Banner top Til forsiden Econa

IRINA LEE

Hodelederen

Det tok ham elleve år å fullføre siviløkonomstudiet. Å gi opp var aldri et alternativ. Kanskje ikke så rart at Erik Bertrand Larssen har gjort karriere med mental trening?

I løpet av de siste par årene har Erik Bertrand Larssen etablert seg som Norges mest kjente mentaltrener. Han har coachet flere av Norges fremste idrettsutøvere og har en celeber liste med næringslivstopper på kundelisten. Boken hans Bli best med mental trening er trykket i 120 000 eksemplarer, og bokrettighetene er solgt til 15 land.

Hvordan i all verden har han klart å bli så stor i en bransje som knapt noen hadde hørt om for fem år siden? Noe av svaret ligger i all motgangen han har hamlet opp med. For det har vært mye motgang.

figur

Ung observatør

Med en far som hadde direktørjobb i Norske Skog ble barndommen til lille Erik en oppstykket affære. Hver gang Norske Skog åpnet en ny fabrikk, enten det var i Haugesund, på Skogn eller i Våler, så flyttet familien Larssen med på lasset. Totalt ni flyttelass var Erik med på før han fylte 15 år.

– Jeg manglet en del sosial trening, og det gjorde at jeg ble holdt mye utenfor da jeg var liten. Jeg var tidlig en observatør, sier Larssen.

Han ble nysgjerrig på andre og ville finne ut hvor­dan noen mennesker klarte å skape et fantastisk liv. I åtte­årsalderen oppdaget han bøkene i «Historien om»-serien, og han slukte alt han kom over av kjente personer. Han leste om politikere som Winston Churchill og John F. Kennedy, aktivistene Martin Luther King, Gandhi og Mor Theresa, og eventyrerne Vasco da Gama, Thor Heyerdahl og Fridtjof Nansen.

– Jeg var spesielt interessert i barndommen deres. Å lese om det ga meg håp, trøst og motivasjon. Jeg så at det ikke var nødvendig å ha det lett i barneårene for å lykkes. Å ha det tøft viste seg faktisk å være en rød tråd i flere av disse historiene, sier Larssen.

– Bøkene ble mine venner, legger han til.

Vendepunktet

Han vil ikke kalle seg et mobbeoffer, men når han tenker tilbake, ser han alle de klassiske tegnene på utestengelse: Stygge blikk. Tilnavn. At han ikke ble invitert. Han ble dyttet, holdt utenfor og knuffet bakerst i køen.

Vendepunktet tidfester han til en episode i skolegården da han var ti år gammel. Nok en gang ble han dynket i snøen. Denne gangen kjente han at han hadde fått nok.

– Den dagen tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg bestemte meg for å bli det tøffeste jeg kunne bli. En onkel hadde fortalt meg at fallskjermjegere var de aller tøffeste. Det ble det nye målet mitt, sier Larssen.

Dermed begynte opptreningen med joggeturer, pushups, løpeturer i skogen med tung sekk, og orientering. På slutten av treningsøktene ga han seg selv mattestykker og utfordret hodet til å stave «Stockholm» baklengs.

– Jeg hadde et voldsomt driv for å få det til, og jeg husker at det var en vanvittig opptur.

Han nådde målet. Han ble fallskjermjeger. Men en svært alvorlig bilulykke satte en bråstopp for mange av Erik Bertrand Larssens fremtidsplaner. Han måtte gi opp en karriere i Forsvaret som han hadde jobbet hardt for å etablere.

– Å måtte slutte i Forsvaret var en ordentlig nedtur. I tillegg mistet jeg kjæresten, og jeg levde i et smertehelvete. Det var tøft. Det tok lang tid før jeg kom til hektene. Fortsatt sliter jeg med kronisk hodepine, men jeg har lært meg å leve med det, sier han.

I fedrenes fotspor

Valget om å bli siviløkonom var delvis nedarvet. Når både far og farfar var utdannet ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen, var karrierevalget nesten gitt på forhånd for unge Erik.

– Jeg skjønte tidlig at siviløkonomstudiet var feil for meg. Mine interesser var mykere, jeg interesserte meg mer for fag som handlet om mennesker og filosofi. Det var aldri noe press hjemmefra om hva jeg skulle studere. At jeg valgte siviløkonomstudiet, handlet nok om at jeg så opp til far og farfar. Jeg ville gjerne gå i deres fotspor, sier Larssen.

Han begynte på Handelshøyskolen i Bergen i 1996. Som følge av ulykken klarte han ikke å konsentrere seg i mer enn 15 minutter ad gangen. I smerte og frustrasjon gråt han over bøkene mens han leste om debet, kredit og totalkapitalens rentabilitet.

Hver forelesning ble en prøvelse. Hvert kapittel var et fjell som måtte bestiges. Hver eksamen en milepæl. I løpet av de første tre årene på skolebenken gjennomførte han ett års pensum.

Verdien av å fullføre

Underveis i studieløpet oppdaget han at smertene ble mindre og kroppen fungerte bedre hvis han holdt seg i aktivitet. Det førte til at han gjorde comeback i Forsvaret. Han tok flere pauser i studiene for å delta i internasjonale operasjoner i Bosnia, Makedonia, Kosovo og Afghanistan. Først i 2007, elleve år etter at han begynte, ble han uteksaminert som siviløkonom fra BI.

– Jeg gråt av glede da jeg var ferdig. Selv om jeg tidlig skjønte at dette ikke var noe for meg, så jeg hele tiden verdien av å fullføre. Og det klarte jeg, sier han.

I dag bruker han sine egne erfaringer til å lede og motivere andre til å yte sitt aller beste. Han tror også kombinasjonen av en solid økonomisk utdannelse, ledererfaring og macho ballast fra Forsvaret har gitt ham innpass i miljøer hans ellers ikke ville fått.

– Mulighetene er like for alle, uansett fortid. Mange har gått gjennom røffe perioder i livet. Å klare å stå gjennom noe, og å fullføre til tross for motstand og ubehag, er en verdifull erfaring. Hvis man har hatt det for lett, er det ikke sikkert man vet hva man skal slåss for. Det er først når man har vært tvunget til å kjempe, og man har seiret, at man kan kjenne på den enorme gevinsten det er å fullføre, sier Larssen.

Nettopp fordi mennesket er komfortsøkende av natur, mener han at alle kan ha nytte av mental trening.

– I Norge er det mange som lever relativt flate liv. De tillater seg å ha det ok og greit. De som virkelig er fornøyd, er de som har opplevd et følelsesmessig spenn, fra det mest smertefulle til det helt magiske. Jeg tror på et liv fullt av følelsesmessige kontraster. Det er dét som er å leve. Og folk må tørre mer for å leve mer!

– Spill på følelser

I arbeidet som mental trener jobber han tett med mange ledere. Erik Bertrand Larssens hovedbudskap er at alle – også ledere – må spille på følelser for å lykkes.

– Akkurat som et samfunn må gjennom dyptgående kriser for å endres, må også enkeltindivider oppleve sterke følelser for å endre adferd. For å lykkes som leder må man kommunisere gjennom følelser. Informasjon og kunnskap endrer nemlig ikke adferd, sier han.

Han viser frem en stor skuff med verktøy en leder kan bruke for å lykkes. Det kan handle om å skape engasjement og energi ved å innvie medarbeidere i selskapets drømmer, visjoner og mål. En leders kroppsspråk, stemmeleie og ordvalg kan også bidra til å formidle følelser. Ved å fortelle om selskapet økonomiske situasjon kan man skape glede eller frykt. Å vise egne følelser påvirker også andre.

– En leder skal se mennesker og få andre til å yte sitt beste. Da er man nødt til å være bevisst på hvordan man kommuniserer, fra minutt til minutt. Hva vi sier, og hvordan vi sier det, gjør noe med følelsene våre. Og det er som kjent følelsene som styrer adferden vår.

– Hva jobber du selv med for å bli bedre?

– Hver dag jobber jeg for å utvikle meg til å bli en bedre leder og kollega, en bedre kjæreste og en bedre pappa. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Heldigvis har jeg fremdeles god tid.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS