Banner top Til forsiden Econa

Irina Lee skriver for Magma som frilansjournalist.

Grønn mann

Utfordring: Jens Ulltveit-Moe har ikke tro på at politikerne vil kunne løse klimakrisen. - Transnasjonale utfordringer, slik som miljøspørsmålet, kan ikke løses innenfor nasjonale rammer, sier Umoe-sjefen, som selv har satset tungt på fornybar energi.

I miljøsammenheng ligger den 68 år gamle investoren og forretningsmannen et stykke foran i løypa. Men han har ikke alltid vært i tet. I gamle dager var han en skikkelig klimasinke.

- For ti år siden var jeg tungt inne i shipping, olje- og gassvirksomhet. Den gang så jeg på naturvernere og miljøforkjempere som en gjeng bråkete venstreradikalere som gikk inn for å ødelegge livet mitt, sier han.

Dobbel grad

Jens Ulltveit-Moe (68) er en grønn mann. Men ikke av den typen man trenger å stå og vente på.Men så kom altså vendepunktet. Ulltveit-Moe så det grønne lyset og gjennomgikk en slags miljøvennlig katarsis som fikk stor effekt på CO?-avtrykket hans. Han sørget også for å skylle hele virksomheten sin i denne grønne bølgen.

Det skal vi komme tilbake til. Først skal vi spole tiden nesten et halvt århundre tilbake, til høsten 1963, da 21 år gamle Jens inntok Norges Handelshøyskole.

- Av et kull på 125 studenter var det fire jenter. Så det var litt voldsomt. Men det var en god utdannelse. Teoretisk var det ganske krevende, mimrer siviløkonomen i dag.

Det vil si: Han er ikke «bare» siviløkonom. Etter endte studier i Bergen dro han i 1966 til ærverdige Columbia University i New York, hvor han tok en mastergrad i internasjonal politikk.

- Disiplin og teori lærte jeg i Bergen. Men kunsten å skrive og å tale til store forsamlinger lærte jeg i USA. Det amerikanske universitetet hadde en annen måte å formidle kunnskap på. Der kunne foreleserne si til oss at «dere er fremtidens ledere, og det forplikter. Så nå får dere faen meg stå på!». Noe slikt hørte vi aldri på NHH, sier Ulltveit-Moe.

Grønt vendepunkt

På slutten av 1960-tallet kunne ikke statsvitere velge og vrake mellom jobber. Men Ulltveit-Moe stilte i en annen klasse, ettersom han allerede hadde med seg en grad fra NHH. Etter endte masterstudier i 1968 ble han engasjert av det anerkjente konsulentselskapet McKinsey i New York.

- Det var et par svært viktige år, jeg lærte enormt mye mens jeg jobbet der. McKinsey ble på mange måter det tredje trinnet i min utdannelse, sier han.

Senere jobbet han innen shipping både i London og Norge, før han i 1984 startet industriselskapet Ulltveit-Moe-gruppen, senere omdøpt til Umoe AS. Selskapet har i alle år vært tungt inne i en rekke mindre miljøvennlige virksomheter. Men så kom altså dette vendepunktet, som fikk toppsjefen på andre tanker. Hva skjedde?

- Da FNs klimapanel, IPCC, og Stern Review kom med sine rapporter, leste jeg dem grundig. Det jeg leste, gjorde meg alvorlig forskrekket og nærmest redd, sier Ulltveit-Moe. Han sperrer øynene opp på vidt gap, som for å illustrere redselen.

Kostbar redningsoperasjon

Spørsmålet er om han fremdeles er redd.

- Hvis du tar innover deg det disse ekspertene sier, innebærer dagens klimaendringer alvorlige konsekvenser for hele menneskeheten. Det er absolutt grunn til bekymring, sier han.

Samtidig blir han provosert når han hører klimaforkjempere råde forbrukere til å spise mindre kjøtt og å slukke lyset.

- Mange av disse rådene er vås! De som tror at det hjelper å sykle til jobben for å redde klimaet, mangler forståelse for hva dette handler om, mener han.

Han viser til undersøkelsen som viser at hver amerikaner forårsaker utslipp på 20 tonn CO? i året. Tilsvarende tall for Europa er elleve, mens Kina og India ligger på henholdsvis fire og to tonn per innbygger.

- For å nå målet om maks to grader økning i atmosfæren i 2050 må snittet for hver innbygger på kloden ligge på maks to til fire tonn. Hvor sannsynlig er det at vi vil få til det? Det vil by på store problemer, men det er ikke umulig. I dag vil en slik reduksjon koste rundt 500-600 milliarder dollar i året. Det tilsvarer omtrent én prosent av verdens BNP. Hvis vi venter ti år, vil kostnadene dobles, advarer han.

- Dette er noe jeg engasjerer meg veldig for. Jeg kan gjerne bli sittende og snakke fire timer om dette temaet! Og det er ikke særlig populært i sosiale sammenhenger, kan jeg fortelle deg. Men for meg handler det om et moralsk ansvar. Samtidig er det en stor forretningsmulighet, sier han.

Han har prøvd å posisjonere seg best mulig for å få mest mulig ut av den grønne bølgen som nå skyller over verden. Både med tanke på mulig fortjeneste og av hensyn til sin egen samvittighet. Det har han gjort ved å selge seg ut klimafiendtlige investeringer. I 2008 kvittet han seg med tankskipene og avsluttet oljeinvesteringene sine. Samtidig gikk han tungt inn i fornybar energi, det vil si solceller og bioenergi. Solsatsingen har riktignok ikke vært en ubetinget suksess.

- 30 mann jobbet med solcelleprosjektet i to år. Det var en stor skuffelse da jeg skjønte at det ikke var liv laga. Nå har vi gitt opp. Som liten aktør vil vi rett og slett aldri kunne bli konkurransedyktige i dette markedet.

I mai i fjor ble pionerprosjektet avsluttet. Et endelig punktum ble satt i oktober 2010, da et såkalt follow up-prosjekt ble lagt på is.

- Hva har dette kostet deg?

- Et par hundre millioner kroner. Ikke mer.

Solcelleprosjektet ble altså ingen solskinnshistorie. Det er derimot Ulltveit-Moes biodieselprosjekt i Brasil. I dag dyrker Umoe Bioenergy 300 000 mål med sukkerrør i Brasil. Det er et areal som tilsvarer hele Nordmarka. Anlegget har 1 200 ansatte og produserer 220 millioner bioetanol i året.

- Det er nok til å erstatte bensinforbruket til åtte prosent av bilparken i Norge, sier Ulltveit-Moe.

Varme av brent sukker

I disse dager holder selskapet på å bygge et kraftverk på plantasjen. Det betyr enda bedre utnyttelse av sukkerrørene. Først skvises saften ut av plantene, som brukes til fremstilling av bioetanol. Deretter kan resten av planten, som kalles bagasse, brennes. Det planlagte kraftverket skal produsere nok strøm til å forsyne en by med 45 000 innbyggere.

- Her snakker vi altså om fornybar energi, for dette er et «oljefat» som aldri går tomt!

- Er det ikke et tankekors at denne typen kraftproduksjon kan fortrenge landareal som kunne vært brukt til matproduksjon?

- Den kritikken er relevant når det gjelder Europa og USA, men ikke for Brasil. I dag er det kun 1,5 prosent av landets areal som brukes til produksjon av bioenergi, og landet har fortsatt enorme områder med udyrket mark.

- La meg for ordens skyld legge til at plantasjen min ligger 2 000 kilometer fra nærmeste regnskog, sier Ulltveit-Moe og smiler.

Selv om Umoe-sjefen fortsatt har tro på at han gjør det rette, er han ikke lenger nyfrelst miljømisjonær.

- Jeg må innrømme at jeg var mye keenere på dette for tre år siden. Av og til tenker jeg: «Når resten av verden gir faen, hvorfor skal jeg gidde?» Men dette er bare noe jeg har tenkt. Jeg har fortsatt troen på at jeg gjør det eneste rette. Det finnes ikke noe alternativ.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS