Banner top Til forsiden Econa

IFRS i 2015-regnskapet

figur-author

Sammendrag

I denne artikkelen redegjøres det for problemstillinger som vil prege 2015-regnskapene. Det er kun få mindre endringer i standardkravene med virkning for 2015. Den betydelige økonomiske usikkerheten som har preget hele 2015 gjør imidlertid at utarbeidelse av årsregnskap representerer en stor utfordring for mange selskap. Verdsettelse, både for nedskrivningsformål og for virkelig verdi mål­ing, er særlig krevende når markedene er volatile og det er stor usikkerhet. For enkelte selskaper er også fortsatt drift usikkerheten reel ved utgangen av 2015 og fyllestgjørende informasjon om hvilke tiltak som er iverksatt for å bøte på usikkerheten må gis. Finansiering av leverandørgjeld ved involvering av banker blir stadig mer vanlig og når IFRS ikke gir konkret veiledning i hvilke implikasjoner denne typen refinansiering har for klassifisering i balanse og kontantstrømoppstilling er det viktig at det gis relevant informasjon om regnskapsmessig håndtering i notene. I de kommende årene vil nye standarder på sentrale områder som finansielle instrumenter, inntektsføring og leieavtaler tre i kraft. I 2015 regnskapet må det således gis informasjon om forventet effekt av disse standardene. Omstrukturering av regnskapene og skreddersøm har de siste par årene stadig fått større oppmerksomhet, både blant regulerende myndigheter og brukere. For mange selskaper vil derfor tilgjengeliggjøring av regnskapsinformasjon være en prioritert oppgave i utarbeidelsen av 2015-regnskapet.

2015-regnskapet er det ellevte årsregnskapet som norske børsnoterte foretak utarbeider etter IFRS. I 2005 var IFRS nytt og fremmed, og regnskapsprodusenter og revisorer hadde en svare sjau med å komme i mål med utarbeidelse og revisjon av de første IFRS-regnskapene på en brukbar måte på vårparten i 2006. Den gang var det primære søkelyset av gode grunner rettet mot innregnings- og måleregler – det sentrale var å sikre at resultat- og balansetall var i samsvar med IFRS. Presentasjon og noter ble ofte snekret sammen helt på tampen, av og til litt tilfeldig og uten for mye tanke på leseren av regnskapet og tilrettelegging for dennes analyseformål.

Siden den gang har mye forandret seg. I dag er IFRS en del av grunnlæren til enhver børsnotert regnskapsprodusent, på samme måte som revisorene har fått langt mer erfaring. Også brukerne, først og fremst representert ved investorer og analytikere, har utviklet en god forståelse for IFRS-regnskaper. I 2015 er således bildet nærmest det motsatte av hva det var i 2005 – innregning og måling er «bread and butter», mens transparens og tydeliggjøring av den sentrale informasjonen i regnskapet får mye oppmerksomhet. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at det såkalte Disclosure Initative anses å være et av IASBs viktigste pågående prosjekter, og at ESMA, den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten, i oktober i 2015 som et tillegg til det årlige rundskrivet om felles europeiske tilsynsprioriteringer for 2015 publiserte en anbefaling om formålstjenlig kommunikasjon av tilleggsinformasjon i noter (Public Statement: Improving the quality of disclosures in financial statements).

Det betyr likevel ikke at innregning og måling krever lite eller mindre oppmerksomhet i forbindelse med utarbeidelse av 2015-regnskapene. Selv om kravene i regnskapsstandardene er tilnærmet uendret de siste par årene, representerer økonomisk usikkerhet og markedsvolatilitet et bakteppe som gjør at regnskapsmessig verdsettelse også i 2015 vil representere en betydelig utfordring for regnskapsprodusentene.

Et annet utviklingstrekk som har betydning for 2015-regnskapene, er det som av mange omtales som «IFRS 3.0», og som henspiller på en ny bølge av store endringer i IFRS-kravene. Store omlegginger innenfor områder som finansielle instrumenter, inntektsføring og leieavtaler er på trappene, og regnskapsprodusentene må i 2015-regnskapene redegjøre for hvilke forventede effekter disse nye standardene vil ha for regnskapene.

Med dette utgangspunktet er det naturlig å dele inn i følgende fire bolker når 2015-regnskapet skal adresseres:

  • nye krav i 2015
  • andre fokusområder
  • tilgjengeliggjøring av tilleggsinformasjon
  • informasjon om nye regnskapsstandarder

Nye krav i 2015

Som i 2014 er det få endringer i IFRS i 2015. Tre endringer trer i kraft med virkning for 2015-regnskapet (for de med kalenderår som regnskapsår). Den ene representerer introduksjon av et praktisk unntak i IAS 19 Ytelser til ansatte i de situasjoner der ansatte eller tredjeparter bidrar med tilskudd i ytelsesordninger. De to andre er forbedringsprosjekter, nemlig syklusene 2010–12 og 2011–13. Som kjent er forbedringsprosjektanordningen etablert for å tilrettelegge for en mer effektiv endringsprosess der de aktuelle endringene anses for å være presiserende snarere enn endrende av natur, og derfor vil en normalt ikke vente at endringer som følger av forbedringsprosjektene, gir betydelige regnskapsmessige utslag. I noen tilfeller medfører imidlertid forbedringsprosjektendringene behov for justeringer hos enkelte regnskapsprodusenter. Presiseringen i 2010–12-syklusen om at betingede vederlag i virksomhetsoverdragelser skal måles til virkelig verdi over resultatet uavhengig av om eiendelen eller gjelden faller innenfor virkeområdet til IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling, er et eksempel på en presisering som for enkelte kan medføre endring fra tidligere praksis. Kun én av de nevnte endringene trådte i kraft med virkning for 2015-regnskap etter «EU IFRS», nemlig 2011–13-forbedringsprosjektet. For øvrig trådte også IFRIC 21 Avgifter i kraft først i 2015 (for dem med kalenderår som regnskapsår) i EU, selv om IASBs ikrafttredelsestidspunkt var 1. januar 2014. For enkelte bransjer har denne tolkningen gitt opphav til endringer i delårsregnskapene, men den har i liten grad påvirket regnskapsføringen i årsregnskap. I sum er det derfor en rimelig antakelse at det vil bli få endringer i 2015-regnskapene som følge av standardendringer.

Andre fokusområder

I det følgende redegjøres det for enkelte problemstillinger som ventelig vil kreve særlig oppmerksomhet ved utarbeidelse av årsregnskap for 2015, som et resultat av den økonomiske usikkerheten som preger mye av norsk næringsliv ved utgangen av året, samt enkelte andre utviklingstrekk.

Nedskrivning anleggsmidler

Nedskrivning fortsetter å være et fokusområde også i 2015. Fall i råvarepriser og volatile markeder innebærer at regnskapsprodusenter står foran en særlig krevende verdsettelsesøvelse når gjenvinnbart beløp skal beregnes etter IAS 36 Verdifall på eiendeler. Det er sentralt at det gis en helhetlig historie om kontantstrømgenererende enheter (KGE) som er verdifallsutsatt, og risiko og hendelser som leder til verdifall.

Noen nøkkelvurderinger kan oppsummeres:

  • Diskonteringssatser som brukes, må reflektere KGE-spesifikke forhold, som for eksempel landrisiko, valutarisiko og prisrisiko.
  • Kontantstrømbudsjetter og -prognoser må justeres for å reflektere markedsutviklingen, herunder prisutviklingen på selskapets produkter.
  • Forutsetningene i terminalleddet må være realistiske – i dagens situasjon med stor usikkerhet og volatilitet vil en forventning om stigende vekst i terminalperioden, eller vekst utover det som er den langsiktige markedsforventningen i bransjen, være særlig vanskelig å forsvare.
  • Det er stor usikkerhet iboende i en enhver nedskrivningsvurdering. Derfor er det tilsvarende viktig at det gis tilpassede opplysninger som gjør selskapets vurderinger tilgjengelig for brukerne av regnskapet. I den sammenheng er særlig informasjon om nøkkelforutsetninger, herunder meningsfylte sensitivitetsanalyser, sentralt.

Måling av virkelig verdi

IFRS 13 Måling av virkelig verdi ga få beløpsmessige utslag da den ble tatt i bruk i 2013. Standarden gir imidlertid viktige retningslinjer for hvilken type tilleggsinformasjon som skal gis om virkelig verdi-målinger, og det er fortsatt en rekke selskaper som kan forbedre regnskapsinformasjonen sin ved å gjøre en mer nyansert og selskapstilpasset analyse av opplysningskravene i IFRS 13.

Noen nøkkelvurderinger kan oppsummeres:

  • Observerbare markedspriser er å anse som det mest pålitelige, og derfor skal en alltid maksimere bruken av slike priser i regnskapsmessige verdsettelser. Det betyr for eksempel at ved verdsettelse av investeringseiendom etter IAS 40 Investeringseiendom kan en ikke se bort fra transaksjoner i det aktuelle eiendomsmarkedet.
  • Verdsettelse krever spesialkompetanse, og i den grad et selskap ikke har tilstrekkelig kompetanse internt, vil bruk av eksterne verdsettelseseksperter kunne være nødvendig. Det er imidlertid i slike sammenhenger sentralt at selskapet har eierskap til verdsettelsen, og bruk av for eksempel megleranslag uten innsikt i hvilke modeller og forutsetninger som er brukt i utarbeidelsen av anslagene, gir ikke alene tilstrekkelig grunnlag for å fastsette den regnskapsmessige verdien.
  • IFRS 13 krever at enhver verdsettelse skal kategoriseres i et trenivås hierarki, der første nivå representerer verdsettelser basert på priser som er observert i aktive markeder, mens det tredje nivået inneholder modellerte verdsettelser med ikke ubetydelig innslag av ikke-observerbare data. Kravene til tilleggsopplysninger er mest omfattende på det tredje nivået, ettersom den iboende usikkerheten i slike estimater er størst. I enkelte sammenhenger kan det fremstå som om verdsettelser kategoriseres innenfor et høyere nivå enn det som er forsvarlig, med den konsekvens at regnskapene blir ufullstendige på den måten at brukeren ikke får nødvendige opplysninger til å kunne vurdere kvaliteten på virkelig verdi-estimatene. Det er derfor av stor betydning at regnskapsprodusenter forstår formålet med standardens verdsettelses- og opplysningskrav, og tilstreber så godt tilpasset tilleggsinformasjon som mulig.

Fortsatt drift

I noen sammenhenger er det usikkerhet om fortsatt drift, og i enkelte bransjer er det en særlig aktuell problemstilling ved utgangen av 2015.

Noen nøkkelvurderinger kan oppsummeres:

  • Ved vurdering av utsiktene til fortsatt drift er likviditet en sentral komponent. Kontantstrømbudsjetter, kapitalkrav, forfallsstruktur på gjelden samt kontantrestriksjoner er alle elementer som må vurderes i en analyse av fortsatt drift.
  • Selv om IFRS ikke omhandler andre fremtidsscenarioer enn fortsatt drift i de ulike standardene, tilkjennegir IAS 1 Presentasjon av finansregnskap at forutsetningen om fortsatt drift i noen tilfeller må forkastes. Terskelen for å forkaste forutsetningen om fortsatt drift er høy, og er kun aktuelt når ledelsen «enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette» (IAS 1.25). I slike tilfeller må en vurdere om andre innregnings-, måle- og presentasjonsprinsipper enn de som gjelder under fortsatt drift, skal anvendes, samt at det må gis gode tilleggsopplysninger.
  • Relativt sjeldent er det aktuelt å utarbeide regnskap under en annen forutsetning enn fortsatt drift, men langt mer vanlig er det å komme i en situasjon der usikkerheten om fortsatt drift er så betydelig at det må gis informasjon om dette, til tross for at forutsetningen om fortsatt drift legges til grunn i regnskapet. Det er i slike situasjoner sentralt at det gis tilpasset informasjon om de konkrete usikkerhetskildene.
  • IFRIC uttalte i juli i 2014 at det kan være nødvendig å gi tilleggsinformasjon om de skjønnsmessige vurderinger som ledelsen har gjort i situasjoner der det er usikkerhet om fortsatt drift, men der ledelsen har falt ned på at usikkerheten som sådan er av en sånn karakter at den ikke er opplysningspliktig.

Klassifisering av leverandørgjeld som involverer tredjeparter

Det blir stadig mer vanlig med ulike leverandørgjeldsordninger som involverer en tredjepart. Disse omtales ofte «på godt norsk» som reverse factoring eller supply chain financing. Ordningene varierer i innhold, men normalt innebærer de at en bank trer inn som et mellomledd i prosesseringen av betaling fra kunde til leverandør.

Ofte er det vanskelig å definere det regnskapsmessige utslaget av slike ordninger. Særlig er det av stor betydning å avgjøre om selskapets (kjøpers) utestående representerer en leverandørgjeld, eller om det er tale om en bankgjeld som må klassifiseres som sådan. Klassifiseringen er viktig, ettersom den har direkte innvirkning på relevante nøkkeltall som det i mange tilfeller er definert terskler til i låneavtaler (covenants).

IFRS gir lite veiledning i dette spørsmålet. Det gis imidlertid retningslinjer for fraregning av finansielle forpliktelser, og i den grad tredjepartsordninger medfører plikt til fraregning av leverandørgjelden, taler mye for at gjelden som erstatter den fraregnede posten, er å betrakte som en bankgjeld, snarere enn en leverandørgjeld. Det er imidlertid fullt mulig at det er relevant å omklassifisere en leverandørgjeld til bankgjeld, selv om leverandørgjelden ikke skal fraregnes. Denne vurderingen må bero på en konkret analyse av de faktiske forholdene, herunder formålet med tredjepartsordningen og om det oppnås betingelser som ikke ville vært aktuelle uten tredjepartsinvolveringen.

Det må også gjøres en vurdering av om slike tredjepartsordninger påvirker klassifiseringen i kontantstrømanalysen. I den grad vurderingen er at balanseklassifiseringen ikke endres som følge av tredjepartsinvolveringen, vil en ofte ikke vente utslag i klassifiseringen av kontantstrømmene heller. I motsatt fall er det et spørsmål om ordningen skal anses som en sammensatt transaksjon der selskapet har betalt leverandøren (kontantstrøm fra driftsaktivitet) og samtidig etablert en gjeld til tredjepart (kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter), eller om et nettosyn bedre reflekterer den underliggende substansen i ordningen (ettersom tredjeparten har gjort opp gjelden til leverandøren, har det ikke vært kontantstrømeffekter hos selskapet).

Disse vurderingene krever betydelig skjønnsutøvelse, og alle relevante forhold i de konkrete ordningene må vurderes nøye. Nettopp derfor er det også særlig viktig at det gis utfyllende og dekkende noteopplysninger om både ordningene og det skjønnet som er utøvd.

Tilgjengeliggjøring av tilleggsinformasjon

I en artikkel i Praktisk økonomi og finans nr. 4 2014 (Struktur, skreddersøm og vesentlighet i finansregnskapet, Kvifte og Hansen) ble det redegjort for en rekke konkrete virkemidler som internasjonale selskaper har benyttet seg av for å forbedre tilgjengeligheten i regnskapet. Uten å gjenta en tilsvarende eksemplifisert gjennomgang i denne artikkelen er det interessant å observere hvilke til dels enkle grep som tilsynelatende øker informasjonsverdien for brukerne, som for eksempel integrering av prinsippbeskrivelsene i de enkelte notene, gruppering av noter etter innhold, og rangering av notene etter antatt viktighet. Det som imidlertid fremstår som det mest effektive virkemidlet mot informasjonstap, er tilpasning av noteinnholdet til selskapsspesifikke forhold, herunder vesentlighetsterskelen. I praksis er også dette kanskje det mest krevende virkemidlet, som blant annet forutsetter løpende oppdatering fra regnskapsperiode til regnskapsperiode. Det er sentralt at slike forbedringsprosjekter forankres hos ledelsen, og ikke blir kun et anliggende for regnskapsfunksjonen i selskapet.

Norske selskaper arbeider på lik linje med internasjonale selskaper kontinuerlig og iherdig med å forbedre sine finansielle rapporter, herunder finansregnskap. Det er imidlertid en observasjon at det i motsetning til i andre land er få norske selskaper som de senere årene har gjort lett synlige omlegginger av sine regnskap. Det blir derfor spennende å se om norske 2015-regnskap mer tydelig vil vise aktiv imøtekommenhet til den kritikken tradisjonelle IFRS-regnskap har blitt utsatt for de siste årene, ved strømlinjeforming av format og innhold.

Informasjon om nye regnskapsstandarder

Det skal i et IFRS-regnskap gis informasjon om offentliggjorte standarder og tolkninger når disse ikke er trådt i kraft. Mer konkret skal det gis

kjent informasjon eller informasjon som med rimelighet kan estimeres, som er relevant for en vurdering av mulige virkninger som anvendelsen av den nye standarden eller tolkningen vil ha på foretakets finansregnskap i den perioden da standarden eller tolkningen anvendes for første gang. (paragraf 30 i IAS 8 Regnskapsprinsipper, endringer av regnskapsmessige estimater og feil)

For norske foretak som anvender IFRS som er godkjent av EU, gjelder dette kravet selv om EUs behandling ennå ikke er ferdigstilt på tidspunktet for regnskapsavleggelse.

Det er en rekke vedtatte endringer i IFRS som ikke trår i kraft før i 2016 eller senere. Mange av disse har imidlertid et snevert virkeområde og vil således for mange selskaper ikke være vesentlig. Det er imidlertid tre endringer som krever særlig oppmerksomhet i forbindelse med 2015-regnskapet. Den ene gjelder ny standard om inntektsføring, IFRS 15 Inntekt fra kontrakter med kunder. IFRS 9 Finansielle instrumenter er en annen standard som vil få konsekvenser for regnskapsføringen i mange selskaper. Og sist av disse tre mer omfattende endringene nevnes den nye standarden om leieavtaler, som ventes offentliggjort i januar 2016.

Både IFRS 15 og ny standard om leieavtaler er omtalt i egne artikler i dette nummeret av tidsskriftet, og omtales derfor ikke nærmere her.

IFRS 9 er særlig viktig for finansinstitusjoner, herunder og spesielt banker. IFRS 9 endrer reglene for klassifisering og måling, først og fremst på eiendelssiden. Den innfører en nedskrivningsmodell som i motsetning til gjeldende IFRS krever forventningsbasert tapsføring. Og den løser opp på enkelte av de mer rigide kravene som gjelder for sikringsbokføring, og gir større rom for refleksjon av sikringsforretninger i regnskapet.

IFRS 9 og 15 trer begge i kraft 1. januar 2018. Den nye standarden om leiekontrakter ventes å tre i kraft 1. januar 2019.

I praksis har omtalen av nye standarder ofte vært begrenset, generisk og i liten grad selskapsspesifikk. For eksempel har en gjennomgang av norske børsnoterte foretaks 2014-regnskap avdekket at veldig få ga informasjon om hvilke effekter disse sentrale standardene ventes å ha. Nå, et år senere, har selskapene formodentlig et langt bedre grunnlag for å gi mer selskapsspesifikk informasjon om de nye standardene, og det kan ventes at 2015-regnskapene vil være mer konkrete om hvilke mulige regnskapsmessige utslag de nye standardene antas å få.

Dersom den nye leieavtalestandarden offentliggjøres i januar 2016, som over antatt, vil også denne være relevant å opplyse om i 2015-regnskapet. Med tanke på timingen vil det imidlertid neppe være rimelig å anta at selskapene innen tidspunktet for avleggelse av 2015-regnskapene har fått anledning til å gjøre en grundig analyse av den nye standarden. Den informasjonen som eventuelt gis, vil derfor ventelig være mer overordnet og generell.

Avsluttende kommentarer

Hensikten med denne artikkelen har vært å rette oppmerksomheten mot en del problemstillinger som ventes å prege norske selskapers 2015-regnskap. Redegjørelsen som er gitt, er naturligvis på ingen måte fullstendig, men formodentlig vil den kunne være nyttig både for regnskapsprodusenter og -brukere i deres arbeid med de aktuelle regnskapene.

Som det også fremkommer over, trer til dels store standardendringer i kraft de nærmeste årene. Det er viktig at både regnskapsprodusenter og -brukere forbereder seg på disse endringene. Selskapenes informasjonsgiving i 2015-regnskapene kan være et viktig bidrag i disse forberedelsene.

Innholdet i artikkelen gir uttrykk for artikkelforfatterens personlige synspunkter.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS