Banner top Til forsiden Econa

charlotte.hartvigsen.lem@fagbokforlaget.no

Jeg, en petroholiker

Lenge har næringspolitikk i Norge egentlig handlet om industripolitikk. Det er synlig både i vår handelspolitikk, kraftpolitikk og dagens arbeidstidslovgiving.

Men når fremtidens næringspolitikk skal skapes, må man ta hensyn til at norsk næringsliv har forandret seg. Utviklingen kommer som en følge av gylne år med et næringsliv som har utnyttet landets rike naturressurser, og som gradvis har økt sin kompetanse ved å ta i bruk ny teknologi. Samtidig har utdanningsnivået i landet økt kraftig.

I følge SSBs statistikk er i dag bare 21 prosent av norske arbeidstakere sysselsatt i industrien. Flesteparten av de ansatte i Norge arbeider i en eller annen form for tjenesteproduksjon. I privat virksomhet er 25 prosent ansatt i bedrifter som beskrives som en kunnskapsbedrift, og kunnskapsarbeideren utgjør også en stor del av den offentlige arbeidsstyrken.

Det er godt nytt for Norge, for med dagens kostnadsnivå fremstår det som utopisk å skulle konkurrere med andre land som produserer de tradisjonelle industrivarene til langt lavere priser enn det vi som nasjon kan klare.

Men selv om handelsvaren nå oftere er kunnskap enn støpejern, trengs god næringspolitikk; næringspolitikk tilpasset nye premisser og globale rammebetingelser. Den tilpasningen må skje raskt. Et kunnskapsmessig forsprang varer kun så lenge vi klarer å beholde det relative fortrinnet vi har i forhold til land med mer tradisjonell næringsstruktur. Ute i verden er mange tunge nasjoner utålmodige, og satser knallhardt på økt utdanning, samtidig som teknologiadapsjonen gjør at de løper stadig raskere der bak oss.

Et godt utdanningssystem, tilstrekkelige midler til forskning og utvikling og en næringspolitikk som stimulerer til økt innovasjonsgrad i det næringslivet vi allerede har, er virkemidler som burde gjøre oss rustet til å utnytte vårt fulle potensial. I tillegg har Norge tilgang til kapital, som også er en forutsetning for å nå neste nivå.

Men skal vi nå det optimale målet handler det ikke bare om hvilke muligheter og verktøy vi har. Da trengs også ambisjonen til å sette målet tilstrekkelig høyt. Har Norge den viljen til å strekke seg? Mye tyder på oljefondet har gjort oss til petroholikere, som har det så behagelig som oljemilliardærer at vi egentlig ikke orker å legge inn femtegiret, for å nå så langt som vi egentlig kan.

Kunnskap er makt. Mektigst blir den når den forvaltes riktig. Det må skje på et nasjonalt politisk nivå, men fordrer også at hver og en av oss står opp og sier: Ja, jeg er en petroholiker. Med den erkjennelsen kan vi forhåpentligvis finne motivasjon til å strekke oss videre.

figurfigur


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS