Banner top Til forsiden Econa

Fradrag for FoU-kostnader

figur-author

FoU-kostnader (forskning og utvikling) er fradragsberettiget hvis de har tilknytning til skattepliktig inntekt. Dette vilkåret er klart nok oppfylt for produksjonsbedrifter som skal utvikle nye produkter. Tilsvarende gjelder hvis formålet er å utvikle driftsmidler som skal benyttes i produksjonsprosessen. En oppfinner som arbeider med en idé med sikte på å lage en patenterbar oppfinnelse, vil også ha fradragsrett for kostnadene. Kostnadene er fradragsberettiget selv om det viser seg at arbeidet har vært forgjeves og man ikke klarer å fremstille noe produkt eller driftsmiddel.

Kostnadsføring eller aktivering

Ofte kan det gå flere år med forskning og utvikling før en endelig oppnår den suksessen en har håpet på. Kanskje viser det seg at prosjektet må skrinlegges, og at kostnadene har vært forgjeves. Et vesentlig spørsmål er da på hvilket tidspunkt det foreligger fradragsrett. For FoU-kostnader er det en særregel i skatteloven § 6–25. Denne går ut på at kostnader til egen forskning og utvikling som er knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Bestemmelsen omfatter både fysiske og immaterielle driftsmidler som for eksempel patenter og varemerkeretter. Aktiveringsplikt forutsetter at driftsmidlene har en sannsynlig levetid på minst tre år. 1 Hvor det foreligger aktiveringsplikt etter denne bestemmelsen, kommer kostnadene til fradrag enten gjennom avskrivninger og/eller som en del av gevinstoppgjøret ved realisasjon av det objektet som kostnadene har resultert i. For immaterielle driftsmidler som ikke har noen bestemt levetid, vil det som utgangspunkt ikke foreligge rett til avskrivninger. Rett til avskrivninger foreligger bare hvis objektet er utsatt for et åpenbart verdifall. 2 Hvor vilkårene for aktiveringsplikt ikke er oppfylt, kan kostnadene fradragsføres etter hvert som de påløper. Om kostnadene kan fradragsføres direkte eller de må aktiveres, kan naturligvis ha store skattemessige konsekvenser.

Som oftest vil man ikke vite sikkert om kostnadene vil lede frem til et driftsmiddel. Enda mer usikkert kan det være om et eventuelt driftsmiddel vil ha en levetid på minst tre år. Det må da legges en sannsynlighetsvurdering til grunn. En må da se hen til om tekniske, kommersielle og økonomiske forutsetninger er til stede for at prosjektet kan fullføres, og om det er sannsynlig at driftsmidlet vil ha tilstrekkelig levetid.

Høyesterettsdom om produktutvikling

En høyesterettsdom av 7. april i år 3 gjaldt spørsmålet om hvorvidt to selskaper innenfor Orkla-konsernet hadde rett til direkte fradrag for kostnader til utvikling av nye produktvarianter av eksisterende varemerker. Produktutviklingen skjedde her i fire trinn. Det første trinnet, som i de to selskapene var benevnt henholdsvis Charter Gate og Project Establishment, besto i å beskrive mulige ideer med siktemål å avklare hvilke produkter det burde arbeides videre med. Det var ikke omtvistet at kostnader pådratt på dette stadiet kunne fradragsføres direkte. Det neste trinn i prosessen ble kalt henholdsvis Contract Gate og Business Case. På dette stadiet var ideen begynt å materialisere seg, ved at det var foretatt markedsundersøkelser og avklart om produktet kunne produseres og selges. Den formelle lanseringen av produktet skjedde på et stadium som ble kalt Launch. Siste trinn i prosessen var Evaluation, hvor produktet og lanseringen ble evaluert. Gjennom disse prosessene ble det utviklet nye varemerker innenfor en ny produktkategori eller en ny produkttype. Videre ble det utviklet såkalt varemerkestrekk, som innebar lansering av et eksisterende varemerke innenfor en ny produktkategori eller produkttype. Endelig ble det foretatt såkalt linje-/merkeutvidelse, som innebar lansering av nye varianter innenfor en eksisterende kategori, med mindre endringer i innhold. Tvisten gjaldt FoU-kostnader i prosjekter innenfor linje-/merkeutvidelse og varemerkestrekk som hadde nådd stadiet Contract Gate / Business Case. På dette stadium var det en betydelig grad av sikkerhet for at produktet kunne produseres og selges. Selskapene hadde fradragsført kostnadene direkte. Ligningsmyndighetene mente imidlertid at kostnadene skulle aktiveres, da de mente at kostnadene resulterte i immaterielle driftsmidler som ville ha en økonomisk levetid på minst tre år.

Markedsføringskostnader?

Selskapene hevdet prinsipalt at kostnadene måtte anses som markedsføringskostnader som kan fradragsføres direkte. Dette synspunktet ble kontant avvist av førstvoterende i Høyesterett, som fikk tilslutning fra de andre fire dommerne. De utviklingskostnader som var påløpt her, kunne ikke sies å ha påløpt til markedsføring og reklame, slik disse begrepene tradisjonelt har blitt forstått.

Vareutviklingskostnader eller kostnader til driftsmidler?

Selskapene hevdet videre at kostnadene måtte anses som vareutviklingskostnader. Kostnader til utvikling av varer kan fradragsføres direkte, da de ikke anses som en del av varekostnaden som først kommer til fradrag når varen selges. 4 Under henvisning blant annet til norsk regnskapsstandard 19 mente førstvoterende at det var klart at et varemerke måtte anses som et immaterielt driftsmiddel. Videre kunne nye vareideer i form av oppskrifter, resepter eller lignende etter omstendighetene utgjøre immaterielle driftsmidler. Forutsetningen måtte være at de skilte seg så mye fra de opprinnelige at det var naturlig å tillegge dem selvstendig økonomisk verdi. Det var imidlertid ikke fremlagt materiale for Høyesterett som ga et ordentlig grunnlag for å vurdere om det under de mange enkeltprosjektene var utviklet immaterielle driftsmidler. Dette ble uansett ikke avgjørende, siden Høyesterett kom til at driftsmidlene uansett ville ha en levetid på mindre enn tre år. Ligningsmyndighetene hadde lagt til grunn en presumsjon om at driftsmidler vanligvis måtte ha en levetid på minst tre år. En slik presumsjon synes ifølge ligningspraksis å gjelde for fysiske driftsmidler, men kunne ikke stilles opp for immaterielle driftsmidler. Statistikk viste at det var 90 prosent sannsynlighet for produktlansering på stadiet Contract Gate / Business Gate. Partene var imidlertid enige om at bare 37 prosent av de lanserte prosjektene ville få en levetid på minst tre år, noe som innebar at bare 33 prosent av alle prosjekter tilfredsstilte varighetskravet. Ligningsmyndighetenes presumsjon medførte at det ville være aktiveringsplikt for alle prosjektene, mens det bare ville være et mindretall som ville oppfylle vilkårene for aktiveringsplikt. Dermed var kravet til varighet ikke oppfylt. Selskapene fikk dermed medhold i at kostnadene kunne fradragsføres direkte.

  • 1: Skatteloven § 14–40 første ledd bokstav a.
  • 2: Skatteloven § 6–10 tredje ledd.
  • 3: Retstidende 2015 s. 367.
  • 4: Se skatteloven § 14–5 annet ledd bokstav a om hvilke kostnader som anses som varekostnader.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS