Banner top Til forsiden Econa

magma1606_fagdel-20_img_007

Arne Krokan er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU og professor II i digital markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Han har magistergrad i sosiologi og doktorgrad i medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Hans siste bøker er Den digitale økonomien (2010), Smart læring (2012) og Nettverksøkonomi (2013). Han blogger på blog.krokan.com og finnes på Twitter som @arnek.

Folkefinansiering i plattformøkonomien

Sammendrag

Plattformer er infrastruktur for sosial samhandling, kommunikasjon og handel. De senker transaksjonskostnader og utnytter nettverkseffekter på måter som gjør at en må stille spørsmål ved om en i det hele tatt vil trenge industrisamfunnets hierarkiske organisasjoner i fremtiden. 

Plattformene skaper to- og flersidige markeder der transaksjoner enkelt kan gjennomføres mellom enkeltpersoner som i utgangspunktet er ukjente for hverandre. Slike transaksjoner har tidligere blitt utført av tiltrodde tredjepersoner eller organisasjoner som for eksempel banker når det gjelder finansiering.

Digitale tjenester skaper helt nye muligheter for finansiering, der plattformene erstatter banker og andre finansinstitusjoner. Plattformene bygger på åpenhet om transaksjoner, produkt/tjeneste- og leveransekvalitet. På denne måten kan erfaringer andre mennesker gjør komme til nytte for dem som vil gjennomføre lignende transaksjoner senere. Det er disse mekanismene Uber og Airbnb utnytter, som gjør det mulig å tilby transport uten å eie kjøretøy og overnatting uten å eie eller disponere eiendom.

Folkefinansiering utnytter disse egenskapene og skaper nye muligheter for ulike typer prosjekter, alt fra ren formidling av penger mellom enkeltpersoner eller donasjoner til verdige trengende til oppstartskapital for nye virksomheter eller ren finansiering i form av aksjekjøp.

Folkefinansiering er delingsøkonomiens banksystem der tillit forvaltes gjennom ny teknologi, -teknologi som kan gjøre mange av de tradisjonelle finansinstitusjonene overflødige.

Introduksjon

I løpet av få år har vi sett en eventyrlig utvikling av infrastruktur for sosial samhandling gjennom nye sosiale medier og plattformer. Plattformene er i ferd med å skape en ny infrastruktur for tjenesteyting, noe det er langt flere enn Uber og Airbnb som har suksess med å utnytte. I tillegg til reiser, overnatting og andre praktiske tjenester står muligheter for å finansiere nye aktiviteter og virksomheter gjennom folkefinansierin (crowdfunding) for en viktig del av veksten i den nye delingsøkonomien. Røttene for denne utviklingen må vi imidlertid langt tilbake i tid for å finne.

I ett hundre år, fra 1912 til 2012, var telefonkatalogen en del av norske hjem. Den første oversikten over telefonabonnenter i Christiania ble utgitt som en side i Morgenbladet i 1880, den gang det bare var 169 personer som hadde telefon fra International Bell Telephone Company (Jahren 1996.) 12

En ting var telefonens inntog i små lokalsamfunn, der den sosiale kontakten var tett, men noe helt annet var introduksjonen av rikstelefonen. For å finne frem til personer og selskaper andre steder enn der en selv bodde, var de regionale telefonkatalogene, som ble til i 1912, essensielle.

La oss anta at man kom til en bygd eller by og skulle finne en lege, en skomaker eller en bank. Uten å vandre rundt og lete fysisk etter et lokale som var skiltet, eller uten å spørre noen som var lokalkjent, var dette en oppgave som krevde mye innsats. Denne innsatsen kjenner vi nå som transaksjonskostnader.

Katalogene bidro til å skape oversikter over ulike vare- og tjenesteleverandører samt enkeltpersoner. Televerket ga ut egne yrkeslister som del av katalogen allerede fra 1920-årene, og fra 1984 ble de trykt på gult papir, derav navnet «gule sider», som senere har vært synonymt med lister over virksomheter og yrkesutøvere.

Handel mellom fremmede ble forenklet ved hjelp av lister og kataloger, spesielt fordi de senket virksomhetenes søkekostnader (Krokan 2013). Bankene bidro til denne forenklingen med et enhetlig nasjonalt pengesystem samt systemer for lån og formuesforvaltning.

Utviklingen av et eget bankvesen har forenklet handel ved at en ikke lenger trengte å bytte varer, og ved at bankene har satt en standard for pengenes verdi i forhold til varene. Penger og banker bidro også til å senke transaksjonskostnadene ved ulike former for handel.

Før internettets tid var noe av den viktigste infrastrukturen for handel og finansiering telefonen og katalogene. I dag er plattformene i ferd med å bli de viktigste arenaene både for sosial samhandling og handel, hvilket er tema for denne artikkelen. Her skal jeg se nærmere på hvordan de nye infrastrukturene er designet, hvilke egenskaper de har, og hvilke konsekvenser det har at vi går fra en tradisjonell verdikjedeorganisering til nettverksorganisering av tjenester som finansiering og betalingsformidling, samt hvordan nye måter å organisere disse aktivitetene på har skapt nye tjenester, slik som folkefinansiering.

Finansieringens tidlige infrastruktur

I gamle dager var torgene de sentrale arenaene for varehandel. Til torget kom alle som ville selge noe, og i prinsippet også alle som ville kjøpe noe. Der kunne en sammenligne kvalitet og pris på både varer og leverandører. I situasjoner der det var flere alternative leverandører, var det mulig å forhandle om både pris og leveransevilkår.

Torgene var enkle institusjoner der det ble handlet varer som var enkle, i den forstand at en forholdsvis raskt kunne se hvilken kvalitet varen hadde, enten det var sko, hester eller fisk som ble solgt. En trengte derfor ikke å ha særlig mye tillit til den en handlet med, fordi en visste hva en ville få gjennom handelen.

Det moderne banksystemet oppstod i middelalderen i Venezia, der jøder fikk lov til å drive utlån av penger mot rente, noe det var forbud mot både i kristendommen, islam og også i jødedommen. De som lånte ut penger og tok renter, ble kalt ågerkarler, en aktivitet som var bannlyst av paven. Men jødene fant en utvei, for i Bibelens femte mosebok 23:19–20 står det: «Du skal ikke kreve renter av din landsmann, verken penger eller mat eller av noe annet skal du ta i renter. Av utlendinger kan du kreve renter, men ikke av dine landsmenn.»

Jødene fikk ikke eie jord, men de fikk lov til å låne ut penger mot rente, for det var det ingen kristne som ville gjøre (Ferguson 2009).

Jødenes handel med penger utenfor Banco Rosso i Venezia, der de satt på sine benker, som ble kalt banci, var i praksis en form for pengetorg. Med etableringen av offisielle banksystemer ble denne aktiviteten institusjonalisert, og manglende tillit mellom enkeltpersoner ble avløst av tillit til organisasjoner, et fenomen som er studert blant annet av sosiologen Coleman (1990).

Bankvesenet utviklet seg til å bli en egen sektor i samfunnet der en både kunne skaffe finansiering av fremtidige aktiviteter og sette inn sin overskuddskapital, en aktivitet som var basert på tillit.

Bankene som institusjoner fungerte også som en form for forsikring, fordi en kunne sette inn penger og få bankene til å forvalte formuen slik at den kunne tas ut igjen og benyttes til andre formål når det ble behov for det.

Bankene lånte ut pengene som kundene satte inn til andre som trengte finansiering, fordi de som hadde penger å låne ut, i utgangspunktet ikke hadde tillit til dem som trengte å låne penger.

Coleman så et skille mellom sosial kapital og humankapital, der den sosiale kapitalen var innkapslet i sosiale strukturer og hadde form som kollektive goder (Krokan 2010). «Unlike other forms of capital, social capital inheres in the structure of relations between persons and among persons», skrev han (Coleman 1990, s. 302). Han så sosial kapital som en relasjonell ressurs der «The structure of relations could help establish obligations between social actors, create a trustworthy social environment, open channels for information, and set norms and impose sanctions on forms of social behaviors» (Coleman 1990, sitert fra Fu 2004, s. 7). Den sosiale strukturen ble omsatt i sosial kapital når menneskene brukte den til å fremme sine egne interesser, hvilket skaper en interessant forståelse av jødenes banco, som kan forstås som sosiale strukturer som forvalter tillit mellom mennesker i situasjoner der grunnlaget for slik tillit ikke eksisterer.

Det er denne oppgaven de nye plattformene for ulike typer tjenesteyting tar på seg å forvalte. En kan dermed hevde at plattformene er strukturer for forvaltning av et samfunns sosiale kapital.

Forvaltning av tillit

Tillit er på mange måter selve limet i samfunnsdannelsen, fordi det dreier seg om hvordan vi forholder oss til andre personers handlinger i situasjoner som innebærer elementer av risiko.

Tillit kan opparbeides gjennom erfaring ved at vi lærer at personer vi har med å gjøre, er rasjonelle og lojale, og at det er samsvar mellom hva de sier, og hva de gjør. Med tillit senker vi transaksjonskostnader i handels- eller byttesituasjoner fordi vi ikke trenger å undersøke alle sider ved aktørene eller vilkårene for transaksjonene. Tillit erstatter med andre ord kontrakter.

Opportunistisk atferd kan føre til at personer som disponerer verdier på vegne av oss, handler ut fra sitt eget og ikke vårt beste, selv om det er våre penger eller ressurser som disponeres.

I industrisamfunnet ble tillit vanligvis opparbeidet gjennom personlige relasjoner, noe som krevde at partene samhandlet over tid og lærte hverandre å kjenne på den måten.

Om slik tillit ikke finnes, må det som oftest inngås kontrakter om arbeidet. Kontrakter kan imidlertid bare brukes i situasjoner og samfunn der det finnes sanksjonsmuligheter dersom avtalene ikke holdes. Kontrakter skaper i seg selv også transaksjons- og koordineringskostnader og vil derfor alltid være dyrere løsninger enn avtaler som bygger på tillit.

Tillit forvaltes i mange sammenhenger best gjennom organisasjoner. Slik institusjonell tillit kan fungere som erstatning for personlig tillit. I samfunnet er bankene kjente forvaltere av slik institusjonell tillit. Vi stoler mer på at vi får igjen pengene våre ved å låne dem til banken enn ved å låne dem direkte til ukjente privatpersoner. Det er bankens ansvar å være en tiltrodd tredjepart med ansvar for ressursene den forvalter på våre vegne.

I Foundations of Social Theory analyserer Coleman (1990) ulike sider av tillit og viser blant annet hvordan og hvorfor vi bruker lengre tid på å bygge opp tillit til venner enn til ulike institusjoner. Årsakene til dette finner Coleman blant annet i at risikoen for at tillit misbrukes til å utnytte vår sårbarhet, er større jo mer personlig relasjonen er. Derfor er det en logisk forklaring på at det kan være lettere å stole på det han kaller a confidence man. Dette er noe av utfordringen ved folkefinansiering, siden det da er enkeltpersoner som kobles sammen gjennom plattformens infrastruktur.

Mens tillit i industrisamfunnet var et personlig anliggende og det så å si var umulig å overføre tillit fra ett forhold til et annet fordi transaksjonskostnadene var så store, kan tillit i dag også forvaltes gjennom tiltrodde tredjeparter som kan synliggjøre hvilke erfaringer andre partnere har fra for eksempel en tidligere handelssituasjon.

eBay har et system for tillitshåndtering (eng. trust management) og til og med en direktør med ansvar for forvaltning av tillit, 13 for systemer som eBay er helt avhengige av at aktørene har tillit til hverandre. Uten denne tilliten havner en i det klassiske dilemmaet der den som selger, vil ha pengene først, og den som kjøper, vil ha varene først. Med eBays tillitsindikator, som er basert på erfaringer andre kjøpere har med selger fra tidligere salgssituasjoner, kan tillit overføres fra én situasjon til en annen. Slik reduserer en risikoen for opportunistisk atferd fordi en blir «sertifisert» gjennom eBays handelssystem ved at informasjon fra tidligere transaksjoner brukes til å gi råd om framtidige transaksjoner. På denne måten reduseres risiko i transaksjonen, selv om den gjennomføres på arenaer der sanksjonsmulighetene for dem som bryter kontraktene, er små. Hvordan skal jeg få pengene mine tilbake fra en som selger varer fra en liten by i Kina eller kanskje i Vietnam, i tilfelle jeg blir lurt? Det er sikkert mulig, men det er også godt mulig at transaksjonskostnadene ved å få dem tilbake blir høyere enn tapet, hvilket innebærer at vi heller tar tapet enn kampen for rettferdighet.

Paul Resnick ved University of Michigan har studert eBays system for omdømme (eng. reputation system) og funnet ut at selgere med et positivt omdømme i gjennomsnitt oppnådde åtte prosent høyere pris på produktene de solgte enn hva nykommerne i systemet gjorde (Shirky 2010). Vi er med andre ord villige til å betale mer for å handle med noen vi har tillit til. På denne måten kan vi også si at tillit har en konkret pengeverdi.

For at vi skal få tillit til slike systemer, til en type digital confidence man, som Coleman kanskje ville kalt det, må visse krav til systemene være oppfylt. Det viktigste kravet er koblet til åpenhet og transparens om tidligere transaksjoner samt til tryggheten om at handelen faktisk foregår med den man tror man handler med.

Plattformene som benyttes på nye digitale arenaer, som er etablert som tosidige markeder, har innebygde tillitsmekanismer, slik som åpenhet om transaksjoner, gradering eller vurdering av leverandører og kunder, brukerskapte beskrivelser av tilbudene og lignende. En slik infrastruktur legger til rette for utvikling av tosidige markeder.

Fremveksten av tosidige markeder

Ifølge Rochet og Tirole (2004) er tosidige markeder «roughly defined as markets in which one or several platforms enable interactions between end-users, and try to get the two (or multiple) sides on board by appropriately charging each side».

Tosidige markeder knyttes dermed direkte sammen med fremveksten av plattformer, fordi det ikke er mulig å etablere kontakt mellom aktører som ikke befinner seg fysisk på samme sted samtidig, slik som på et torg, uten en medierende teknologi.

Slike markeder kan ses som virtuelle torg, flater eller arenaer, som forlengelsen av de gamle torgene eller agoraene, der folk møttes ansikt til ansikt.

I en OECD-rapport om tosidige markeder fra 2009 var det «… not yet a universally accepted definition of a two-sided market. However, a consensus about the fundamental aspects of firms operating in these markets is starting to emerge». Tosidige markeder er fremdeles et relativt nytt fenomen, og det er noe ulike oppfatninger av hva dette er, og hvordan det skal forstås, selv om en ser en begynnende enighet om hvordan virksomheter opererer i tosidige markeder.

Selve termen tosidig marked krediteres de franske økonomene Rochet og Tirole og deres artikkel (2003) «Platform competition in two-sided markets», som er ett av bidragene som gjorde at Jean Tirole fikk Nobelprisen i økonomi i 2014.

Deres bidrag er i første rekke en analyse av hvilke konkurransemessige konsekvenser etableringen av slike markeder har. De finner at nettverkseffektene er veldig tydelige, og at det skapes nettverkseffekter på tvers av plattformen. 14 Dette innebærer noe så enkelt som at det er bra for selgerne at det er mange kunder på plattformen, og bra for kundene at det er mange selgere og produkter å velge mellom.

Rochet og Tirole analyserer også ulike betalingsmodeller som brukes i tosidige markeder og hvilke effekter disse har på konkurransesituasjonen. Noen plattformer tar bare betalt for tilgang, mens andre også tar betalt for bruk gjennom en avgift på hver transaksjon. Dette siste er for eksempel nettannonsøren Finns modell dersom du vil selge bilen eller båten din.

I Rochet og Tiroles definisjon av tosidige markeder står det at begge sidene av markedet skal betale for tjenesten på én eller annen måte. Dette trenger imidlertid ikke å være ordinær betaling, men kan være betaling som knyttes til utnyttelsen av andre tosidige markeder, slik de selv gir eksempel på.

I Smalensees (2015) gjennomgang av Rochet og Tiroles analyse konkluderte han slik: «The key point is that any sound analysis of welfare or injury—or almost anything else—relating to an MSP (multi sided platform) needs to consider all affected customer groups, since actions that affect one group will generally also affect the others via the network externalities that link them». Vi må altså se samspillet mellom alle interessentene som er knyttet til plattformen, for å kunne forstå hvilken samfunnsøkonomisk effekt den har for handel eller ulike former for bytter.

I Norge tilbyr både Torget på Finn og Facebooks grupper for kjøp og salg tosidige markeder, og det er grunn til å tro at en stor andel av dem som benytter den ene tjenesten, også benytter den andre. Slik kryssbruk av plattformer påvirker mulighetene for å ta betalt. Da Amedia etablerte den konkurrerende plattformen trenger.no i 2014, valgte Finn å gjøre bruken av Torget gratis. Tilbudet av ulike plattformer for tosidige markeder betyr derfor mye for mulighetene for å ta betalt, og påvirker i tillegg hvilke betalingsmodeller det er mulig å bruke.

Siden grensekostnaden ved de fleste rene digitale tjenester er null, hvilket vil si at det ikke medfører noen ekstra kostnad at en ekstra person benytter plattformen, vil også prisene på bruk av slike tosidige markeder gå mot null, det vil si at de blir gratis i situasjoner der det er konkurrerende aktører.

Digitale tosidige markeder og plattformer blir derfor gratis å bruke dersom de ikke opererer i monopolsituasjoner.

Fordi det oppstår nettverkseffekter på tvers av plattformen, skapes det imidlertid insentiver til vekst som fører til naturlig monopol, noe særlig Airbnb og også Facebook opplever.

For å unngå disse monopolsituasjonene må det derfor stimuleres til utvikling av konkurrerende tjenester som enten er billigere å bruke, har bedre design/brukskvalitet, er mer tilpasset ulike målgrupper, har flere funksjonaliteter eller gir bedre opplevelser. I slike situasjoner bør en vurdere om det faktisk kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bidra til at det blir etablert alternative plattformer for å hindre aktørenes muligheter til å utnytte situasjonen som naturlig monopolist. Alternativet er at samfunnet regulerer virksomheten på måter som kan bidra til å hindre utnyttelse av situasjonen. Det kan imidlertid tenkes at kostnadene med tilsyn og kontroll er høyere enn kostnaden ved å stimulere til etablering av alternative plattformer, og at denne siste strategien derfor er mest lønnsom.

Plattformaktørene kan tilpasse seg ulike konkurransesituasjoner ved at de deler markedene mellom seg.

I markedet for folkefinansiering, eller crowdfunding, eksisterer til dels en slik deling ved at noen selskaper er rettet mot institusjonsbaserte investorer, 15 mens andre, slik som Kickstarter, retter seg direkte mot sluttbrukerne av tjenestene.

Faren ved slike uformelle arbeidsdelinger mellom aktørene er at det kan bli fristende for dem å tilby tjenester utenfor sitt egentlige forretningsområde, siden merkostnaden ved å bruke plattformen til dette er nær null, og den potensielle oppsiden kan være stor. Ulempen er at en havner i en slags fangens dilemma, der det er en fordel å være den som bryter ut av den tause enigheten dersom en gjør det alene. Dersom også de andre velger å gjøre det samme, taper imidlertid alle på det.

Plattformer er komplekse organisatoriske konstruksjoner som skal ivareta et vell av interesser. For å forstå hvordan de virker, må vi også forstå forskjellene mellom verdikjede- og nettverksmodeller for organisering. Vi må forstå hva de organisatoriske konsekvensene av å gå fra den tradisjonelle bank-/finansmodellen til crowdfunding innebærer, og vi må forstå at crowdfunding bare er mulig ved at strukturen i finanssektoren endres fra nav- og verdikjedemodeller til nettverksmodeller. Dette er en endring der de digitale plattformene utgjør det teknologiske grunnlaget og skaper den nye infrastrukturen som også gjør nye organisasjons­modeller mulige.

Plattform versus verdikjede

Gjennom industrisamfunnet har verdikjeden (Porter og Millar 1985) vært en av de mest brukte organisasjonsmetaforene for å beskrive industriell samhandling. Verdikjeden bygger på at det er arbeidsdeling mellom bedrifter fordi ulike oppgaver krever forskjellige kompetanser, og det er lettere å drive rasjonelt dersom en kan fokusere på én eller noen få av oppgavene. Derfor eier ikke Tesla gummiplantasjer for å kunne lage dekk, slik Ford gjorde i sin tid. Mens det stort sett er bønder og Staten som eier skog, er det andre aktører som hogger og transporterer tømmeret til videreforedling. Sagbruk og høvlerier tar første del av oppgaven, før de bearbeidede produktene sendes til dem som bygger hus, lager møbler eller bruker materialene på andre måter.

Verdikjedene henger sammen som lange lenker av aktører som utfører ulike verdiskapende prosesser, enten de er knyttet til produksjonen, logistikk eller salg og service.

Verdikjedenes endestasjon er detaljistleddet, eller butikkene, som vi kaller dem, noe som også ble etterlignet i de første butikkene på internett. Den mest suksessrike av dem alle var Amazon, som i starten bare var en tradisjonell butikk der salgslokalet var erstattet av en nettside.

Amazon kunne senke brukernes transaksjonskostnader, både ved at de hadde stort utvalg, og ved at de var veldig flinke til å utnytte ulike anbefalingsalgoritmer tidlig. Anbefalingsalgoritmer (recommender engines) som collaborative filtering, en algoritme som bygger på statistikkens klyngeanalyse (cluster-analyse), gjorde valgene enklere for kundene, og de bidro til å skape nettverkseffekter på kundesiden fordi andre kunder som foretok valg som lignet på mine, bidro til å gjøre mine egne valg enklere.

Mens Amazon fra starten bygde på en tradisjonell verdikjedemodell, er den største digitale markedsaktøren Alibaba bygd som et tosidig marked der Alibaba formidler kontakt mellom kjøpere og selgere, og utnytter at slike tosidige markeder alltid skaper nettverkseffekter på tvers av sidene. Det vil si at det er smart å selge sine varer på den plattformen der de fleste kundene befinner seg, samtidig som det er lurt å være kunde der det er flest leverandører.

Hva er det med plattformer?

I Platform Scale skriver Chaudary (2016) at: «Platforms enable value creation and exchange by matching the most relevant resources from producers in the ecosystem with the consumers on the platform that need those resources».

En av dem som tidlig så forretningsmodeller på denne måten, var James Moore (1979), som i boken The Death of Competition: Leadership & Strategy in the Age of Business Ecosystems beskriver orretningsmodeller nettopp som økosystemer, der ulike aktører samarbeider og konkurrerer, avhengig av situasjonen. Metaforen økosystem henspeiler på at forretningsmodellene er utviklet over tid, at de ulike aktørene er gjensidig avhengige av hverandre, og at endringer i en del av systemet raskt kan få konsekvenser for andre aktører. Det hele bygger på en biologisk, økologisk eller også systemteoretisk metafor.

Plattformen er den sentrale infrastrukturen som gjør disse samhandlingene mulig.

Plattformen består både av en teknisk infrastruktur og et sett arbeidsprosesser, organisatoriske insentiver og beskrankninger som understøtter de verdiøkende prosessene som finner sted i interaksjonen mellom brukerne.

Alle plattformer har et infrastrukturlag som tar hånd om grunnleggende funksjonaliteter, som å etablere profiler for ressurser. Profilene kan være av personer, hus, biler, selskaper eller andre ressurser som handles gjennom plattformen.

I tillegg må infrastrukturlaget ha tjenester som forenkler transaksjoner både i form av betalingsløsninger og kommunikasjonsløsninger, og det må ha en matchingmekanisme som gjør at kjøpere raskt finner frem til de mest aktuelle selgerne med mer.

Infrastrukturlaget skal ta hånd om alle ønskede transaksjoner mellom partene.

Data fra disse transaksjonene utgjør et eget lag, et lag som er grunnlag for mer enn dokumentasjon på at transaksjonene har funnet sted, et lag som også benyttes til å analysere bruk av plattformens tjenester og til å fremme forslag til slik bruk for potensielle kunder, ofte basert på ulike former for anbefalingsalgoritmer, slik som collaborative filtering 16 eller lignende systemer. Det betyr at en i stedet for å segmentere kunder etter demografiske kjennetegn bruker kundenes verdier, holdninger, livsstil og faktiske forbruk som segmenteringskriterier. Dette er også forskjellig fra Googles kontekstbaserte segmentering, der det er kjennskap til hva vi søker etter på nett, i kombinasjon med opplysninger hentet fra vår profil som bestemmer hvilke annonser vi får se, og hvilke ressurser vi blir presentert for.

Den kanskje mest avanserte og meste effektive algoritmen for plattformer er Facebooks Edgerank. Denne kombinerer data fra plattformens transaksjoner med kunnskap fra sosial nettverksforskning, der en har vist at vi stort sett ikke fatter våre beslutninger i et vakuum, men som del av et større sosialt fellesskap.

I boken Connected: The Surprising Power of Our Social Networks and How They Shape Our Lives skriver Christakis og Fowler (2011) om hvordan vi blir påvirket, ikke bare av våre venner, men også våre venners venner og våre venners venners venner, altså i tre ledd. Der Google kan velge å flytte en nettside mot toppen av trefflisten fordi en professor lenker til den, kan Facebook prioritere annonser eller poster i nyhetsstrømmen som dine venner liker, hvilket de også benytter seg av.

Algoritmene i tosidige markeder gjør bruk av dataene til å gi oss det beste utgangspunktet for å velge tjenesteleverandør gjennom plattformen, noe som understøttes av måten tjenestene presenteres på. For å gjøre også dette på en optimal måte må tjenestene også presenteres på en troverdig måte. Dette forenkler plattformregissører ofte for brukerne gjennom å bygge nettsamfunn (eng. communities) eller nettsamfunn av både brukere og tilbydere, slik at mer erfarne brukere kan gi råd til nykommerne.

For å skape nødvendig tillit må plattformleverandørene, i tillegg til å ha alle formelle sider av tilbudet i orden, også bidra til å utvikle en plattformkultur, det vil si delte normer, verdier og positive opplevelser blant brukerne. En slik plattformkultur kan forstås som en parallell til organisasjonskultur. Plattformkulturen bidrar til vekst gjennom at den synliggjør de ønskede verdiene og ønsket atferd i nettverket.

Airbnb har vært bevisste på å utvikle en slik kultur. De har flere ganger samlet noen av de mest erfarne og lojale vertene til egne konferanser. Ett av rådene som blir gitt til deltakerne, understreker betydningen av å være ærlig og åpen om tilbudene. Utleierne blir oppfordret til å skrive tre ting leietakere liker spesielt godt ved utleieobjektet, og to ting folk sier at de ikke liker. 17

«This is a global movement and it’s all about you», var Airbnbs gjestfrihetsguru Chip Conleys omkved. Conley ble hentet inn til selskapet for å utvikle tjenestekvalitet og plattformkultur på grunn av sin tidligere suksess både som hotellgründer og som forfatter av en rekke bøker om emosjonell markedsføring. 18 Conley bidro til å få Airbnb til å fremstå på mer positive måter ved å appellere til utleiernes og leietakernes emosjonelle forhold gjennom å fremheve en positiv og ærlig opplevelse i møtet mellom aktørene, hvilket understøtter at plattformene er mer enn teknologi, de er også kultur, nettverksorganisasjoner og hele økosystemer.

Systemer og plattformer

Ifølge Boada mfl. (2015) er det fire typer folkefinansiering, som har noe ulike behov for underliggende arkitektur og tjenester.

P2P- lånetjenester (person til person) er den vanligste formen for folkefinansiering. Her vil personer eller selskaper som har et lånebehov, redegjøre for sitt behov på en måte som gjør at potensielle utlånere kan avgjøre om de vil låne ut penger til de angitte vilkårene. Eksempler på slike plattformer er LendingClub 19 og Prosper, 20 som begge gir lån som er usikret i henhold til den tradisjonelle måten å finansiere virksomheter og aktiviteter på.

Den andre typen plattformer er veldedighets- eller donasjonsplattformer, der individer donerer penger til det de mener er et godt formål eller et godt prosjekt. Gofundme og DonorsChoose er eksempler på slike plattformer.

Den tredje typen er utbytteplattformer (reward platforms), der den som investerer, forventer å få en eller annen form for gjenytelse, enten i form av en symbolsk belønning eller i form av et produkt eller en tjeneste. De mest kjente plattformene for denne modellen er Kickstarter og Indiegogo.

Den fjerde typen kan betegnes som investeringsplattformer, der bidrag gis i bytte mot eierandeler i selskapene som trenger finansiering. AngelList og CircleUp er eksempler på slike tjenester.

De underliggende systemene eller plattformarkitekturen for disse tjenestetypene er kartlagt ved Fung Institute ved University of California Berkeley gjennom prosjektet CrowdBerkeley. 21 De har undersøkt arkitekturen til Kickstarter, Indiegogo og FundRazr og funnet at den bygger på noe ulike modeller, med Kickstarter som den mest komplekse. 22

Plattformenes fordeler og ulemper i folkefinansiering

Agrawal mfl. (2013) analyserer hvilke insentiver innovatørene, finansiørene og plattformeierne har for å benytte plattformer og folkefinansiering som en finansieringsform i stedet for mer tradisjonelle oppstartsfinansieringer.

Oppfinnerne eller innovatørene får både lavere kapitalkostnader og mer informasjon fra potensielle og aktuelle kunder i en tidligfase av utviklingen. Forfatterne viser flere eksempler der prosjekter som ikke har fått finansiering gjennom engle- eller venturefinansiering, har fått dette gjennom folkefinansiering, der informasjonsaspektet har vært den utløsende faktoren. Potensielle investorer har hatt andre forestillinger om produktenes markedsmuligheter enn hva de som bidro til å finansiere det gjennom plattformene hadde, noe som illustrerer utfordringer med asymmetrisk informasjon.

Asymmetrisk informasjon innebærer at den ene parten har informasjon som den andre parten ikke har. For å unngå at dette får betydning i mer tradisjonelle oppstartssammenhenger, gjennomfører finansierende parter ofte en selskapsgjennomgang (due diligence), hvilket vil si at de går gjennom selskapets ressurser, regnskaper og så videre for å danne seg et inntrykk av dets aktuelle verdi og mulige utfordringer. Ved å overlate slike prosesser til markedet i stedet for at mulige investorer gjennomfører dem selv, sparer aktørene kostnader ved at de gjør bruk av the wisdom of crowds (Surowiecki 2005), det vil si at den samlede tilgjengelige informasjon the crowd besitter, i mange tilfeller skaper et bedre beslutningsgrunnlag enn det utvalgte eksperter vil ha tilgang til. En kan derfor argumentere for at plattformene skaper grunnlag for bedre finansielle beslutninger i enkelte innovasjonssammenhenger enn hva en ville fått gjennom å benytte tradisjonelle kanaler.

Folkefinansiering kan også ses som en form for markedsanalyse, der oppfinnerne ikke bare får testet etterspørselen etter produktet gjennom at det kan bestilles for senere levering, men også kan få tilbakemeldinger på forretningsmodeller og forretningsplaner i en tidlig fase. Slik har de mulighet til å justere planene, og dermed mulighet til å kunne utnytte andre tilgjengelige ressurser som ikke var del av den opprinnelige planen.

Slike aktiviteter og justeringer er bare mulige gjennom bruk av en åpen arkitektur som er realisert gjennom plattformdesignet (Agrawal mfl.2013).

Det åpne plattformdesignet og åpenheten rundt alle produkt-, produksjons- og markedsforhold kan også ha dysfunksjonelle effekter. En av disse er at eksterne finanspartnere i selskapers tidlige fase også kan bringe inn tiltrengte ressurser som industriell kompetanse, relasjoner og status (Hsu 2004). Hsu fant i en empirisk undersøkelse at «Extra-financial value may be more distinctive than their functionally equivalent financial capital», hvilket er ressurser en går glipp av gjennom folkefinansiering.

Det er også en viss fare for at konkurrenter kan snappe opp ideer og profitere på dette før virksomhetene selv har klart å komme i posisjon til å utnytte ideene og oppfinnelsene sine. Eksempler viser at aktuelle produsenter av ny teknologi var fullt orientert om virksomhetens kapitalsituasjon og hvor stor kapital som var gjort tilgjengelig via folkefinansieringen. I ett eksempel av Markowitz (2013) beskriver de at «those manufacturers were able to see precisely how much money Quest had raised on Kickstarter, Quest says they gained too much leverage in negotiations, chipping away at the product’s margins. It soon became too expensive to create the product with the funds raised». Dette kan en kalle åpenhetens pris.

Det er ikke bare konkurrenter og mulige fremtidige forretningspartnere som kan skape utfordringer gjennom slike plattformer, men også fremtidige kunder. I flere tilfeller er det rapportert at nye prosjekter ikke holder etisk mål eller er direkte plagiat av andre tjenester. Utviklingen av et dataspill ble kansellert på Kickstarter fordi flere personer advarte mot plagiat i kommentarfeltet til prosjektet.

«This is a SCAM. All of the art is stolen» var en av meldingene på forumet. 23

Gjennom interessenters egne undersøkelser i faser før eventuell investering i nye prosjekter folkefinansieres også en due diligence-prosess med logikk hentet fra The Wisdom of Crowds.

Plattformenes åpne arkitektur og infrastruktur skaper til dels andre utfordringer og muligheter enn det tradisjonelle. Noe av dette er positivt for partene, mens andre sider vil være negative for én eller flere av partene.

En side som har vist seg å være negativ, er knyttet til selskaper som greier å samle mer penger enn de har bedt om. Her skapes utfordringer ved å greie å skalere opp leveranser og produksjon for å møte forventningene til dem som allerede betrakter seg som kunder og har forhåndskjøpt produktet.

Et eksempel på dette var kortspillet «Exploding Kittens», der gründerne fikk 220 000 bestillinger i løpet av kampanjen. Dette innebar at de måtte trykke over 26 millioner kort, som veide 52 tonn og fylte 17 jernbanevogner. 24 Det sier seg selv at slikt skaper både produksjonsmessige, logistiske og organisatoriske utfordringer, og at det dermed kan være vanskelig å møte kundenes forventninger.

Crowdfunding gjennom lenking mellom plattformer

I mai 2016 tok Yevgeniy Savenok livet av sin gravide kone og ufødte sønn i Minnesota i USA. 25 Hendelsen skapte i tillegg til sorg og fortvilelse også økonomisk usikkerhet for hennes familie og to gjenværende barn, noe som fikk hennes bror til å starte en innsamlingskampanje 26 via folkefinansieringstjenesten gofundme. I løpet av to dager ble det samlet inn over 58 000 dollar, som var et stort steg mot målet om å samle inn 100 000 dollar. Over 700 personer hadde gitt fra noen få dollar til over 100 dollar.

Omtalen av aksjonen på gofundme var lenket til offerets Facebook-side 27 og til anmeldelsen som bekreftet 28 at hendelsen hadde funnet sted. Facebook-siden viste personlige og private bilder som bidro til å understøtte det emosjonelle aspektet i kampanjen, noe som utløste sympatierklæringer for gjenværende barn og familiemedlemmer.

Fordi informasjon er tilgjengelig på ulike plattformer, blir det mulig å knytte dette sammen på svært enkle måter og i dette eksempelet forme et budskap som frembringer både sympati og donasjoner svært nært opptil den aktuelle hendelsen i tid.

Gjennom å kontekstualisere innsamlingsaksjonen ved å knytte flere plattformer sammen oppnås sannsynligvis en større effekt enn bare ved å bruke selve folkefinansieringsplattformen.

Gjennom gofundme samles det inn penger til kreftbehandling, til begravelsesutgifter, til å dekke uforutsette medisinske utgifter, til å dekke hendelser som kan bidra til både å endre livssituasjonen og til å skape forutsetninger for et bedre liv for etterkommerne.

Slike aksjoner skapes ikke bare for mennesker, men også for dyr. Syke hunder får folkefinansiert behandling, 29 om det bare er helt vanlige familiehunder eller de fyller andre funksjoner, slik som blindehunder gjør. 30 Det er empati og det emosjonelle som utløser pengestrømmen, hvilket tilsier at det vil være svært mange aktiviteter i samfunnet som kanskje kan finansieres på denne måten.

Plattformer gjør det mulig å koble mennesker sammen på tvers av geografiske, sosiale og ressursmessige skiller, noe som bidrar til at en kan oppfylle ønsker det ellers ikke ville være mulig å oppfylle, rett og slett fordi vi ikke har hatt teknologi til det tidligere.

Det som gjør effekten sterkere i slike tjenester enn det tradisjonelle innsamlingsaksjoner bidrar til, er at plattformene og lenkene til mulige støtteverdige tjenester som dukker opp, ofte har nær geografisk tilknytning eller er knyttet til våre interesseområder.

Dette siste er mulig fordi gofundme også har en egen Facebook-side, 31 og de som oppretter innsamlingsaksjoner, får opplyst at «becoming Facebook verified has been a key factor for most of our successful campaigns». 32

Plattformer knyttes sammen med plattformer og profiler lenkes på tvers av disse slik at egenskaper fra den ene plattformen utvider funksjonaliteten til den andre. Fordi Facebook er den eneste plattformen som vet hvem vi samhandler med, hvem vi liker, hvem vi ser på, hvem våre svake og sterke bånd (Granovetter 1973) er, er det lettere å oppnå økt funksjonalitet for andre plattformer gjennom å lenke til Facebook. Facebooks algoritme Edgerank 33 bestemmer hvilke historier som blir synlige i brukernes nyhetsstrøm. Historier som er kjedelige eller uinteressante, blir skjult for oss, mens vi får mer av historier som vi viser interesse for, spesielt knyttet til personer vi tidligere har vist interesse for.

Ved å knytte gofundme og andre folkefinansieringstjenester til Facebook oppnår en derfor synlighet for andre i våre Facebook-nettverk, noe som er viktig for å kunne oppnå en første oppmerksomhet om nye fenomen. Dette kan være en kampanje der en samler inn penger til et svært privat formål, kanskje så privat et en i utgangspunktet ikke ønsker å dele det med alle på Facebook eller andre sosiale medier, men likevel på en måte som gjør at det blir plukket opp av personer som faktisk står oss nær også i sosiale medier.

Koblinger på tvers av plattformer skaper en vinn-vinn-situasjon for alle parter og gjør det mulig å oppnå resultater som en ellers ikke kunne fått til. Det er hva nettverkseffekter skaper.

Et annet eksempel på en slik kobling tar utgangspunkt i at en allianse mellom to plattformer bidrar til å senke brukernes transaksjonskostnader mer enn hva de samlet får til ved å tilby plattformene hver for seg. Dette er for eksempel tilfellet i alliansen mellom Prosper og HomeAdvisor, en tjeneste som har som mål at brukerne skal finne «the easiest and most reliable way to get your home projects done». 34 Prosper er også et eksempel på hvordan plattformene bygges ut med ny funksjonalitet både gjennom organisk utvikling og gjennom oppkjøp og integrering av andre tjenester. En av tjenestene Prosper har kjøpt, er BillGuard, som er lansert under eget merke ved navnet Prosper Daily.

Gjennom denne appen henvender de seg også til personer som trenger hjelp med sine daglige finanser eller økonomiske gjøremål, men som ikke kvalifiserer til å få lån gjennom Prosper. På denne måten bygger de kundelojalitet med ønske om å bli «a trusted partner in their financial life». 35 Gjennom plattformen, dens innebygde egenskaper samt tilleggstjenester ser selskapet seg som et selskap som arbeider innen finansteknologi ved å designe usikrede kredittprodukter for middelklasseforbrukere, hvilket er en klar posisjonering som de oppnår i allianser med andre aktører og gjennom målrettet kommunikasjon med målgruppene.

Gjennom å gå gjennom en rekke folkefinansierte prosjekter fant Agrawal mfl. (2011) 36 ut at geografisk nærhet betyr lite for hvem som bidrar til å finansiere nye prosjekter. Det som imidlertid hadde en stor effekt, var sosial nærhet, det vil si at aktørene var del av det samme sosiale nettverket. Den nære forbindelsen mellom plattformer for folkefinansiering og sosiale nettverk som Facebook, LinkedIn og Twitter bidrar derfor til å skape en viktig vekst, der ressurser i nettverk ser ut til å være mer betydningsfulle enn en skulle tro innledningsvis. Bekreftelsen av dette er i tråd med kunnskap fra forskning på sosiale nettverk (Christakis og Fowler 2011), som viser at vi blir påvirket både av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner, altså i tre ledd. Disse nettverkene er det bare Facebook som har kartlagt og synliggjort gjennom den sosiale grafen. Derfor er folkefinansieringens åpne plattformer og nettverksdesign en viktig forutsetning for at de skal kunne utnytte flest mulig tilgjengelige ressurser.

Konklusjon

Plattformer kan ses som ny teknologi som forenkler handel og samhandling mellom parter som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre eller har tillit til hverandre. Rent teknisk bygges plattformer lagvis med et infrastrukturlag som sørger for nødvendig teknisk funksjonalitet, et datalag som sørger for at ønskede forbindelser etableres og transaksjoner gjennomføres, og et kultur- eller community-lag som består av deltak­erne og deres innbyrdes relasjoner.

Plattformene skaper infrastruktur for tosidige markeder, et slags virtuelt torg. Tosidige markeder preges av at de skaper nettverkseffekter på tvers av sidene, det vil si at det lønner seg å være leverandør i et nettverk der det er mange kunder, og motsatt. I tillegg skapes det nettverkseffekter på hver av sidene, ved at erfaringer fra andre kunder og leverandørers erfaringer kommer nye aktører til gode. Et eksempel på dette er Ubers rating eller karaktergiving av både sjåfører og passasjerer. Følgen av slik rating er at leverandører som ikke holder en ønsket standard, kan utelukkes fra plattformen, og leverandører kan velge å ikke levere til kunder med årlig omdømme.

Ved å benytte slike plattformer i finansieringen av nye aktiviteter bygges det en helt ny infrastruktur som gjør det mulig å organisere finansiering på andre måter enn tidligere. Verdikjedene der bankene var sentrale aktører, erstattes av verdinettverk av interessenter. Tillit til bankene erstattes av tillit til systemene. Gjennom plattformen og dens spekter av tjenester gjenskapes tillit mellom personer på en måte som gjør at en kan finansiere aktiviteter uten at en har en sentral trusted person, fordi plattformen overtar denne oppgaven.

Folkefinansiering brukes i en lang rekke situasjoner, fra institusjonelle oppgaver til helt private hendelser. Noen av dem har et sosialt medborgerperspektiv, slik en finner når ukjente personer bidrar til å finansiere en begravelse, mens andre har mer institusjonelle perspektiver der folkefinansiering benyttes i produktutvikling i stedet for bidrag fra andre finansielle institusjoner.

Fordelen med å benytte folkefinansiering gjennom plattformer er blant annet at en får en indikator på det utviklede produktets attraktivitet i markedet, fordi tjenesten i praksis ofte innebærer et forhåndssalg av produktene.

Folkefinansieringstjenester tilbys gjennom en rekke ulike plattformer som har til felles at de senker brukernes transaksjonskostnader. Dermed blir det mulig for mange aktører å teste om slik finansiering fungerer, og det blir enkelt for dem som ønsker, å bidra til et produkt eller utviklingen av en tjeneste ved at tilbudet er lett synlig.

Ulike plattformer knyttes sammen gjennom sosiale medier, slik at finansieringskampanjer startet på for eksempel Kickstarter, kan oppnå viral vekst gjennom at kampanjene kobles sammen med Facebook og Twitter. På denne måten benytter en allerede etablerte sosiale nettverk til å spre informasjon om nye mulige handlinger, noe som har vist seg svært effektivt dersom en ønsker å skape rask vekst.

Rent organisatorisk er plattformene også disruptive sammenliknet med tradisjonelle, hierarkiske organisasjoner. Årsaken til at vi i det hele tatt har organisasjoner der mange mennesker jobber sammen om å nå et felles mål, er at de bidrar til å senke transaksjonskostnadene mer enn det er mulig å gjøre i markedet (Coase 1937). Dette er imidlertid ikke situasjonen lenger, fordi plattformene er i ferd med å overta som koordinerende infrastruktur for organisasjonene. Utviklingen av slike plattformer reiser derfor spørsmål ved om en i det hele tatt trenger organisasjoner slik vi kjenner dem fra tidligere, fordi de både senker transaksjonskostnader i bytteforhold og skaper nettverkseffekter. I tillegg skaper de økende utbytte, fordi kostnadene ved å benytte plattformen ikke skalerer i samme takt som inntektene kan gjøre. Følgen av dette er at gjennomsnittskostnadene for transaksjoner synker, noe som er en umulighet i den tradisjonelle, industrielle økonomien. Om en bank skulle øke kapasiteten til å finansiere nye selskaper i industrisamfunnet, måtte den ansette flere medarbeidere, noe som ville føre til at gjennomsnittskostnadene for å yte tjenesten ville øke.

Digitale tjenester er forskjellige fra industrielle tjenester. Når folkefinansiering vokser så sterkt i omfang, er det fordi det digitale nettsamfunnet bidrar til å skape vekst på andre måter enn det som var mulig tidligere. Sosiale medier er bygd på plattformer som gjør sosial samhandling ikke bare mulig, men også enkel. Dette er egenskapene plattformene for folkefinansiering benytter. Derfor supplerer og erstatter de i økende grad mer tradisjonelle finansieringsformer.

  • 12: Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3: Forholdet til kundene; og Telegrafverket blir til Televerket. Oslo: Norsk Telemuseum.
  • 13: Stilling utlyst i september 2012 med beskrivelse slik: The Director of Trust Management is responsible for managing Trust product initiatives across eBay. This includes: – Coordinate delivery of WW Trust products across all of eBay marketplaces. – Manage Trust metrics, coordinating across product management, business units, and the analytics team. – Map all trust-related metrics into dashboards that provide the following data: (1) Product-related business metrics, (2) Product usage and effectiveness metrics, (3) Product health monitoring metrics.
  • 14: I boken Nettverksøkonomi –digitale tjenesters og sosiale mediers økonomi fra 2013 har jeg beskrevet nettverksøkonomiens mekanismer forholdsvis grundig for dem som vil sette seg bedre inn i denne siden av analysen.
  • 15: Se for eksempel denne listen over Top 10 Equity Crowdfunding Websites for Startups: http://www.crowdcrux.com/top-10-equity-crowdfunding-websites-for-startups/ Lest 20. mai 2016.
  • 16: Hvordan dette fungerer, er forklart her: http://recommender-systems.org/collaborative-filtering/ Lest 20. 5.2016.
  • 17: Et referat av samlingen ble publisert i San Francisco Chronicle: http://www.sfgate.com/business/article/Airbnb-expo-attracts-company-s-most-loyal-hosts-5910536.php Lest 16. 3.2015.
  • 18: https://chipconley.com/writing/ Lest 15.3.2015.
  • 19: https://www.lendingclub.com/
  • 20: https://www.prosper.com/
  • 21: http://funginstitute.berkeley.edu/research/crowdberkeley/ Lest 1.6.2016.
  • 22: I Boada mfl. (2015) er det redegjort i detalj for arkitektur, databasenes tabeller, etc.
  • 23: Kommentarene er tilgjengelige her: https://www.kickstarter.com/projects/273246798/mythic-the-story-of-gods-and-men/comments Lest 3.6.2016.
  • 24: http://www.forbes.com/sites/freddiedawson/2015/08/28/lessons-from-kickstarter-overfunding/#4d87b6c03241 Lest 3.6.2016.
  • 25: http://www.dailymail.co.uk/news/article-3595481/Former-college-wrestler-charged-two-counts-murder-stabbed-pregnant-wife-premature-son-delivered-briefly-lived.html Lest 18.5.2016.
  • 26: https://www.gofundme.com/lyubasavenok Lest 18.5.2016.
  • 27: https://www.facebook.com/lyuba.savenok Lest 18.5.2016.
  • 28: http://www.hennepinattorney.org/~/media/Attorney/NEWS/2016/savenok-yevgeniy-cplt.pdf?la=en Lest 18.5.2016.
  • 29: https://www.gofundme.com/zitas Lest 18.5.2016.
  • 30: https://www.gofundme.com/donationsforjinx Lest 18.5.2016.
  • 31: https://www.facebook.com/gofundme/ Lest 18.5.2016.
  • 32: http://support.gofundme.com/hc/en-us/articles/203604104-Do-I-have-to-connect-a-Facebook-account- Lest 18.5.2016.
  • 33: http://edgerank.net/ Lest 18.5.2016.
  • 34: Omtale på http://www.homeadvisor.com/ Lest 1.6.2016.
  • 35: http://techcrunch.com/2016/03/10/prosper-marketplace-relaunches-its-billguard-app-under-the-prosper-brand/ Lest 1.6.2016.
  • 36: https://www.law.northwestern.edu/research-faculty/searlecenter/workingpapers/documents/AgrawalCataliniGoldfarb.pdf Lest 3.6.2016.
  • Agrawal, C. mfl. (2013). Some Simple Economics of Crowdfunding. Working Paper 19133 Bureau of Economic Research. Tilgjengelig: http://static1.squarespace.com/static/532383d3e4b00a718e33e1da/t/53d91d46e4b00b8c0a643b6f/1406737734913/Some+Simple+Economics+of+Crowdfunding.pdf Lest 20.7.2016.
  • Boada, J. mfl. (2015). CrowdBerkeley: Databases and Tools for the Study of Crowdfunding. Tilgjengelig: http://funginstitute.berkeley.edu/wp-content/uploads/2016/03/Databases_and_Tools_for_Study_of_Crowdfunding.pdf Lest 20.7.2016.
  • Choudary, S. (2016). Platform Scale. How an emerging business model helps startups build large empires with minimum investment. Kindle edition. https://www.amazon.com/Platform-Scale-emerging-business-investment-ebook/dp/B015FAOKJ6?ie=UTF8&ref_=r_soa_w_d#navbar
  • Christakis, N.A. og J.H. Fowler (2009). Connected: The Surprising Power of Our social Networks and How They Shape Our Lives. London: Little, Brown and Company.
  • Coase, R. (1937). The Nature of the Firm. I Economica 4 (16), 386–405.
  • Coleman, J. (1990). Foundations of Social Theory. Cambridge: Harvard University Press.
  • Ferguson, N. (2009). Finansplaneten. Da pengene erobret verden. Oslo: Forlaget Historie & Kultur.
  • Fu, Q. (2004). Trust, Social Capital, and Organizational Effectiveness. Virginia Polytechnic Institute and State University. Tilgjengelig: http://www.academia.edu/7326030/Trust_Social_Capital_and_Organizational_Effectiveness Lest 20.7.2016.
  • Granovetter, M. (1983). The Strength of Weak Ties: A Network Theory Re-visited. Sociological Theory, 1, 201–233.
  • Hsu, D. (2004). What Do Entrepreneurs Pay for Venture Capital Affiliation? Journal of Finance, 59, 1805–1844.
  • Jahren, F. (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3: Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket. Oslo: Norsk Telemuseum.
  • Krokan, A. (2010). Den digitale økonomien. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Krokan, A. (2013). Nettverksøkonomi. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Markowitz, E. (2013). When Kickstarter Investors Want Their Money Back. Inc., 10. januar. http://www.inc.com/eric-markowitz/when-kickstarter-investors-want-their-money-back.html Lest 3.6.2016.
  • More, J. (1997). The Death of Competition: Leadership and Strategy in the Age of Business Ecosystems. Harper Paperback.
  • OECD (2009). Policy Roundtables on Two-Sided Markets. Tilgjengelig: https://www.oecd.org/daf/competition/44445730.pdf Lest 20.7.2016.
  • Porter, M. og V.E. Millar (1985). How Information Gives You Comptetitive Advantage. I Harvard Business Review, juli. Tilgjengelig: https://hbr.org/1985/07/how-information-gives-you-competitive-advantage Lest 20.7.2016.
  • Rochet, J.-C. og J. Tirole (2003). Platform competition in two-sided markets. European Economic Association. Tilgjengelig: http://www.rchss.sinica.edu.tw/cibs/pdf/RochetTirole3.pdf Lest 20.7.2016.
  • Rochet, J.-C. og J. Tirole (2004). Two-Sided Markets: An Overview. Tilgjengelig: http://web.mit.edu/14.271/www/rochet_tirole.pdf Lest 20.7.2016.
  • Shirky, C. (2010). Cognitive Surplus: How Technology Makes Consumers into Collaborators. Penguin Books.
  • Smalensee, R. (2015). An Instant Classic: Rochet & Tirole, Platform Competition in Two-Sided Markets. Tilgjengelig: http://www.globaleconomicsgroup.com/wp-content/uploads/2015/02/Autumn2014Schmalensee.pdf Lest 20.7.2016.
  • Surowiecki, J. (2005). The Wisdom of Crowds. Anchor.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS