Banner top Til forsiden Econa

charlotte hartvigsen lem

Kjempet frem kvinneperspektivet

Da Helga Hernes kom til Norge på 70-tallet, hadde hun en klar forventninfigurg om at Skandinavia lå langt fremme på likestillingsfronten. De forventningene ble ikke innfridd, og Hernes ble selv en viktig pådriver for fornyelsen og den økte likestillingen som fant sted i både norsk arbeidsliv og innenfor organisasjons­forsk­nin­gen.

32 år gammel kom Helga Hernes med en fersk doktorgrad fra USA til Norge. Hun hadde truffet sin norske ektemann, og de planla å dra til Norge for å bygge et liv og en akademisk karriere. Men Hernes var ambivalent.

– Min persepsjon av de skandinaviske landene var at de i så stor grad var preget av likestilling at jeg tenkte jeg var for konservativ til å kunne passe inn. Men den oppfatningen ble raskt korrigert, erindrer Hernes, som tidlig konkluderte med at kvinners posisjon ikke var spesielt annerledes i Norge enn i de miljøene hun hadde levd i tidligere.

 

Forsk­nin­gen reflekterte virkeligheten

Den erkjennelsen stoppet imidlertid ikke Helga Hernes fra å brette opp ermene og bidra der hun kunne bruke sine evner best. Men før hun skulle komme dit at hun satte sine tydelige spor i norsk organisasjons­forsk­ning, måtte verden for øvrig endres. For det at kjønnsperspektivet var tilnærmet usynlig i organisasjons­forsk­nin­gen ved inngangen til 70-tallet, var en klar refleksjon av at kvinner i mindre grad enn i dag var del av arbeidslivet, og hadde liten politisk innflytelse.

– Organisasjonsforskningens interesse for kjønnsperspektivet henger følgelig tett sammen med den ut­vik­lin­gen som skjedde i Norge innenfor både arbeids- og organisasjonsliv. Men etter hvert som kvinner fikk større plass både på arbeidsplasser og ellers i den offentlige diskursen, ble det også naturlig å se forsk­nings­messig på hva dette betydde, og hvordan kvinners inntreden på nye arenaer forandret verden, sier hun.

For å forstå hvordan kjønnsperspektivet i Norge har endret seg, peker Helga Hernes på at det er viktig å forstå hvordan likestillingen i norsk arbeids- og organisasjonsliv har sprengt seg frem nedenfra og opp.

– Akkurat som arbeiderbevegelsen ble formet ned­en­fra og opp, kom også kreftene som drev kvinnesaken fremover i Norge, i stor grad nedenfra. Dette ga bevegelsene en iboende kraft som det var vanskelig å forutse, og det skapte også nye relasjoner på tvers av tidligere forbindelser. De nye alliansene kunne være overraskende for det etablerte systemet. Det er viktig å forstå at aksjoner og ulike former for interessebevegelse var en vanlig form for engasjement på 70-tallet, beskriver hun, og hun konkluderer med at samfunnet i dag ikke lenger preges av disse bevegelsene i særlig grad.

En annen viktig parameter var de store kvinneorganisasjonene, for eksempel Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). I 1976 hadde paraplyorganisasjonen Norske kvinners nasjonalråd (NKN) cirka 500 000 medlemmer fordelt på cirka 22 landsomfattende organisasjoner. Disse skapte organisasjoner og tjenester som skulle vise seg å bli veldig sentrale for at kvinner kunne tre inn i arbeidslivet, som barnehager og sykehjem.

– De gjorde det mulig for kvinner å gå ut i jobb, og la på den måten et viktig grunnlag for velferdsstaten og de politiske endringene som skulle komme. Men de hadde ikke stor politisk innflytelse, oppsummerer Hernes.

Tverrpolitisk prosjekt

Strategiske beslutninger i de politiske partiene, og senere politiske vedtak om kvotering, spilte også en viktig rolle i arbeidet med å få kvinner inn i nye posisjoner. Kvotering til offentlige posisjoner ble først introdusert av partiet Venstre, ble fulgt opp av regjeringen Bratteli i 1974, og senere vedtatt i Stortinget i 1981.

– Partiene ville ha kvinner i fremskutte posisjoner, først og fremst fordi de oppdaget at de kunne sikre seg stemmer fra kvinnelige velgere. Etter hvert fikk kvinnene som ble kvotert inn, politisk erfaring som de brukte i sin videre karriere. Men den opprinnelige veien inn i politikken handlet om at man plasserte dem der for å kunne kommunisere med kvinnelige velgerne, beskriver hun.

Tidlig på 70-tallet ble også kjønnskvotering innført som virkemiddel i arbeidslivet.

– Jeg satt i likestillingskomiteen ved Universitetet i Bergen, og vi lanserte forslag om moderat kjønnskvotering ved ansettelser ved universitetene allerede i 1972. Det vant terreng i ulike former i både akademia og i politikken, og jeg mener fremdeles at det var et viktig og riktig virkemiddel. Det bidro ikke minst til synliggjøring av kvinner og deres kompetanse, og det sørget for at det gikk raskere enn det ellers ville ha gjort å få kvinner inn i sentrale posisjoner, sier Hernes, og fortsetter:

– Kvinnerepresentasjonen i styrer, råd og utvalg økte fra rundt ti prosent i 1970 til 22 prosent etter de første kvoteringsordningene. Dette steg til rundt 40 prosent i 2009, og der har det blitt liggende frem til i dag, beskriver Hernes.

Og selv om det som skjedde i politikken, var viktig for å fremme norsk likestilling, er Helga Hernes klar på at det som skjedde, ikke var et prosjekt begrenset til venstresiden.

– Deler av venstresiden var opptatt av å ta eierskap til kvinnekamp, og det gjenspeilte seg også i kvinnebevegelsen. Men det er viktig å understreke at den kvoteringen av kvinner som skjedde i politikken, var et tverrpolitisk prosjekt. Kvinner var opptatt av kvinnekamp, helt uavhengig av politisk ståsted. Derfor så en at arbeidet med å få kvinnelige kandidater skjedde i alle partier, på ingen måte bare i dem som befant seg på venstresiden. Det er også viktig å være klar over at mange av dem som først gikk opp stiene både i akademia og næringslivet, var kvinner fra den tradisjonelt borgerlige siden, som var de som først fikk høyere utdanning, fremholder hun.

Trang fødsel

I denne tiden økte også Helga Hernes’ interesse for kjønnsperspektivet i forsk­nin­gen.

– Det var ikke enkelt å begynne å snakke om kjønn som en egen variabel. Mange, og da snakker vi stort sett om menn, fordi det var de som hadde disse posisjonene på dette tidspunktet, ble tydelig ukomfortable når jeg snakket om kvinneperspektivet, og mente det var «utidig mas». Jeg fikk flere ganger signaler om at jeg var «for flink» til å bruke tiden min på denne typen perspektiver, sier hun, men forteller også om viktige støttespillere.

– Da jeg kom til Universitetet i Bergen i 1970, var miljøet mindre enn det jeg var vant til i USA. Men det var høy kvalitet på den forsk­nin­gen og aktiviteten som foregikk. Jeg ble også tatt vel imot og tatt på alvor og løftet frem av flere av de sentrale forskerne, sier Hernes, som særlig trekker frem nestoren Stein Rokkan som en viktig premissgiver for både hennes og andre kvinners fremgang og plass i norsk akademia. Hun nevner også ulike prosjekter i regi av Norges forsk­nings­råd som særlig åpne for kvinners perspektiver, og dermed viktige for den samfunns­ut­vik­lin­gen som fant sted, og den forsk­nin­gen som beskriver den.

Så med noen viktige støttespillere på laget fortsatte Helga Hernes ufortrødent sitt arbeid for å synliggjøre kvinners posisjoner. I 1982 kom boken Staten: Kvinner ingen adgang, som var en del av 17-bindsserien Kvinners levekår og livsløp, som hun også var redaktør for. Her ga Helga Hernes sin idéhistoriske analyse av kvinners posisjon og makt på ulike politiske arenaer. Dette verket regnes fremdeles som et viktig bidrag til kunnskapsgrunnlaget innenfor flere forsk­nings­felt, og skulle senere i stor grad prege hvordan norsk likestillings- og familiepolitikk ble formet de neste årene.

Tydelig påvirket av de endringene hun selv hadde vært del av de siste årene, introduserte hun begrepet det kjønnspolitiske mennesket, som problematiserte kjønnsforskjellene, og synliggjorde hvorfor dette var en viktig variabel i analyse og forsk­ning.

– Boken er morsom lesning i dag. Men jeg skjønte ikke da jeg introduserte det, hvor nytt det fremstod. Argumentet mitt var tredelt: rettferdighet, ressurser og interesser. I egenskap av å utgjøre 50 prosent av samfunnets innbyggere har kvinner krav på å få være likeverdige deltakere i samfunnet. Likevel, ettersom kvinners erfaringsgrunnlag var forskjellig fra menns, utgjorde mangfoldet i seg selv en ressurs. Og til slutt: Ettersom kvinner og menn hadde ulike og ofte motstridende interesser, var det viktig å høre begges kjønns stemmer. Den praktiske tilretteleggingen av samfunnslivet som vi etterlyste, var en viktig faktor for at kvinner på fulltid kunne, og fremdeles kan delta i yrkes- og samfunnsliv.

I 1987 kom boken Welfare State and Woman Power: Essays in State Feminism, der Helga Hernes introduserte begrepet statsfeminisme for verden.

– Også dette begrepet ble plukket opp både i Norge og utlandet, og fikk en større plass i både debatt og forsk­ning enn det jeg hadde sett for meg. Men nettopp det samspillet vi hadde opplevd i Norge på 70-tallet, mellom ulike pressgrupper på grasrotnivå som samhandlet med et statsapparat som var villig til å ta kvinner inn i økende grad, gjorde at vi klarte å få til en viktig endring av samfunnet. Det var viktig å snakke om kvinnevennlige reformer fordi kvinner i størst grad hadde hovedansvaret for ulike omsorgsoppgaver. Dermed ble kvinner i større grad enn menn stilt overfor praktiske utfordringer ved det å jobbe. For å kunne skape et samfunn som kunne håndtere disse utfordringene, var det viktig å klargjøre og synliggjøre disse ulike rollene. Det er ingen tvil om at selv om andre grupper kan påvirke samfunns­ut­vik­lin­gen, er det staten som er den mest kraftfulle aktøren for å kunne skape en politikk for likestilling.

– Vi har fremdeles ikke et fullt likestilt samfunn. Det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet vi har i Norge, skaper skjevheter. Dessuten preges ikke toppledelsen i norsk næringsliv av likestilling. Likevel skapte vi i Norge et likestillingssamfunn der kvinners plass i dag er tydelig, og denne ut­vik­lin­gen er helt irreversibel, konkluderer hun fornøyd.

Helga Maria Hernes

Født i 1938 i tyske Pommern, i dag del av Polen. Statsviter, forsker, Arbeiderparti-politiker og diplomat.

Hernes avla sin doktorgrad ved amerikanske Johns Hopkins University i 1970. De neste ti årene var Hernes tilknyttet Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, og i årene 1974–1975 gjorde hun postdoktorarbeid ved Stanford University. Fra 1980 til 1983 var Hernes forsk­nings­direktør i Norges forsk­nings­råd, og i tiden etter har hun vært forsk­nings­direktør ved Institutt for samfunns­forsk­ning og professor II ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Siden 2006 har hun vært tilknyttet PRIO som seniorrådgiver.

Hernes har også hatt en politisk og diplomatisk karriere og har vært både statssekretær og Norges ambassadør i to perioder.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS