sektoren. Imidlertid ser vi at privat sektor – som kanskje trenger formell videreutdanning og omstilling mest, og som er i internasjonal konkurranse – har vesentlig lavere andel på formell etterutdanning (figur 5). Andelen er nå knappe 6 prosent, mot 8 prosent i 2008.

figur

Figur 5 Andel sysselsatte 22–59 år som har deltatt i formell videreutdanning, etter sektortilknytning.

De som trenger mest omskolering; de arbeidsledige, går minst på kurs og formell videreutdanning

Arbeidsledige, arbeidssøkende behøver først og fremst komme seg ut igjen i arbeid. Ofte er imidlertid skolering og omskolering gode virkemidler for å bedre jobbmulighetene. Uansett er kanskje kursing eller utdanning bedre enn å ikke gjøre noe. Som redegjort for kan man delta på kurs uten å miste dagpenger. Likevel viser statistikk fra SSB at kursdeltakelsen er vesentlig lavere blant arbeidsledige enn sysselsatte (figur 6); hvor kun 30 prosent har deltatt på kurs siste året i forhold til om lag 50 prosent av de sysselsatte. Til tross for at man ikke har rett på dagpenger, deltar imidlertid 12 prosent av de arbeidsledige i videreutdanning. Men, med bedre insentiver, burde vel både etter- og videreutdanningsandelen blant arbeidsledige vært vesentlig høyere.

figur

Figur 6 Andel i befolkningen 22–66 år som har deltatt i jobbrelatert ikke-formell opplæring, etter sysselsettingsstatus.

Insentivene bør styrkes for å øke etter- og videreutdanning i Norge for å ruste oss for fremtiden

Det forventes at vi må stå lenger i arbeid, samtidig som kompetansekravene vil øke.

Skal Norge som nasjon få flere til å holde seg ajour og omstille seg bør følgende gjøres:

  • Generelt skattefradrag – på visse vilkår – for etter- og videreutdanning for alle private (og da ikke som en del av minstefradraget) og selvstendig næringsdrivende.
  • Ikke redusert støtte fra Lånekassen til etter- og videreutdanning for 40 og 50-åringer. Dagens aldersgrense på 65 år for full tilbakebetaling er for lav, og bør heves til 70 år. Inntektsgrensene bør heves før stipend og lån reduseres.
  • Bedrifter som betaler for medarbeidernes etter- og videreutdanning bidrar til å gjøre det norske samfunnet mer konkurransedyktig internasjonalt. En ordning for KompetanseFUNN bør innføres.
  • For arbeidsledige har det vært svært strenge regler for hva slags utdanning man kan ta uten å miste retten til dagpenger. Videreutdanning må kunne kombineres med dagpenger på visse vilkår.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS