Banner top Til forsiden Econa

Hybridenes gravplass?

figur-author

sammendrag

Det er store endringer på gang i den internasjonale skatteretten. OECD har lagt en plan for å tette hullene som oppstår i samspillet mellom ulike nasjonale regelverk og skatteavtaler. Et av tiltakene er lovgivning som nøytraliserer skattemessige hybride instrumenter og enheter. Ved en kombinasjon av regler som nekter fradragsrett for betalinger og videre hjemmel for skattlegging skal det bli symmetri i den skattemessige behandlingen av instrumenter, enheter og eierskap. Hvordan vil forslagene slå ut og hvem får de nye skatteinntektene? Og ser vi nå slutten på hybrider?

OECD har gitt landene et arsenal av våpen for å nøytralisere skattekonsekvensene av hybride instrumenter og enheter. Ser vi med dette slutten på hybrider?

Tiltakene er lansert i sammenheng med OECDs prosjekt mot uthuling av landenes skattefundamenter og forflytning av selskapsoverskudd. Prosjektet, som har fått navnet BEPS (Base Erosion and Profit Shifting), ble startet opp i 2013, og det ble høsten 2015 publisert 15 rapporter som tar for seg ulike endringsforslag i nasjonale regelverk, skatteavtaler og OECDs retningslinjer/kommentarer.

Hva er hybrider?

I den internasjonale skatteretten viser hybrid til et finansielt instrument eller en enhet av hybrid natur. Navnet viser at hybrider er en krysning av ulike elementer. I skatteverdenen vises dette ved at hybriden har ulik skattemessig klassifisering i forskjellige jurisdiksjoner. Hybrider er litt som kameleoner – de skifter farge når de krysser landegrensene over i et annet lovgiverlandskap.

Et hybrid finansielt instrument anses gjerne som en form for egenkapital i ett land og som gjeld i et annet. Dette kan gi ulike skattemessige konsekvenser. Er for eksempel instrumentets debitor hjemmehørende i land A hvor instrumentet anses som gjeld, mens instrumentets kreditor er hjemmehørende i land B hvor instrumentet anses som egenkapital, vil debitors betalinger til kreditor bli klassifisert som renter i land A, men som utbytte i land B. I de fleste land vil da debitor ha fradrag for sin rentekostnad, mens kreditor ofte slipper skatt på mottatt utbytte (for eksempel på grunn av fritaksregler for utbytte i land B).

En hybrid enhet klassifiseres gjerne som et selvstendig skattesubjekt i land A, men som transparent for skatteformål i land B. En enhet som er transparent for skatteformål, vil vanligvis deltakerliknes – det vil si at enhetens inntekter og kostnader tilordnes direkte til eierne/deltakerne i enheten og beskattes/fradragsføres der. En slik egenskap kan tenkes brukt i mange ulike typer skatteplanlegging.

Hvorfor vil OECD hybridene til pers?

Bruken av hybrider er ifølge OECD en utnyttelse av forskjellene i regelverkene som leder til uthuling av landenes skattefundamenter. OECD har beregnet det globale inntektstapet som følge av BEPS til å være på opptil ti prosent, som tilsvarer omtrent NOK 2 000 milliarder – hvert år. Hvor mye av dette som skyldes hybrider, er imidlertid uklart – antakeligvis kan hybrider bare tilskrives en liten del av dette beløpet.

Hybriders skatteeffekt gir også utslag utenfor skattesfæren. Strukturer som reduserer sin skattebelastning på grunn av hybride elementer, vil kunne tilby tjenester/varer til markedet til en lavere pris enn mer ordinære strukturer, og vil dermed kunne være konkurransevridende. Av andre aspekter trekker OECD frem at hensynet til åpenhet undergraves av hybride strukturer, samt at resultatene kan lede til urettferdig fordeling mellom landene og urettferdig beskatning av ellers like skattytere.

Det kan tenkes flere innvendinger mot OECDs begrunnelse. Det kan blant annet stilles spørsmålstegn ved om en egentlig kan si at landene taper skatteinntekt på hybrider, all den tid skatteresultatet følger direkte av landenes egne nasjonale regelverk. På hvilken måte taper land A skatteinntekter fordi de etter egne regler gir fradrag for en kostnad hvor den korresponderende inntekten ikke blir beskattet i land B? Og hva er egentlig forskjellen på om den korresponderende inntekten er unntatt beskatning på grunn av en hybrideffekt eller fordi land B har lav eller ingen skatt? Hvis man nøytraliserer, hvilke prinsipper skal man legge til grunn for å bestemme om land A eller B skal ha skatteinntekten?

Avgrensning av hvilke instrumenter som skal omfattes

Utgangspunktet er at reglene skal få anvendelse på alle hybride finansielle instrumenter. Hva som imidlertid er et finansielt instrument, avgjøres av nasjonalt regelverk og kan variere noe fra land til land. Anbefalingen fra OECD er at landene inkluderer alle arrangementer som gir en form for avkastning på finansiering eller kapital.

Videre er det ikke gitt noen klar definisjon på hva som gir et instrument en hybrid karakter, og det vil være umulig å gi en detaljert beskrivelse for å fange opp alle tenkelige tilfeller. For å slippe utfordringen fokuserer OECD direkte på virkningen av betalinger på det finansielle instrumentet – instrumentet er hybrid i den grad betalingen er ventet å gi usymmetrisk skattemessig virkning på grunn av ulik skattemessig klassifisering i betaler- og mottakerlandet.

Våpenarsenalet – hvordan OECD skal nøytralisere hybridstrukturene

Nasjonal lovgivning i form av et omfattende regelsett er OECDs viktigste våpen for å bekjempe hybrider. De nye forslagene er forklart i detalj i BEPS-rapport for «Action 2» og følges av flere hundre sider med eksempler. Vi skal nedenfor se nærmere på et lite utvalg av de utallige hybridtilfellene som kan tenkes.

Regler for å nøytralisere hybride finansielle instrumenter

Først i rekken kommer et forslag om å nøytralisere effektene av hybride finansielle instrumenter (typisk effekten av at instrumentet er gjeld i det ene landet og egenkapital i det andre) ved at betalerlandet nekter fradrag i den grad betalingen ikke utgjør en korresponderende inntekt i det andre landet. Forslaget vil dermed øke skatteinntektene i betalerlandene.

figur

Figur 1 Illustrasjon i eksempel 1.1. i BEPS-rapporten viser ordinær bruk av et hybrid finansielt instrument. Den bølgete linjen representerer landegrensene. I land A klassifiseres betalingen som avkastning på egenkapital (utbytte) på A Cos hånd, og er dermed skattefri. I land B anses betalingen som betaling på lån (renter), og kan dermed føres til fradrag i B Cos inntekt. Land B skal i dette tilfellet nekte B Co fradrag for betalingen til A Co, slik at skatteeffekten nøytraliseres. Regelen vil ha positiv effekt på skatteinntjeningen i land B.

I land A klassifiseres betalingen som avkastning på egenkapital (utbytte) på A Cos hånd, og er dermed skattefri. I land B anses betalingen som betaling på lån (renter), og kan dermed føres til fradrag i B Cos inntekt.

Land B skal i dette tilfellet nekte B Co fradrag for betalingen til A Co, slik at skatteeffekten nøytraliseres. Regelen vil ha positiv effekt på skatteinntjeningen i land B.

Men hva hvis betalerlandet ikke har vedtatt eller håndhever en slik regel, slik at betalingen fradragsføres i betalerlandet (i vårt eksempel land B)? Jo, da sier OECD at mottakerlandet (land A) skal bruke en såkalt forsvarsregel hvor de beskatter betalingen. I likhet med hovedregelen er dermed skatteeffekten nøytralisert, men nå slik at land A får økt skatteinntjening.

De to regelforslagene viser at kun ett av landene i slike strukturer trenger å innføre og håndheve antihybridregler for å oppnå målene, men at skatteinntektsfordelingen mellom landene vil kunne avhenge av hvilket av landene som innfører reglene.

Videre vil også den faktiske skattebelastningen for skattyterne avhenge av hvilke land som implementerer reglene eller ikke, ettersom det alltid vil være en viss variasjon i landenes skattesatser. Dette kan illustreres med eksempelet ovenfor: La oss si at land A har en skattesats på 30 prosent og land B 20 prosent. Innfører land B (eller begge) regelen, vil fradraget som nektes, gi et skattetap på 20 prosent av betalingen. Velger derimot kun land A å innføre regelen, vil betalingen beskattes med 30 prosent.

Hybride overføringer

Regelen skal imidlertid treffe videre enn typetilfellet, slik som såkalte hybride overføringer som oppstår når eierskapet til avkastning fra samme finansielle instrument anses for å være hos to forskjellige skattesubjekter på samme tid – i land A mener man at selskap A eier avkastningen fra instrumentet, i land B mener man at selskap B eier den. Det må i denne sammenheng skilles mellom eierskap til selve eiendelen (det finansielle instrumentet) og eierskapet til avkastningen fra eiendelen – det er sistnevnte eierskap det siktes til ved hybride overføringer.

figur

Figur 2 Et greit eksempel kan være et aksjelån i forbindelse med shortsalg av aksjer. Følgende illustrasjon er hentet fra eksempel 1.32 i BEPS-rapporten. Selskap A overfører aksjer til selskap B mot at de skal tilbakeføres på et gitt tidspunkt i fremtiden. Selskap A sitter på den fulle risikoen for aksjenes verdi i perioden, mens selskap B i samme periode regner med at aksjen vil synke i verdi, slik at B kan selge de lånte aksjene for så å kjøpe dem tilbake for en lavere pris på det tidspunktet B skal overføre dem tilbake (såkalt shorting). Foruten en godtgjørelse for aksjelånet vil selskap A normalt kreve en betaling fra selskap B for eventuelt utbytte på aksjene i perioden selskap B har dem. I eksempelet anser land A retten til avkastning for å være eid av A Co selv om aksjene er utlånt, mens land B anser B Co som eier av avkastningen. Den faktiske avkastningen blir utbetalt til B Co. I land B blir B Co tilordnet utbytte på 100, men utbytte er unntatt fra beskatning etter en fritaksregel. B Co betaler så 100 til A Co basert på låneavtalen, og får fradrag for disse 100. Hos A Co blir imidlertid de 100 ansett som utbytte på aksjene de eier, som følgelig blir unntatt fra beskatning. Resultatet er at selskap B får et fradrag på 100 uten at selskap A får en korresponderende inntektsbeskatning.

Selskap A overfører aksjer til selskap B mot at de skal tilbakeføres på et gitt tidspunkt i fremtiden. Selskap A sitter på den fulle risikoen for aksjenes verdi i perioden, mens selskap B i samme periode regner med at aksjen vil synke i verdi, slik at B kan selge de lånte aksjene for så å kjøpe dem tilbake for en lavere pris på det tidspunktet B skal overføre dem tilbake (såkalt shorting). Foruten en godtgjørelse for aksjelånet vil selskap A normalt kreve en betaling fra selskap B for eventuelt utbytte på aksjene i perioden selskap B har dem.

I eksempelet anser land A retten til avkastning for å være eid av A Co selv om aksjene er utlånt, mens land B anser B Co som eier av avkastningen. Den faktiske avkastningen blir utbetalt til B Co. I land B blir B Co tilordnet utbytte på 100, men utbytte er unntatt fra beskatning etter en fritaksregel. B Co betaler så 100 til A Co basert på låneavtalen, og får fradrag for disse 100. Hos A Co blir imidlertid de 100 ansett som utbytte på aksjene de eier, som følgelig blir unntatt fra beskatning. Resultatet er at selskap B får et fradrag på 100 uten at selskap A får en korresponderende inntektsbeskatning.

En slik betaling under et aksjelån vil rammes av regelforslaget som en hybrid overføring fordi det skattemessige resultatet (fradrag uten korresponderende inntekt) er en virkning av at de to landene behandler aksjelånet ulikt. Skatteeffekten skyldes dermed et hybrid element. Regelverket skal komme til anvendelse, i første rekke ved at fradrag skal nektes i land B. Skjer ikke det, skal utbytteinntekten beskattes i land A.

Substituttbetalinger

Forslaget vil også ramme opplegg hvor en betaling gjøres istedenfor den faktiske avkastningen på gjeld/egenkapital, og hvor skattemessig behandling av denne betalingen er så ulik fra behandlingen av ordinær avkastning at antihybridregelen blir undergravet (såkalte substituttbetalinger).

figur

Figur 3 Et eksempel kan være oppkjøpsavtaler med etterfølgende justering av vederlag basert på resultat. I illustrasjonen nedenfor (hentet fra eksempel 1.30 i BEPS-rapporten) selger A Co sine aksjer i C Co til B Co midtveis i inntektsåret. A Co og B Co avtaler at vederlaget derfor skal justeres basert på C Cos resultat ved årsslutt. Når året er omme, utbetales det et ytterligere vederlag på grunn av godt resultat i C Co. I land B får B Co fradrag for denne ekstrakostnaden, mens A Co behandler justeringen som vederlag for aksjesalg (som ofte er gjenstand for gunstig beskatning).

Når året er omme, utbetales det et ytterligere vederlag på grunn av godt resultat i C Co. I land B får B Co fradrag for denne ekstrakostnaden, mens A Co behandler justeringen som vederlag for aksjesalg (som ofte er gjenstand for gunstig beskatning).

I et slikt tilfelle vil hovedregelen være at land B nekter fradrag under den ordinære regelen for finansielle instrumenter fordi avtalen om justering anses for et eget finansielt instrument. Er det ikke innført en slik antihybridregel i land B, kan man imidlertid spørre om inntekten skal komme til beskatning i land A, hvor vederlaget inngår i salgsprisen for aksjer, og dermed ikke er knyttet mot et finansielt instrument. OECD foreslår at dette anses som en substituttbetaling, og land A skal derfor ta vederlaget til inntekt. Selv om vederlaget under land As regelverk anses som en betaling for aksjer, representerer justeringen egentlig en kapitalavkastning på det underliggende objektet (C Co), og må derfor likestilles med en betaling under et finansielt instrument.

Regler mot hybride enheter

Hybride enheter anses som nevnt som selvstendig skattesubjekt i noen land og som transparente for skatteformål i andre land. Dette kan gi særegne hybrid­effekter.

Et typisk eksempel vil være en betaling fra en hybrid enhet til dets morselskap, hvor morselskapets hjemland (land A) klassifiserer den hybride enheten som transparent, mens den hybride enheten i sitt land (land B) anses som et selvstendig skattesubjekt. Fordi land A klassifiserer den hybride enheten som transparent og dermed ligner det sammen med morselskapet, vil betalingen for morselskapets del anses for å være både fra og til seg selv. En slik betaling vil ikke anerkjennes i land A og dermed ikke beskattes. Annerledes stiller dette seg i land B når dette anser den hybride enheten som et selvstendig skattesubjekt, og dermed innrømmer fradrag for den utgående betalingsstrømmen. Resultatet blir et fradrag uten korresponderende inntekt.

Svaret fra OECD er i tråd med de andre forslagene: Betalerlandet skal nekte fradrag, eventuelt skal mottakerlandet ta betalingen til inntekt.

Reverserte hybrider

Problemstillingen ovenfor kan reverseres hvis man plasserer en hybrid enhet i et land hvor enheten klassifiseres som transparent, mens morselskapslandet anser enheten som et selvstendig skattesubjekt. Hvis betalingsstrømmen i eksempelet over snus, slik at betalingen går fra morselskapet til den hybride enheten, vil betalingen være fradragsberettiget i morselskapslandet (betalingen går til et annet skattesubjekt), mens den hybride enheten som mottaker ikke vil beskattes for betalingen fordi enheten er transparent. Resultatet vil også her være at morselskapet betaler til seg selv, sett fra mottakerlandets ståsted, og beskatning er utelukket.

Svaret vil her være at morselskapslandet skal nekte fradrag for betalingen, eventuelt skal landet hvor den hybride enheten er hjemmehørende, ta betalingen til inntekt.

Regler mot dobbeltfradrag

Hybride enheter kan brukes for å oppnå fradrag for samme kostnad i flere land. Hybriden vil da ofte være et selvstendig skattesubjekt i landet den er lokalisert i (land A), men transparent i morselskapets land (land B). Ved å ta opp ekstern bankgjeld i en slik hybrid enhet vil en både kunne fradra rentekostnadene i land A direkte i ligningen til enheten, og i land B på morselskapets hånd.

I slike tilfeller er forslaget at morselskapslandet skal nekte fradrag, med en forsvarsregel om at den hybride enhetens land skal nekte fradrag.

Dobbeltfradrag kan også oppstå i det spesielle tilfelle at et selskap – som ikke nødvendigvis trenger å være hybrid – er ansett som skattemessig hjemmehørende i to land samtidig uten at det avverges av skatteavtale. Et selskap vil vanligvis være skattepliktig for hele sin globale inntekt til det land det er hjemmehørende i. Slik «dobbeltbosetning» av selskaper kan skje på mange måter, men oftest ved at land A ser på hvor selskapet formelt er stiftet (stiftelsesprinsippet), mens land B ser på hvor selskapets effektive ledelse utøves. For eksempel vil et litauisk selskap som ledes fra Norge, oppfylle vilkårene for å være hjemmehørende i begge land uten at det effektivt avverges av skatteavtale. Kombineres en slik dobbeltbosetning med en hybrid, kan man oppnå dobbeltfradrag for samme kostnad.

Dette vises i figur 4, hentet fra eksempel 7.1 i BEPS-rapporten:

figur

Figur 4

A Co 1 og A Co 2 konsolideres for skatteformål i land A (for eksempel ved en konsernbidragsordning). A Co 2 låner penger i en ekstern bank, men har foruten det ingen aktivitet. A Co 2 er hjemmehørende etter nasjonal lovgivning i både land A og B. B Co er en reversert hybrid enhet (altså selvstendig skattesubjekt i land A, transparent i land B).

A Co 2s rentekostnad vil være fradragsberettiget i land A og vil kunne motregnes A Co 1s inntekter gjennom skattekonsolideringen. Samtidig vil den samme rentekostnaden være fradragsberettiget i land B, hvor kostnadene kan motregnes inntekten i B Co ved deltakerligning. Samme problemstilling vil kunne oppstå der A Co 2 eier en eiendel som avskrives i begge land.

I et tilfelle som dette er det vanskelig å si hvilket land som egentlig bør nekte fradrag for kostnaden, og OECDs forslag er derfor at begge landene anvender hovedregelen for å nekte fradrag. Resultatet vil i realiteten bli en dobbeltbeskatning, fordi en ellers fradragsberettiget kostnad ikke lenger kommer til fradrag i noe land. Skattyter må derfor omstrukturere eller få ryddet opp i A Co 2s bosted for å få en rettferdig beskatning.

Regler mot importerte hybrider

Effekten av hybride strukturer kan importeres til tredjeland gjennom ordinære finansielle instrumenter. I en ordinær struktur med et hybrid finansielt instrument (hvor B Co får fradrag for renter i land B) kan B Co låne penger videre til C Co i land C under en ordinær låneavtale. Renteinntekt fra det ordinære lånet vil dermed utligne rentefradraget i land B, mens C Co krever fullt rentefradrag i land C for sitt ordinære lån.

Også slik importering av hybrideffekter skal rammes av de nye reglene, og OECDs forslag er at betalerlandet (i eksempelet land C) skal nekte fradrag for rentekostnaden når den korresponderende inntekten i land B brukes for å motregne mot en kostnad til et hybrid instrument.

Hva skal ikke rammes av reglene?

En viktig side ved BEPS-rapportens forslag er at de kun er ment å ramme skattekonsekvenser som er en direkte eller indirekte følge av hybride elementer. Reglene skal dermed ikke ramme andre tilfeller, slik som når en rentekostnad er fradragsberettiget i et høyskatteland mens den korresponderende renteinntekten på mottakers hånd ikke beskattes eller beskattes lavt fordi mottakerlandet er et lavskatteland eller unntar renter fra skattegrunnlaget.

Videre skal antihybridreglene kun komme til anvendelse på strukturer med nærstående parter – typisk selskaper i samme konsern eller mellom selskaper og aksjonærer – og strukturerte arrangementer hvor skattyter er deltaker i arrangementet. Et strukturert arrangement er et arrangement hvor hybrideffekten er priset inn i vilkårene for arrangementet, eller hvor omstendighetene tilsier at arrangementet er utformet for å gi en hybrideffekt.

Vil det bli slutt på hybridene?

OECD har gjort et grundig arbeid med å skalke igjen de fleste tenkelige måter å bruke hybrider i skatteplanlegging på. Dette vil imidlertid ikke si at de aktuelle instrumentene og enhetene forsvinner.

Når det gjelder bruken av hybrider for skatteformål, er det for det første et spørsmål implementering. OECDs forslag er avhengig av nasjonal lovgivning, som bør ligge tett opp til den utformingen som er foreslått. Som kjent må slike regler vanligvis vedtas gjennom folkevalgte organer, som står fritt både til å vedta, forkaste og endre på forslagene. Hvilke regler som derfor til slutt blir vedtatt i de ulike landene, er usikkert. Som vi har sett, er det imidlertid ikke en forutsetning for å lykkes at alle land vedtar antihybridregler – men i det minste ett av landene i en transaksjon må ha vedtatt slike regler for at de skal få effekt.

Videre er det et spørsmål om anvendelse og håndheving. Nasjonale regler tolkes i samsvar med nasjonale tolkningsprinsipper og vil være i et samspill med annen lovgivning og rettspraksis. Tolkningen av ellers like regler kan variere mellom ulike land. En annen side ved anvendelsen er også praktiske og administrative utfordringer knyttet til reglene. I denne artikkelen er det kun nevnt et lite utvalg av strukturer med hybride elementer – i virkelighetens verden er det utallige varianter. For å anvende reglene vil myndighetene være avhengige av kunnskap om hvilke strukturer, instrumenter eller transaksjoner som behandles ulikt i det andre landet slik at det gir utslag i en hybrideffekt. Enda vanskeligere blir dette når hybrideffektene importeres gjennom ikke-hybride instrumenter og enheter. En viss hjelp vil myndigheten få gjennom OECDs forslag til økte dokumentasjonskrav (blant annet land-til-land-rapportering).

Et annet aspekt er at hybrider ikke vil bli ulovlige, kun nøytralisert for skatteformål. Det skjer ingen faktisk omklassifisering av betalingsstrømmene, slik at reglene kun skal ha skattemessig effekt. De fleste av de aktuelle instrumentene og enhetene gir andre fordeler enn de rent skattemessige (for eksempel selskapsrettslig) og vil derfor kunne være å foretrekke selv om skatteeffekten er nøytralisert. Selv om bruken av hybrider nok vil reduseres, forsvinner de ikke.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS