Banner top Til forsiden Econa

Det skjulte samfunn

figur-author

Historisk Artikkel

Teksten ble opprinnelig publisert i boken «Den hemmelige organisasjon – undergrunnsbevegelsen som sosialt system», utgitt på Pax forlag i 1969 av Vilhelm Aubert. Teksten er publisert med rettighetshavernes tillatelse.

Den hemmelige organisasjon – Undergrunnsbevegelsen som et sosialt system

For å få fram noen grunnleggende trekk ved undergrunnsbevegelsen som sosialt system skal jeg bruke den totale institusjonen som en kontrastmodell. Det ser nemlig ut som undergrunnsbevegelsen med hensyn til en rekke viktige egenskaper representerer nøyaktig det omvendte av en total institusjon. Det henger sammen med den grunnleggende strukturelle forutsetningen for dannelsen av en motstandsbevegelse: en situasjon der de avgjørende politiske målene ikke kan realiseres på lovlig vis. Istedenfor å være definert offentlig som en organisasjon med et formål, med personale og kanskje til og med et «territorium», er den underjordiske organisasjonen definert bare internt, og til og med denne definisjonen er bare stykkevis kjent for medlemmene. Hemmelighetsfullhet er motstandsbevegelsens viktigste våpen – fremfor alt hemmeligholdelse av organisasjonens grenselinjer, av hvem som er og hvem som ikke er medlemmet.

Overfor omverdenen definerer medlemmene av motstandsbevegelsen seg ved andre sosiale roller. For å kunne utføre sitt illegale arbeide er det nødvendig for dem å opprettholde den sosiale fasaden slik at de trer fram som medlemmer av det lovlydige samfunnet omkring dem. 7 I ekstreme, men erfaringsmessig ikke helt sjeldne tilfelle, innebar det at en etablerte to eller flere identiteter. Noen ble tvunget til å oppgi sin opprinnelige, «virkelige» identitet fullstendig. De kunne aldri tre fram offentlig i sine personlige roller, ettersom en antok at de var døde eller flyktet ut av landet. Slik forstillelse ble noen ganger gjennomført ved hjelp av innviklete manøvrer, der brev ble skrevet i Norge og smuglet til Sverige eller England, for derfra å bli sendt tilbake til vedkommendes nærmeste familie. I de fleste tilfeller beholdt imidlertid den mer eller mindre heltidsansatte, profesjonelle motstandsmannen sin virkelige identitet og spilte seg selv overfor familie og gamle venner. Uttrykket «spilte» er brukt med overlegg, ettersom der ofte innebar anstrengelser og påkjenninger å vende tilbake til det normale livet fra motstandsbevegelsens sosiale system, hvor en tilbrakte størstedelen av sin tid. Det var nødvendig å føre miljøet bak lyset for å gi en plausibel førklaring på hvordan en tilbrakte sin tid, osv. Den sosiale fastlegging av hvem en egentlig var, ble etterhvert problematisk, og reiste i grensetilfelle alvorlig tvil om hva som burde tilhøre fasaden og hva som hørte hjemme bak kulissene. 8 Reglene for dette spillet innebar nemlig ikke bare at medlemskapet i undergrunnsbevegelsen måtte holdes hemmelig for omverdenen, men at ens private identitet så langt det var mulig, måtte holdes hemmelig også innenfor bevegelsen. Et medlem var selv på sett og vis den eneste vaktpost ved organisasjonens grenser, den eneste som hadde nøkkelen til porten, enten det gjaldt inngang eller utgang. Dette er vesensforskjellig fra situasjonen når en trer inn i ellet ut av totale institusjoner.

Hemmelighetsholdelse omkring medlemsskap utelukker de fleste normale mekanismer for rekruttering til en organisasjon. Automatisk medlemsskap på grunnlag av ett eller annet tilskrevet kriterium ville automatisk røpe medlemmenes identitet. Standardiserte, målbare og synlige kriteriet for medlemsskap, som er så høyt skattet i byråkratiske organisasjoner i fredstid, var til ingen nytte fot undergrunnsbevegelsen. Heller ikke kunne en lyse ledig stillinger eller innby til åpen konkurranse. For å sikre maksimal hemmelighetsfullhet ville en fullstendig tilfeldig rekruttering ha vært den ideelle løsningen. Enkelte ganger tjente også tilfeldige sammentreff, der ververens egen identitet forble ukjent, som grunnlag for opptak av et nytt medlem. Dette førte imidlertid med seg en viss risiko for infiltrasjon av fiendtlige elementer. Derfor betraktet en det i alminnelighet som nødvendig at et allerede godtatt medlem garanterte for den nye rekruttens patriotisme og pålitelighet. Men denne metoden sto i strid med sikkerhetshensyn i og med at fienden visste at venner av personer som ble arrestert, muligens var medlemmer av organisasjonen. Slike kjeder av personlige bekjentskaper ble av og til avslørt av den tyske kontraspionasjen med store tap for undergrunnsbevegelsen. Ingen rekrutteringsknep kunne komme helt utenom denne motsigelsen i undergrunnsbevegelsens sosiale system. Faren kunne dog reduseres hvis nyvervede medlemmer ble anbefalt av eldre medlemmer som de ikke skulle samarbeide med direkte.

Betoningen av hemmeligholdelse sammen med rekrutteringens personlige karakter gjorde at en fremfor alt stilte krav til medlemmenes karakter, pålitelighet, mot og lojalitet. 9 Av sikkerhetsgrunner kunne disse karaktertrekkene vanligvis ikke testes eller bedømmes av komitéer på grunnlag av opplysninger fra ulike kilder. Meget ofte ble et medlem tatt inn etter forslag fra en venn uten noen som helst formalia. Selv om kriteriene for å bli opptatt i organisasjonen i stor utstrekning var diffuse og ble vurdert fra tilfelle til tilfelle, var det visse spesielle ferdigheter eller tilgang til bestemte ressurser som gjorde enkelte personer mer ettertraktet enn andre. Her kan det være nyttig å skille mellom på den ene siden slike som var etterspurt fordi de hadde personlige ferdigheter som de kunne utnytte i bevegelsens tjeneste – og desto mer effektivt jo mer de kunne løsrive seg fra tidligere sosiale forpliktelser – og på den annen side slike som var verdifulle nettopp fordi de hadde tilgang til viktige ressurser i sine normale sosiale roller. Kombinasjoner og kompromissløsninger var selvsagt vanlige.

I etterretningsvesenet var folk som behersket fotografering, karttegning osv. meget etterspurt. Det samme gjaldt folk som hadde en eller annen teknisk ferdighet overhodet. En viss intelligens var naturligvis en fordel her, som i de fleste typer av arbeid. Foruten ferdigheter av dette slag måtte slike rekrutter ha mye tid til rådighet, samt et alibi eller en status som gjorde dem såpass usynlige i det normale samfunnet at de kunne gjøre en innsats på heltid i undergrunnsbevegelsen. Dette utvalgsprinsippet fikk viktige følger for rangordningen innen motstandsbevegelsen, siden det medførte at mange av de best kvalifiserte ikke kunne bli vervet til heltidsarbeid. Deres sosiale forpliktelser var for viktige til at de kunne bli oversett; og deres synlighet altfor stor til å gi dem særlig anledning til illegal virksomhet. Dessuten kunne de ofre være mer verdifulle for motstandsbevegelsen som ressurs-personell enn som profesjonelle medlemmer på heltid. Slike hensyn innebar naturligvis at de unge sosialt uforpliktede og usynlige medlemmene var best egnet til å fylle de nøkkelposisjoner hvor en måtte være tilgjengelig på heltid. Dermed kom rangordningen innen organisasjonen ofre til å stå i strid med den rangordning som gjaldt i samfunnet utenfor, til og med i så høy grad at en nesten kan snakke om et omvend forhold. Men det kjennetegnet den gode patriot med høy sosial status at han tok imot ordre fra unge og statusmessig underlegne profesjonelle innen undergrunnsbevegelsen uten å påberope seg sin høyere sosiale rang. Det var ofte forbausende å iaktta den lojalitet og iver med hvilken personer med høy status aksepterte en underordnet stilling i motstandsbevegelsen. På den annen side kunne unge, uerfarne og fullstendig ukjente mennesker plutselig befinne seg i en situasjon som ledere over store og viktige undergrunnsnett. Grunnlaget for sener sosiale karrierer ble noen ganger til på denne måten, men ofte vendte motstandsbevegelsen ledere etter krigen tilbake til relativt beskjedne sosiale nisjer.

En illegal etterretningsorganisasjon trenger et visst heltidspersonell. I dette tilfellet ble kjernen hovedsakelig rekruttert blant studenter, spesielt realfagsstudenter. Like viktig var ressurspersonellet, de personer som i kraft av sin normale sosiale rolle hadde tilgang til varer, tjenester eller opplysninger som motstandsbevegelsen trengte. I etterretningsarbeid er det klassiske eksemplet på denne typen en sekretær hos fiendens høyere offiserer, eller andre i liknende stilling. Slike personer var et unntak og spilte, såvidt jeg vet, ingen større rolle i arbeidet. Men det fantes utallige andre typer av ressurspersonell: politifolk med tilgang til skjemaer, stempler og registre over legitimasjonskort, eiere av fotoforretninger, ansatte i Norges Geografiske Oppmåling, tjenestemenn på rasjoneringskontorer og jernbanen (med tanke på reisetillatelser), folk som hadde bil og rett til å bruke den, folk som hadde tillatelse til å ferdes i nærheten av svenskegrensen, eller til og med til å passere denne, folk med store boliger som kunne huse flyktninger, jordbrukere med tilgang til matvarer som mer eller mindre var unndratt offentlig kontroll. Endelig var det slike som nettopp på grunn av sin lite påaktete, uskyldsfulle tilværelse og sin mangel på fremtredende egenskaper kunne være nyttige for å dekke illegal virksomhet, f.eks. invalider, meget gamle mennesker, pleiersker på barnehjem eller selv barn.

I alle totale institusjoner er ulikhetene i rang klart markert, og i de fleste av dem fins en avgjørende kløft mellom over- og underordnete. Ikke noe av dette forekom i denne spesielle undergrunnsorganisasjonen. Jeg vil snarere hevde at den slags organisasjoner ble kjennetegnet av en følelse av likestilling. Delvis var dette likhetsprinsippet en følge av det ideologiske grunnlaget for virksomheten, men det forelå også mer spesifikke strukturelle betingelser som motvirket en rigorøs lagdeling.

Det er allerede nevnt at rekrutteringen til de illegale organisasjonene begunstiget unge mennesker med en beskjeden sosial status i samfunnet utenfor. Men siden deltakere med høy status, enten de tilhørte ressurspersonellet eller var profesjonelle, i alminnelighet bibeholdt sine normale sosiale roller, kunne de ikke bli rett og slett underordnete slik tilfellet er i regulære væpnete styrker. Den personlige måten folk ble vervet på påvirket autoritetsstrukturen i retning av likestilling. Vennskap var et grunnleggende adgangskriterium og fortsatte å virke som den sterkeste sammenbindende kraft innenfor organisasjonen; og vennskap kunne skjære tvers igjennom alle forskjeller rang. Et slikt sammenbindende prinsipp virker i retning av å gjøre enighet snarere enn tvang til grunnlag for iverksettelsen av planer.

I undergrunnsorganisasjoner vil fotdelingen av ressurser og sanksjonsmidler vise karakteristiske ulikheter i forhold til andre hierarkiske sosiale systemer. Organisasjonen må i stor utstrekning leve på omgivelsenes nåde og bygge på tilgjengelig ressurspersonell. Det er den illegale ledergruppens oppgave å organisere utnyttelsen av slike ressurser, men tilførselen av ressurs til organisasjonen skyldes i stor utstrekning personer med lavere nag. Den underjordiske organisasjonen kan sammenliknes med en fabrikk hvor noen arbeidere bidrar med spiker og skruer, mens andre skaffer tilveie brensel og mekaniske deler osv. Uten tvil ville autoritetsforholdene i en slik organisasjon skille seg radikalt fra dem som rår i en fabrikk, der ledelsen har hånd om hele kapitalen og behersker alle ressurser med unntak av selve arbeidskraften. Hvor kontrollen over ressursene er vidt fordelt blant medlemmene i en organisasjon og må forbli spredt for å kunne være til nytte, vil individuelt samtykke bli en viktig norm i beslutningsprosessen.

Det ligger i selve undergrunnsbevegelsens natur at dens ledere ikke kan støtte seg rettslige midler for å få sine ordrer gjennomført. I den grad samtykke ikke blir gitt frivillig, støter ledelsen på vansker som beror på at så få sanksjoner og ressurser er konsentrert i de høyere sjikt. En meget vesentlig ressurs var imidlertid konsentrert omkring ledersjiktene, nemlig informasjon. Fordelingen av informasjon er viktig i alle organisasjoner og er i alminnelighet korrelert med status og rang. I det illegale arbeidet, der organisasjonens eksistensberettigelse ligger i å skaffe hemmelige opplysninger fra fienden, samtidig som ens egen virksomhet skal holdes hemmelig, får informasjonsfordelingen helt avgjørende betydning.

Et tegn på at informasjonen var fordelt etter rang, var at en overordnet kunne kjenne til den underordnetes virkelige identitet, mens den overordnetes virkelige identitet var en nøye overvåket hemmelighet.

Motivet bak dette prinsippet lå først og fremst på det praktiske plan. Det var ofte nødvendig i det minste for den ene parten i et slik forhold, å kjenne til den andres identitet for å kunne etablere rask kontakt. Ettersom den overordnete hadde et større antall kontakter, ville han være mer utsatt enn de som hadde lavere rang dersom hans underordnete kjente ham personlig. Han var også ofte av større verdi både for organisasjonen og for tyskerne. Det forekom imidlertid ikke så sjelden at den ensidige hemmelighetsfullheten mellom over- og underordnet ble erstattet av gjensidighet i opplysninger om virkelig identitet. Dette avhang av måten rekruteringen var foregått på, av det praktiske behovet for gjensidig tilgjengelighet til ethvert tidspunkt, eventuelt av at identiteten tilfeldigvis var blitt røpe, eller av den «irrasjonelle» faktoren at vennskap oppsto.

Det forekom også at en overholdt gjensidig anonymitet, men etter min erfaring måtte en som regel fravike anonymiteten først og fremst fordi det gjorde kontakten alt for omstendelig i situasjoner som krevet at det ble handlet raskt. Den ensidige hemmeligholdelsen av virkelig identitet forekom også en og annen gang i «omvendt» retning, dvs. til den underordnetes «fordel». Grunnen var da gjerne at han tilfeldig oppdaget sin overordnetes identitet, uten at denne til gjengjeld krevde at den underordnete skulle avsløre sin.

Det fantes gode grunner til at en overordnet ikke ville kreve gjensidighet selv i slike tilfelle der hans egen identitet var blitt avslørt. I alminnelighet rekner en med at privilegier er forbundet med ansvar. Denne byrden av ansvar er vel sjelden så tung som når det gjelder tilgangen til hemmelige opplysninger innen en undergrunnsorganisasjon. Hvis tyskerne fanget en mann og fikk kjennskap til hans rang og autoritet, var han mer utsatt både fysisk og psykisk enn menn og kvinner av lavere rang. Undergrunnsbevegelsens store skrekk var risikoen for fysisk tortur som også satte en på den ytterste moralske prøve: ville en holde ut og bevare hemmeligheter under tortur, eller ville en komme til å forråde sine kamerater? Selv om adgang til hemmeligheter, spesielt vedrørende kollegenes identitet og skjulested var et privilegium knyttet til rang og autoritet, var den også et tveegget sverd, og oftere fryktet enn etterstrebet.

Motstandsfolkene var uhyre ulike når de gjaldt innstillingen til hemmeligholdelse. Der fantes dem som bevisst, forsiktig og ofte usedvanlig skarpsindig, brukte alle mulige knep for å bevare hemmeligheter og unngå å røpe egen eller andres identitet. Andre var så oppsatt på å få opplysninger at de ikke kunne tøyle sin nysgjerrighet når anledningen bød seg. De kunne heller ikke la være å avsløre sin riktige status og bevise at de var «innafor» ved å la opplysninger og sladder lekke ut. 10 Som regel var avstanden stor mellom hva en prinsipielt forlangte og hvordan en faktisk gikk fram med hensyn til hemmeligholdelse. Alle visste et hemmelighetsfullhet var livsviktig, og hver ny arrestasjon understreket dette for motstandsbevegelsen. Men for yngre mennesker som ofte var isolert fra normale sosiale kontakter, førte behovet for fortrolighet og vennskap til sladder, og ofte til at en spontant avslørte sin virkelige identitet som et tegn på ubegrenset gjensidig tillit.

Informasjon og hemmeligholdelse fikk sitt spesielle psykologiske innhold i det personlige forholdet mellom mennesker. Men informasjonstilgangen hadde også en mer allmenn betydning i en situasjon hvor hele befolkningen følte at en var manipulert av myndigheter som en ikke kunne påvirke, og at en var et bytte for de stadig skiftende forhold i en krig som en bare hadde meget knappe og ufullstendige opplysninger om. I en situasjon som er så usikker og lite forutsigbar, vil behovet for informasjon føles meget sterkt. Medlemmene av undergrunnsbevegelsen – til og med etterretningsavdelingene – var dårlig informert om de viktige problemer som hang sammen med utgangen på krigen, med tyskernes, de alliertes og til og med vår egen eksilregjerings planer. Motstandsmennene, og spesielt de profesjonelle, følte imidlertid at de på en måte var «inne» på grunn av de hemmelige opplysninger de hadde adgang til. De sto ikke totalt fremmed overfor de krefter som i siste instans skulle komme til å avgjøre fremtiden. Selv om deres «inside information» var beklagelig ufullstendig, var de likevel forholdsvis bedre stilt når det gjaldt opplysninger enn flertallet av befolkningen. 11 Nå er relativ deprivering og relative privilegier ofte mer psykologisk meningsfullt enn privilegier og skuffelser i absolutt forstand. Derfor gjorde selv denne ubetydelige større tilgang til opplysninger at en følte seg mindre undertrykket enn flertallet og i høyere grad herre over sin egen skjebne. Behovet for økt adgang til informasjon kan, sammen med patriotisme, ideologisk overbevisning og hat mot okkupanten, ha virket til å lokke nye rekrutter til undergrunnsbevegelsen.

Store ulikheter i tilgang på informasjon innen en organisasjon er vanligvis knyttet til autoritært lederskap med vidt spille rom for manipulasjon av underordnete. At slike muligheter forelå innen undergrunnsbevegelsen, fikk en tragiske bevis for i endel tilfelle der en agent provocateur etablerte seg som leder for en lojal gruppe og vervet medlemmet i denne egenskap, mens han i virkeligheten arbeidet for tyskerne. I andre tilfelle kan en del mennesker ha blitt forledet til å arbeide for formål som de ikke ville ha stilt seg til tjeneste for hvis de hadde blitt underrettet om hensikten med arbeidet. Hvorvidt og i hvilken utstrekning hemmeligholdelse ble brukt for å fremme ledende personligheters snevre ambisjoner og maktlyst, er det vanskelig å ha noen mening om. 12

En grunn til at den ulike adgangen til informasjon ikke befordret hierarkiske tendenser, var det forhold at mange hemmeligheter gjerne ble til felles hemmeligheter. Denne siden ved hemmelighetsfullheten hang sammen med de personlige møtene mellom over- og underordnete. Felles skjerme, felles farer og håp kom til å bli understreket. Forutsetningen for enhver samhandling var at møtet skulle skje dulgt eller kamuflert. Mange sammentreff fant sted på gatehjørner, og virket utadtil som et møte mellom venner, etterfulgt av en spasertur på gatene eller i en park. Under visse betingelser kunne møtet rettferdiggjøres som en forretningsavtale av ett eller annet slag. Da jeg først møtte lederen for vår organisasjon på gaten, begynte han umiddelbart å snakke som om vi hadde en eksportaffære å diskutere. I forretningsmessige ordelag snakket han om planene for transport av flyktninger over grensen til Sverige. Siden ingen kunne tenkes å lytre til vår samtale, gjorde han sannsynligvis dette med det oppdragende formål å prente inn i meg behovet for hemmeligholdelse og nødvendigheten av å tale med dobbelt tunge.

Den vanlige legitimeringen for møter mellom personer som ikke hadde noen annen sosial kontakt med hverandre, var vennskap. Dette kaster forøvrig et interessant lys over vennskapets sosiologiske natur, et forhold som på en merkelig måte har vært utelatt fra de fleste sosiologiske analyser, Grunnen ril at vennskap var et så formålstjenlig motiv, er at det ikke foreligger noen klart avgrensete og nødvendige kriterier på at det foreligger vennskap. Det er i denne henseende beslektet med kjærligheten. Det kan krysse yrkes- og statusgrenser. Det trenger ikke å ba noen forbindelse med alder og kjønn, med by og landsbygd. De vesentlige kriteriene på vennskap antas å være usynlige, «dype» og ofte irrasjonelle. Vennskap tillater ulike grader av fortrolighet og dermed innflytelse på alle eller bare noen få områder av ens liv. Det er en ytterst diffus forbindelse mellom to mennesker både når det gjelder «rekrutteringen» og med hensyn til rettigheter og plikter. Således er det ikke lett å bestride at vennskap foreligger. I undergrunnsbevegelsen førte simulering av vennskap ofte til virkelig vennskap, og dette av åpenbare grunner. Vennskap som fasade førte ofte til et vennskap bak kulissene, til og med et mer fortrolig vennskap enn organisasjon var tjent med. Og dette ga naturligvis grunnlaget for ut­vik­lin­gen av en egalitær ånd innen disse organisasjonene på samme måte som rekruterings prinsippene, selv gjorde det.

Å simulere vennskap kunne føre til pinlige situasjoner hvis fasaden ble opprettholdt overfor en tredje part som fikk kjennskap til at «vennene» ikke en gang visste hverandres navn. Konfrontasjoner med tredjemann kunne også føre til at identiteten ble røpet mellom de to. Risikoen for en slik eventualitet var et stadig samtaleemne, og en fikk både humor og dramatikk ut av slike situasjoner. En del mennesker gjorde seg stor møye med å unngå slike situasjoner. Oslos beskjedne størrelse og den begrensete rekrutteringen til organisasjonen gjorde det meget sannsynlig at en fikk uønskete møter med tidligere bekjentskaper under arbeidets gang. Noen ganger ble det arrangert møter der deltakerne ved ankomsten til en nøytral leilighet (som tilhørte en eller annen ubemerket og perifer kontakt) maskerte seg for å unngå å bli gjenkjent. Dette tjente fremfor alt som et høytidelig rituale, tilegnet hemmelighetsfullhetens høye verdi. 13 Det var imidlertid andre, mer praktiske knep en kunne gripe til for å sikre hemmeligholdelse og beskyttelse mor politiet. Mange av disse besto i at en utnyttet negativt vurderte egenskaper hos andre, f.eks. bruken av tilsynelatende upatriotiske eller svært passive mennesker som en fasade. En forsøkte kanskje å oppholde seg i slike menneskers leiligheter, en brukte deres postkasse eller telefon for å ta imot meddelelser, eller en brukte dem som budbringere. Dette kan ba bidratt til å gi økt status og selvaktelse til en del mennesker som tidligere ikke var særlig høyt verdsatt. Mange av disse følte, som også andre gjorde det, at deres liv fikk en ny mening under krigen.

Ledige identiteter var også sterkt etterspurt blant de profesjonelle som iblant samlet på identitetskort, leiligheter eller andre tilfluktsmuligheter i sin gjemsel-lek. I alt dette lå det en fristelse til ritualisme, til å verdsette hemmeligbetsfullhet for dens egen skyld. En del av dem som «satt på gjerdet» – med en fot i undergrunnsbevegelsen og en hos Gestapo – synes bevisst å ha etterstrebet hemmelighetsfullhet og forstillelse som verdier i seg selv. Men fristelsen var der også for mange andre. Siden det ikke eksisterte noen enkel måte å måle fremgangen i arbeidet på uttrykt i dens betydning for krigens gang, ble en ofte forledet til å betrakte evnen til å forstille seg og til å bygge opp en kamuflasje som mål i seg selv.

Hemmeligbetsfullhet forutsetter maksimal kontroll over hukommelsen. Mange ting burde en glemme umiddelbart, mens andre opplysninger burde holdes fast i hukommelsen for enhver pris. Nødvendigheten av å unngå skriftlige meddelelser og dagbøker innebar en svær belastning på evnen til å memorere navn på mennesker og gater, tall, telefonnummere, avtalte møtetider osv. I meget av arbeidet var den slags hukommelseskunster en av de mest fremtredende intellektuelle ytelser. Men det forekom andre typer av arbeid hvor hukommelsen spilte mindre rolle og det forekom andre former for arbeid der kontakten med kolleger var meget begrenset og der opplysninger om andre representerte et meget mindre problem. Radiotelegrafisten som spionerte på tyske fartøy fra ett eller annet isolert sted på kysten var et slikt tilfelle. Han visste meget lite som ikke tyskerne visste, bortsett fra at han var der.

Det er blitt understreket at en egalitær atmosfære var et dominerende trekk i den hemmelige organisasjonen, hvis vi ser bort fra den hierarkiske kommandostrukturen. Det forelå derfor et nokså spedt grunnlag for oppkomsten blant de underordnete av slike kollektiver som Lysgaard og andre har analysert. 14 Den enkelte underordnetes begrensete overblikk og kontaktnett bidro også til å hindre gruppemotsetninger innen organisasjonen. Selv om en følelse av misnøye eller mistro til ledelsen hadde oppstått, ville den underordnete bare ha vært i stand til å kommunisere med et meget lite antall likestillete medlemmer av organisasjonen. Hemmeligholdelsen hadde i så måte omtrent samme virkning som den vide geografiske spredningen av bøndene har hatt på muligheten for å organisere masseopprør i jordbruksland hvor det er utilstrekkelige kommunikasjonsmidler, omfattende analfabetisme osv. 15 Jeg kjenner ikke til noen forsøk på «revolt» innen den hemmelige organisasjonen vi her har for oss. Om slike forekom, ville de likevel trolig ikke ha hatt noen mulighet til å utvikle seg til en kollektiv aksjon fra de underordnetes side.

Individuelle konflikter mellom enkeltmedlemmer av organisasjonen måtte løses på fredelig vis med et minimum av forstyrrelser. Den grunnleggende og overveldende fellesinteressen – ikke å bli tatt av tyskerne – reduserte de ytre tegn på konflikt til et minimum, og trusler om sanksjoner hadde ingen virkning. Vi kan muligens se bort fra de spesielle sanksjonsmidler som den underordnete hadde og som hvilte på det forhold at det sto i hans makt å avsløre de overordnete overfor fienden. Hva en derimot ikke bør se bort fra, er at det underordnete medlemmet som avsto fra å gripe til slike sanksjoner i en konflikt, handlet etter et moralsk valg og ikke nødt og tvungent. Her ligger en stor forskjell mellom de underordnete medlemmene av motstandsbevegelsen og enhver annen gruppe av underordnete i industrielle organisasjoner eller i totale institusjoner. Når en adlød ordrer og var villig til å gi seg i en konflikt, skjedde det frivillig, ikke av tvang. Kontrasten mellom hæren og den hemmelige organisasjonen er slående.

I dette forhold finner vi imidlertid en meget viktig kilde til konflikt, ikke mellom medlemmene av den hemmelige organisasjonen, men mellom den hemmelige organisasjonen og den, større, lovlige og ikke-hemmelige hærorganisasjonen som denne undergrunnsbevegelsen var en del av. I løper av krigens siste år pågikk en stadig feide mellom organisasjonens ledelse i Norge og de diplomatiske og militære organer i Stockholm og London som organisasjonen var underlagt. Konflikten ga seg uttrykk i anklagende brev og telegrammet, spenningsladete møter mellom representanter for undergrunnsbevegelsen og eksiladministrasjonen, en stadig uenighet om organisasjonens former og en viss grad av intriger og tilbakeholdelse av opplysninger fra begge hold.

Det var slående hvordan en kollektiv innstilling oppsto innen kjernen av den hemmelige organisasjonen. Holdningen var fiendtlig og ga uttrykk for mistillit til dyktigheten og til motivene hos de offiserer og det øvrige personell som hadde ansvaret utenfor landets grenser. Medlemmene var mistenksomme overfor alle som forlot Norge og undergrunnsbevegelsen for å leve som flyktninger. Dels skyldtes dette frykt for at de skulle miste sansen for hvor nødvendig hemmeligholdelse var, men nok også en mer diffus nykt for at de skulle «forråde» hjemmefronten i den mer harmløse forstand at de skulle slutte seg til den «fiende» som det legitime militære hierarkiet representerte. Jeg er ikke idag i stand til å bedømme det objektive grunnlag for denne mistroen til utefronten. Den gangen tvilte jeg ikke på at personalet i Stockholm og London var uskikket til å ta hånd om våre affærer. Hva som enn kan ha vært sant eller usant, så er det sannsynlig at arten og intensiteten av konflikten i overveiende grad ble bestemt av sosiologiske krefter av et annet slag.

Alle som er fortrolige med sosiologiske studier av gruppekonflikter innenfor moderne industri, må finne parallellen slående mellom den hemmelige organisasjonens innstilling til sine overordnete utenlands og arbeidernes innstilling til bedriftsledelsen og mistroen til folk som blir forfremmet fra deres egne rekker. Frykten for å bli utnyttet ovenfra var der, uviljen mot innblanding og kontroll, nedvurderingen av ledelsens motiver og evner likeså. Den samme misnøyen ble også rettet mot folk som gikk over grensen – i dette tilfelle både billedlig og bokstavelig – fordi en tilnærming til ledelsen innebar at en ble moralsk korrumpert. Unnlatelse av å oppfylle «produksjonsnormene» ble neppe betraktet som en mulig handlemåte, roen jeg er ikke sikker på at streik ville ha vært aldeles utelukket.

Konflikten hadde i det minste et viktig og saklig spørsmål som brennpunkt, nemlig i hvilken grad ledelsen av organisasjonen burde være sentralisert i Norge. Den legitime militære eksilledelsens standpunkt var at etterretningsvirksomheten burde være så desentralisert som mulig med direkte kanaler fra den enkelte agent eller fra distriktsledelsen til etterretningskontorene i Stockholm og London. En hevdet at både effektiviteten og sikkerheten var best tjent med en slik desentralisering. 16 Gruppen i Oslo gjorde gjeldende at et sentralt lederskap innen det okkuperte landet var nødvendig, og fikk støtte for dette standpunktet fra andre landsdeler. En holdt fast ved at bare de som befant seg på stedet og stadig risikerte å bli tatt til fange og torturert, forstod situasjonen, folks motiver og det altoverskyggende behovet for hemmeligholdelse. I en viss forstand støttet denne påstanden seg på sakkunnskap. Selv om en måtte medgi at medlemmene av organisasjonen var amatører i militære saker og i meget som angikk spionasje, kunne en med rette hevde at hjemmefrontfolkene, og spesielt de som hadde levd under jorden i flere år, var de eneste virkelige ekspertene på hemmeligholdelse og forstillelse. Det ble videre antatt at den fullkomne beherskelse av hemmelighetskremmeriets kunst raskt gikk tapt i eksil på grunn av manglende øvelse og behov.

Bortsett fra dette krav på å ha en unik og nødvendig sakkunnskap som berettiget til lederskap, hvilte motstanden mot desentraliseringen innenfor det okkuperte området på en tro på demokrati og selvstyre. En mente at en oppsplitting av organisasjonen ville ødelegge enhver mulighet for en effektiv og handledyktig representasjon av hjemmefrontens interesser og behov. En tolket i blant eksiloffiserenes plan som et middel til å «splitte og herske» på tross av de gode og rasjonelle som ble anført for gjennomføring av reformen. Uviljen mot denne var av samme slag som industriarbeidernes uvilje mot bedriftsledelsens forsøk på å gjøre opp med de individuelle arbeidere separat. Reformen ville også ha betydd at kommunikasjonskanalene fikk den struktur som ellers kjennetegner «cellepartiet», 17 og gir de underordnete små muligheter for å komme sammen og eventuelt uttrykke protest. Kravet til demokrati og selvstyre ble støttet av organisasjonens egalitære karakter og av det forhold at dens medlemmer ble oppfordret til å sette livet på spill nettopp for demokrati og selvstyre. Medlemskapets frivillige natur og umuligheten av å tvinge igjennom avgjørelser på en legal måte fra toppen, gjorde protesten virkningsfull. Eksilmyndighetene inntok en ganske forsonlig holdning da de ble stilt overfor kravene fra undergrunnsorganisasjonen.

Disse saklige problemer ville neppe ha ført til særlige motsetninger om det ikke hadde vært en betydelig kløft mellom hjemmefronten og de landflyktige. I alminnelighet var forholdet mellom hjemmefronten og dem som hadde forlatt landet under den tyske okkupasjonen av Norge relativt harmonisk, men kilder til spenning og konflikt var stadig tilstede. Kløften hadde mange likhetspunkter med en klassekonflikt. Hjemme mente en at de landflyktige levde i bekvemmelighet og lediggang uten å ha stort å frykte. Hjemmefrontens medlemmer levde i materiell fattigdom og i stadig fare for å bli tatt til fange og torturert eller drept. De personlige egenskapene som ble krevet av de to gruppene ble antatt å være meget forskjellige. I en begrenset forstand var to ulike kulturer i ut­vik­ling, ledsaget av en innstilling som fra hjemmefrontens side var fyllt av mistro, fra flyktningenes side ofte av skyldfølelse. De militære ekspertene kan ha hatt en følelse av at hjemmefronten var amatørmessig og mindre effektiv enn ønskelig var. Hvis vi går ut fra at kløften var en realitet, gir slike årsaker til den spesielle konflikten som ble nevnt, uttrykk for et helt normalt hendelsesforløp. Det er ingen grunn til å forklare stridighetene ut fra vond vilje eller dumhet fra noen av sidene.

Det fins sannsynligvis andre, mindre rasjonelle grunner enn de som er nevnt ovenfor, til at organisasjonen satte seg så kraftig i mot en desentralisering. En hadde nok en følelse av at det kalde, effektive systemet med individuelle agenter, isolert fra hverandre, ville lede til ytterligere frustrasjoner. Mulighetene for å miste den intimiteten og det vennskapet som fantes innen organisasjonen, og som jo holdt moralen oppe, representerte en latent trussel. Å bli isolert med viktige og farlige hemmeligheter innebærer en trussel mot personligheten, mens det å dele hemmeligheter skaper fortrolige bånd selv om dette samtidig er farlig. En opplevde faktisk mange hyggestunder innen organisasjonen, og følelsen av å høre til og å være akseptert på grunnlag av vennskap og tillit vet meget givende. 18

Den type organisasjon som en trodde eksilmyndighetene etterstrebet, ville som idealform ha lede til en struktur av isolerte individer som skjulte sin eksistens og sine oppgaver for alle andre. Georg Simmel har pekt på den fundamentale forskjellen mellom denne type av hemmeligholdelse og den typen som forekommer i hva han kaller «hemmelige samfunn». 19 De som arbeidet illegalt i Norge foretrakk så avgjort den siste typen av hemmelighetsfullhet og dermed de organisasjonsformene som tillot tillit, fortrolighet og intimitet såvel som hemmelighet og forstillelse.

Hjemmefrontens reaksjon kan også ha vært bestemt av behovet for i beskytte medlemmenes identitet. I et stadig spill av forstillelse, løgner og hemmeligheter samt bruk av forskjellige identitetsmasker, var den personlige integriteten stadig truet. Det enkelte medlem av organisasjonen lot ikke bare som om han var en annen, han kunne også handle etter moralske regler som avvek fra dem han ville ha fulgt i sitt normale sosiale liv. De kan ha vært maktpåliggende for medlemmene av organisasjonen å ha noen å dele bevisstheten om bedrageri og umoralske handlinger med, og oppnå gjensidig godkjennelse fra vennene i undergrunnsbevegelsen. Det kan også godt ha vært slik at organisasjonens karakter av «hemmelig samfunn» var så viktig for opprettholdelsen av moralen at det oppveide de formodede fordeler som det mer strømlinjeformete spionasjesystemet kunne føre med seg.

Den totale institusjonen former og understøtter identiteten mens hemmeligholdelse representerer en trussel mot identiteten. Hemmelighetsfullheten skaper motkrefter, og disse tar sikte på å bygge opp en følelse av å være utestengt fra det øvrige samfunn, av å være en gruppe for seg selv. En sterk følelse av lojalitet mot organisasjonen og understreking av det unike i egen delkultur (hemmelighetsfullhetens myter og ritualer) kan oppnå det samme som murer lås og romlig avsondrethet kan oppnå blant medlemmer av totale institusjoner. Omvendt kan en si at medlemskapsgrupper i totale institusjoner ville bli oppløst på grunn av manglende samhold og mangel på felles mål, hvis de ikke hadde murer, lås og avstand til andre mennesker å støtte seg på. Holdningen blant medlemmene av organisasjonen hadde meget felles med holdninger som Becker kunne iaktta blant profesjonelle musikere i danseorkestre overfor tilhørerne og kundene: «the squares». 20

Følelsen av å stå utenfor samfunnet var sterk. Livet innen organisasjonen skilte seg meget ut fra det normale livet, til og med i et okkupert land der majoriteten av befolkningen i en viss utstrekning levde i forstillelse og fare. Behovet for hemmeligholdelse ble spesielt innprentet som et behov for å lure andre, formodentlig likesinnete, nordmenn. Direkte møter med tyskere eller norske forredere var sjeldne. De vanligste formene for slike sammentreff var overraskende razziaer, tilfeldige passkontroller o.likn. Å «spille» sitt virkelige, normale jeg var ofte den beste strategien i slike situasjoner. I grensedistriktene måtte en være en annen, og det gjaldt også i andre typer av situasjoner.

Det som var viktigst i det daglige arbeidet, var å unngå at andre, for det meste «gode» nordmenn, fikk del i hemmelige opplysninger. Bak frykten for andre nordmenn lå naturligvis frykten for at enhver avsløring av hemmeligheter ville øke sannsynligheten for at fienden skulle oppdage dem. Frykten for fienden førte til en mistro mot alle som ikke befant seg i samme situasjon og delte de samme strenge normer med hensyn til hemmeligholdelse. En kan skjelne mellom tre typer av gjensidige relasjoner langs dimensjonen tillit – mistillit. Det fantes mennesker som en stolte så meget på at en uten videre delte hemmeligheter med dem, ja til og med avslørte mer enn det strengt nødvendige som et symbol på intimitet og fortrolighet. Det bør imidlertid understrekes at fullstendig åpenhet ville ha forringet verdisyn av avsløringen, ettersom en løsmunnet person ikke ville bli betraktet som et virkelig profesjonelt medlem av organisasjonen. Fortrolighet fra en slik person ville ikke ha samme følelsesmessige verdi som en mindre vesentlig avsløring fra et profesjonelt medlem som ellers ikke for med løst snakk. Så fantes det dem overfor hvem en avslørte at en hadde hemmeligheter, men som fikk vite meget lite om innholdet av hemmelighetene. Slik var forholdet gjerne til ens nærmeste slektninger og venner som ikke godt kunne unngå å merke at en deltok i noe illegalt. Slik var også det normale forholdet til mer tilfeldige underjordiske kontakter, men det kunne naturligvis litt etter litt gå over til at en delte hemmeligheter. Endelig var det mennesker som overhodet ikke burde kjenne til at en hadde hemmeligheter, men som i stedet skulle tro at en levde et normalt liv og hadde et normalt yrke. Det kunne av og til bli betraktet som fordelaktig at en fremstilte seg som en anelse pro-tysk i forhold til slike personer. F.eks. ble der ofte rapportert med ekte tilfredshet innenfor organisasjonen at en eller annen bekjent var blitt forledet til å tro at en var en temmelig dårlig patriot. Bortsett fra helt spesielle situasjoner anså en der imidlertid ikke som fordelaktig å bli betraktet som nazist. Dette kunne trekke unødig oppmerksomhet til ens virksomhet, rent bortsett fra den menneskelige prisen en måtte betale ved å møte kald fiendtlighet fra vanlige jøssinger.

Frykten for å bli avslørt overfor likesinnete, vanlige nordmenn forsterket følelsen av at en var noe for seg selv. Denne følelsen var til tider parret med en mild forakt for de ikke-profesjonelle og uinnviete personer som ikke helt forstod betydningen av hemmeligholdelse og forstillelse. Blant disse «squares» plasserte en også de lovlige eksilmyndighetene. Men den lett behagelige følelsen a overlegenhet ble her erstattet med frykt og mistillit, ettersom disse menneskene visste, uten nødvendigvis å forstå reglene for hemmelighetsfullhet. De hadde makt til å avsløre medlemmer av organisasjonen. Ettersom de selv var fritatt fra faren for å bli oppdaget og tatt til fange av fienden, hvordan skulle en virkelig kunne stole på dem med alle de hemmeligheter de hadde adgang til?

Det kan ha vært en viss grad av fortrengt frykt og aggresjon i fiendskapet mellom hjemmefronten og emigranten og i den profesjonelle motstandsmannens lett overlegne holdning overfor gjennomsnittsnordmannen. Fortrengningen gikk noen ganger så langt at han syntes å benekte hvem om var den virkelige fienden. Å uttrykke hat eller frykt for tyskerne og nazistene, stemte ikke med sjargongen i organisasjonen. Det ble sett på som et unødvendig tegn på patriotisme fordi selve medlemsskapet var et tilstrekkelig bevis for ens holdning. Men en, unnvek kanskje også rent ubevisst slike henvisninger fordi det ville ha minnet om de virkelige farer som organisasjonen og dens medlemmer sto overfor. I The Naked and the Dead beskriver Norman Mailer meget overbevisende hvordan den militære fienden ble psykologisk ignorert og erstattet av fiender på ens egen side. Det er vel en meget allmenn sjelelig mekanisme som fører til at en eller annen på ens egen side blir gjort til syndebukk mens den mest fryktete fiendens eksistens blir bagatellisert.

Simmel understreker meget sterkt at hemmelige samfunn utgjør midlertidige organisasjoner. Av andre grunner enn de som Simmel ga, ble den norske motstandsbevegelsen dannet med det uttrykkelige forbehold at den skulle bli oppløst når krigen var over og seieren vunnet. Å oppløse organisasjonen viste seg imidlertid å bli en meget smertefull prosess. Da kapitulasjonen kom, 8. mai, var organisasjonens medlemmer psykologisk uforberedt på freden. Store anstrengelser ble gjort for å forlenge organisasjonens liv, å belaste den med nye oppgaver under de radikalt forandrete forholdene. Hemmelighetsfullheten var ikke lenger nødvendig. Likevel ble mange hemmeligheter bevart, innbefattet navnene på medlemmer av organisasjonen. I offisielle brev, skriftlige vitnemål osv., brukte en de gamle illegale dekknavn. I flere måneder ble organisasjonen holdt intakt og visse grener ble til og med utvidet.

Litt om senn døde imidlertid organisasjonen ut. Det siste stadium i konflikten mellom hjemmefronten og emigrantlederne ble utkjempet omkring spørsmålet om militære dekorasjoner. De offiserer som sto i spissen for etterretningsorganisasjonene fant det rimelig at en del av deltakerne i disse organisasjonene skulle dekoreres. Medlemmene av denne grenen av undergrunnsbevegelsen hadde imidlertid en annen oppfatning. Tilbudet om krigsmedaljer ble nesten unisont tilbakevist, bare med den tilleggsbemerkning at en ikke ville ha noe å innvende mot at dekorasjoner ble tildelt post mortem.

Der er idag vanskelig å forstå den følelsesmessige intensiteten som lå bak avvisningen av dette generøse og meget rimelige tilbudet. Det kan ha vært en forlengelse av den gamle feiden og mistilliten. Men det kan også ha vært et opprør mot det brudd på likestillingen som en fordeling av offisielle belønninger ville ha medført. Det kan ha vært et tegn på at en tok avstand fra den militære siden ved arbeidet, selv om dette ikke bunnet i noen pasifisme. Eller det var kanskje et siste forsvar mot avsløring av hemmeligheten om medlemsskap i organisasjonen.

Hva årsakene enn var, så harmonerer ikke denne atferden med den måten en opptrer på i fredens hverdagsverden. Imidlertid representerte tilbakevisningen av militære utmerkelser i en meget tydelig form ånden i en bestemt livsstil. Denne måten å leve på har trolig satt sine spor hos dem som var med. I denne sammenhengen bør en ikke glemme at det er ganske mange politiske ledere i mange deler av verden som har opplevd noe av en slik liv form, et liv behersket av hemmelighetsfullhet og frykt for avsløring.

  • 6: Den foreliggende analysen bygger i første rekke på forfatterens erindringer fra deltakelsen i en av hjemmefrontens organisasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig. Det ligger i undergrunnsbevegelsens natur at hvert enkelt medlems oversikt over organisasjonen og dens medlemmer er meget begrenset. Selv om jeg i noen grad har jamført mine iakttakelser med andres erfaringer og enkelte publiserte rapporter, kan det godt være at de ikke er representative. Jeg vil gardere meg mot mistanken om å ville bidra til historieskrivingen om okkupasjonsårene. Hadde det vært formålet, måtte jeg ha gått fram på et helt annen måte. Den foreliggende skissen bygger på den tro at en analyse av situasjonen som bevarer meget av deltakerens perspektiv, kan gi bidrag til å forstå mer generelle fenomener. Jeg har med hensikt bevart noe subjektivt og ensidig i fremstillingen av forholdene i den hemmelige organisasjon. Deltakerens perspektiv er subjektivt og ensidig; det er en av hemmeligholdelsens mest selvfølgelige og mest vesentlige virkninger. Jeg overlater den historiske sannhet til historikerne.
  • 7: Heri ligger naturligvis en ganske viktig gradsforskjell mellom undergrunnsorganisasjoner og partisantropper og gerilja, som opererer mer isolert fra befolkningen.
  • 8: Erving Goffman, The presentation of self in everyday life. Garden City, New York 1959, s. 106 ff.
  • 9: The Sociology of Georg Simmel. Red. Kurt H. Wolff. Glencoe, Illinois 1950, s. 348.
  • 10: Eksempel på mer avslappet holdning ovenfor faren for avsløring gir Hans Luihn i De illegale avisene. Oslo 1960.
  • 11: Simmel, op.cit., s. 332–333.
  • 12: S.st., s. 357–358, s. 371–372.
  • 13: S.st., s. 358.
  • 14: Sverre Lysgaard, Arbeiderkollektivet. Oslo 1961.
  • 15: Ralf Dahrendorf, Class and class conflict in industrial society. Stanford, California 1959.
  • 16: Jfr. Georg Simmel, op.cit., s. 370–372. Streng sentralisering betones som et kjennetegn for fremgangsrike, hemmelige organisasjoner. Denne skilnaden beror på at Simmel i så stor grad støtter seg på hemmelige foreninger som utgangspunkt for sin analyse av hemmelighetsfullhet. Den underjordiske bevegelse var helt annen type sosialt system både i forhold til målsetting og i forhold til den umiddelbare sosiale omgivelse.
  • 17: Maurice Duverger, Les parties politiques. Paris 1954.
  • 18: Georg Simmel, op.cit., s. 345.
  • 19: S.st., s. 355–356.
  • 20: Howard S. Becker, «The professional dance musician and his audience», American Journal of Sociology, 57, 1951–52, s. 136. ff.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS