Banner top Til forsiden Econa

charlotte.hartvigsen.lem@fagbokforlaget.no

Et konkurransemenneske

I snart ett år har hun vært konkurransedirektør; første kvinne i Norge. Men før det nådde hun toppen i akademia som professor, samtidig som hun nådde langt i en politisk karriere som statssekretær og byråd i Bergen kommune. Er det noe sted Christine Meyer (48) ikke når toppen?

–Jeg har fremdeles ikke vært leder i næringslivet. Det er for øvrig en jobb jeg har stor respekt for. Jeg er opptatt av å ta bedriftenes ståsted i mitt virke. Det har jeg gjort både som forsker og politiker, og jeg har det som utgangspunkt også i den jobben jeg har nå. Vi forvalter et regelverk som er viktig for bedriftene, og våre avgjørelser kan ha store konsekvenser for den enkelte virksomhet fordi vi kan iverksette sterke virkemidler. Vi har et stort ansvar, fastslår konkurransedirektøren.

Ny start

Fra et hjørnekontor i den gamle Telegrafbygningen midt i Bergen sentrum, der dyp lilla preger omgivelsene, har Christine Meyer ledet Konkurransetilsynet i et knapt år. I tilsynet har støvet lagt seg etter flyttingen fra Oslo til Bergen i 2006, da flere tilsyn ble flyttet fra hovedstaden. Men nå har organisasjonen slått seg til ro vestpå, mener Meyer.

– Flyttingen var utvilsomt en katalysator for endringer. Mange valgte å ikke være med på prosessen, noe som gjorde at vi har en lavere gjennomsnittsalder nå enn vi hadde tidligere. Men organisasjonen har også fått mulighet til å fylle på med ny og tilpasset kompetanse, noe som er vesentlig i en kompetansedrevet organisasjon.

Hun understreker at arbeidet med å forvalte konkurranselovgivingen stadig blir mer krevende, og preget av internasjonale rammer.

– Vårt lovverk harmonerer i stadig større grad med EUs eget lovverk på konkurranseområdet, og det gjør at vi har stor glede av våre internasjonale nettverk. De er viktige for å følge med i regelverksutviklingen, få faglige råd og utvikle vår egen kunnskap og kompetanse. Selv om de enkelte lands lovgiving kan være forskjellig, er de overordnede målene for våre søsterorganer i andre land de samme. Vi lærer mye av å lytte til hverandre.

Men hun ser ikke bare utover; konkurransedirektøren er også fornøyd med båndene som har blitt knyttet til utdanningsinstitusjonene i Bergen.

– Det er viktig for oss å trekke på kompetansen som finnes både på Norges Handelshøyskole (NHH) og Universitetet i Bergen. Det gjør vi både gjennom den rekrutteringen vi foretar og gjennom utveksling og utvikling av kunnskap, understreker hun.

Stortrivdes på NHH

Med NHH som sitt alma mater, er det naturlig for henne å se mot Sandviken, både i søken etter gode medarbeidere og på forskningssiden.

– Jeg var av dem som stortrivdes på NHH. Jeg fant gode venner, både sosialt og faglig. Som medlem av Direksjonsmusikken fikk jeg også mange venner på tvers av kullene. Men som bergenser misunte jeg noen ganger dem som kom utenbys fra, for de ble så totalintegrert i miljøet. For oss om hadde et sosialt nettverk fra før var det vanskelig å la seg oppsluke av miljøet, slik tilfellet ofte var for dem som bodde på Hatleberg og levde sitt liv på NHH, mimrer hun, og forteller at det fremdeles finnes studievenner i vennekretsen.

Så godt trivdes Meyer at da hun ble uteksaminert som siviløkonom i 1989, gikk hun rett inn i jobb som forskningsassistent ved SNF. I 1996 ble hun forsker på samme sted, og leverte samme år doktoravhandlingen, som hadde tittel «The process of organisational integration in mergers and acquisitions». Men karriereplanen hennes har aldri vært skrevet i stein.

– Jeg ramlet litt tilfeldig inn i forskningens verden. Mot slutten av studiene ble jeg mor til tvillinger, og jeg ønsket meg en jobb som var interessant og faglig utfordrende, men som var fleksibel i forhold til å ha små barn. Jeg har alltid jobbet mye, men som småbarnsmor ble det viktig å kunne bruke kveldene når dagene ikke strakk til. Jeg trivdes godt som forsker, men samtidig hadde jeg hele tiden hatt en klar formening om at jeg ikke nødvendigvis skulle være forsker hele livet, reflekterer hun.

Lider ikke av politikerforakt

Litt tilfeldig var også overgangen da hun gikk fra forskning til politikken.

– Da jeg i 2001 fikk tilbudet om å bli statssekretær i Bondevik II-regjeringen hadde jeg vært i forskersfæren i mange år, og var nok moden for å gjøre noe annet, selv om jeg ikke hadde planlagt noen politisk karriere. Men jeg er opptatt av å utrette noe der jeg er, og i politikken har man en stor mulighet til å gjennomføre endringer, slår hun fast.

Statssekretær var hun i to år, og deretter ble hun Bergens byråd for finans, konkurranse og omstilling; en jobb hun hadde frem til 2009. Da ble hun byråd for helse og inkludering. Hun har også vært aktiv i utformingen av Høyres politikk.

Den politiske erfaringen har ikke medført at hun lider av den politikerforakt som ofte uttrykkes i andre fora.

– Erfaringen fra politisk arbeid har gitt med stor respekt for det arbeidet som gjøres innenfor politikk; på alle nivåer. For meg som hadde vært forsker, og dermed mest observatør, var det veldig spennende å skulle få være med å gjennomføre ting i praksis. Politikere har en krevende jobb, det er mange hensyn å ta før man kommer frem til den beste beslutningen. Jeg har dessuten fått økt forståelse for de utfordringene det er å operere i det offentlige rom.

Nettopp det gjorde hun i Bergen. Mange hadde meninger om grepene hun gjorde – særlig i perioden som byråd for helse og inkludering. Samtidig forholdt hun seg til stramme budsjetter. Likevel gjennomførte hun store omstillingsprosjekter.

– Jobben som byråd gav meg økt trygghet som leder. Det har dessuten styrket meg i troen på at har man gode nok prosesser kan man gjennomføre store endringer med godt resultat.

Da hun i 2010 ble oppfordret til å søke jobben som konkurransedirektør trivdes hun fremdeles godt i politikken, og hadde en slags halvveis plan om å vende tilbake til forskningen når hun var ferdig der. I mellomtiden var hun nemlig utnevnt til professor i strategi på NHH.

– På en måte var beslutningen om denne jobben et større steg enn å gå fra forskning til politikk. Men da beslutningen ble tatt, var jeg fast bestemt. Jeg er der jeg er, og ser meg sjelden tilbake, sier hun.

Øke kompetansenivået

Da hun ble utnevnt til konkurransedirektør i statsråd i desember 2010, var hun den første kvinnen i Norge som bekledte denne stillingen. Hun hadde også en annen faglig bakgrunn enn konkurransedirektørene som har vært før henne, og flertallet av de ansatte, som enten har juridisk utdannelse eller er økonomer med en stor porsjon samfunnsøkonomi.

– Jeg har en annen faglig ballast, som gjør at jeg kanskje tenker annerledes på enkelte ting. Strategifaget har bedriften som utgangspunkt, og vi blir trent til å tenke seg inn i bedriftenes «hoder». Vi stiller oss spørsmålet om hvorfor bedrifter gjør som de gjør, og er opptatt av konkurransedynamikken og spillet mellom bedriftene.

Den tankegangen tar Meyer med når hun går inn i både enkeltsaker, og når hun har som mål at Konkurransetilsynet skal utvikle norske bedrifters konkurransetankegang.

– Konkurransetilsynet har en viktig jobb å gjøre for å få bedriftene til å ta eierskap til konkurranseloven. For bedriftene og samfunnet rundt handler det om å internalisere gode holdninger til konkurranse og ikke involvere seg i ulovlig samarbeid eller å utnytte sin markedsmakt som dominerende aktør. Disse holdningene må prege hele organisasjonen og kulturen. Det er viktig at styret og toppledelsen tar dette på alvor, og er tydelige på hvordan man skal forholde seg til både kunder og konkurrenter. I dag har deler av næringslivet et litt schizofrent forhold til konkurranse; på den ene siden ser de at de utvikler og forbedrer seg når de har konkurranse, på den annen side prøver de hele tiden å finne lommer med mindre konkurranse.

Hun har fem år igjen av åremålet, og klare tanker om hvor Konkurransetilsynet skal videre.

– Kunnskap og kompetanse er kjernen i vår organisasjon. Vi må holde et faglig høyt nivå, også i internasjonalt perspektiv. Foredling av kunnskap er helt sentralt om vi skal kunne være premissgivere.

Men det er ikke bare internt Meyer vil drive kompetanseutvikling. Den kunnskapen som bygges i tilsynet vil også Meyer bruke til å bli premissgiver i samfunnsutviklingen og for å få bedrifter til å lytte mer til Konkurransetilsynet. Derfor skal Konkurransetilsynet bli mer synlig.

– Vår fremste oppgave er å gripe inn mot konkurransekriminalitet, men vi har også en viktig oppgave i å forbygge denne typen kriminalitet. Gjennom å øke kunnskapen i næringslivet kan vi være med på å hindre at skade skjer.

Rask og profesjonell saksbehandling er også et viktig mål.

– Konkurransetilsynet har sterke virkemidler og vi må hele tiden være oppmerksomme på at våre vurderinger og vedtak kan være inngripende for bedriftene. Det er derfor viktig at sakene blir behandlet så raskt som mulig og at vi er ydmyke i forhold til vår rolle. Vårt ansvar er å sørge for at konkurransen fungerer best mulig i alle markeder og representere en motmakt i forhold til bedrifter som ønsker å utnytte sin markedsmakt.

figur


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS