Banner top Til forsiden Econa

Kjønnet som forsvant

figur-author

Sammendrag

Mainstream organisasjons­forsk­ning hevdes å være preget av kjønnsblindhet. Dette gjelder også organisasjonsfaglige lærebøker. Det er imidlertid store forskjeller mellom nyere norske og svenske lærebøker. Mens kjønnstematikken er nærmest fraværende i de norske, er den langt grundigere behandlet i de svenske. I denne artikkelen lanseres og drøftes to hypoteser om hva denne forskjellen kan skyldes.

En refleksjon over kjønnsdimensjonen i norske organisasjonsfaglige lærebøker1

Et kjønnsblindt fag

Organisasjons­forsk­nin­gen har vært særdeles kjønnsblind (Eriksson-Zetterquist, 2005), eller massivt kjønnsløs, som Nylehn (2008) formulerer det. Samtidig har den hatt en maskulin undertone. På den ene siden har den betraktet organisasjoner som kjønnsnøytrale. Ulike roller, status og posisjoner for kvinner og menn på arbeidsplassen er blitt sett på som et resultat av deres roller i familien, alternativt som et resultat av byråkratiske regler og rutiner som ikke har fungert som planlagt (jf. Kanter, 1977). På den andre siden har organisasjons­forsk­nin­gen betraktet byråkratiske organisasjoner som iboende maskuline; som å reflektere en mannlig måte å organisere på (jf. Ferguson, 1984). Den har også vært dominert av menn som har studert mannlige lederes utfordringer, til tross for at arbeidsplassen har vært befolket av begge kjønn. Det er ikke uten grunn at den amerikanske organisasjonsforskeren Joanne Martin (2000) har karakterisert mainstream organisasjons­forsk­ning som malestream organisasjons­forsk­ning. Karakteristikken treffer ikke minst norsk organisasjons­forsk­ning. Illustrerende i så måte er den sparsomme oppmerksomheten tematikken har fått i nyere norske organisasjonsfaglige lærerbøker. En av de mest brukte norske lærebøkene de siste 15 årene, den nesten 450 sider lange Hvordan organisasjoner fungerer av Dag Ingvar Jacobsen og Jan Thorsvik (2013), har for eksempel viet kjønn kun noen få sider. I den første utgaven av boken fra 1997 var kjønn fullstendig fraværende.

Går vi til vårt naboland Sverige og nyere svenske lærebøker i organisasjonsfaget, har kjønn fått en langt større plass. For eksempel har den populære boken Organisation och organisering (2015) av Ulla Eriksson-Zetterquist, Thomas Kalling og Alexander Styhre et eget og nokså omfattende kapittel om kjønn. Samtidig introduserer og anvender de begrepsparet mann–kvinne på linje med begrepspar som blant annet stabilitet–endring, rasjonalitet–ikke-rasjonalitet og formell–uformell struktur i oppsummerende drøftinger av hva som i så måte har kjennetegnet organisasjonsteoriens ulike historiske epoker. Den sistnevnte boken er også kommet i norsk utgave og med norsk medforfatter (2014), 2 3 men uten det nevnte kapitlet om kjønn og uten de oppsummerende drøftingene langs de nevnte begrepsparene.

Denne observasjonen kan leses som en indikasjon på at kjønn ikke inngår som en akseptert og integrert del av organisasjonsfaget i Norge i samme grad som i Sverige. I boken om det norske organisasjonsfagets historie har Nylehn (2008) pekt på at til tross for at Kvande og Rasmussens nå kanoniserte arbeid, Nye kvinneliv. Kvinner i menns organisasjoner fra 1990, plasserer seg i kjernen av organisasjonsfaget og kjønnsdimensjonen i faget er blitt styrket med årene, utgjør det en spesiallitteratur som er lite integrert i det norske organisasjonsfaget. Sundin (2002) har på sin side understreket at «Betydningen av kjønn i organisasjoner og organisasjons­forsk­ning er akseptert blant svenske organisasjonsteoretikere» (Sundin 2002: 246) på linje med endringer, makt, kultur, struktur, ledelse m.m. Svenske organisasjonsforskere synes også i langt større grad enn norske å ha hatt en stemme i den internasjonale debatten om kjønn og organisasjon.

Det er grunn til å undre seg over forskjellen mellom norske og svenske lærebøker: Hvordan kan det ha seg at forskjellene er såpass store? Hva skyldes fraværet av kjønn i norske organisasjonsfaglige lærebøker? Ideelt sett burde en slik kjønnsanomali møtes med en teori om hvorfor det er slik, eller i det minste en hypotese om noen antatte sammenhenger. Her lanseres og drøftes to hypoteser om hvorfor kjønnstematikken er såpass fraværende i norsk organisasjons­forsk­ning, slik den presenteres i nyere, ledende lærebøker. Disse er (1) mangel på kvinnelige, norske forbilder og (2) det norske organisasjonsfagets disiplinære forankring.

Ross-Smith og Kornberger (2004) hevder at kjønn ikke kan forstås atskilt fra organisasjonsstudier, og Martin (2000) at kjønn ikke kan adresseres på en adekvat måte ved kun å legge til et kapittel om kjønn mot slutten av den siste utgaven av en lærebok. Dersom kjønn ikke får noen plass i lærebøkene, vil det også være en tematikk det i liten grad undervises i. Dermed reproduseres fraværet av kjønn i organisasjons­forsk­nin­gen. Det samme gjør kjønnsforskjellene på arbeidsplassen og forklaringene på dem.

Glimt fra noen organisasjons­faglige lærebøker

Før jeg drøfter de to hypotesene, gir jeg et glimt fra noen utvalgte norske og svenske organisasjonsfaglige lærebøker. Disse er valgt fordi de er innføringsbøker av nyere dato, og fordi enkelte av dem er mye brukt i undervisningssammenheng. Jeg har ønsket å få frem både hvor stor (eller liten) oppmerksomhet kjønnstematikken (omfanget) har fått, og hvordan den er presentert (innhold). Til sammen har jeg valgt sju bøker, fire norske og tre svenske.

Tabell 1 Norske lærebøker.2
ForfattereJacobsen og Thorsvik (2013)* Kvålshaugen og Wennes (2012)Christensen, Egeberg, Lægreid, Roness og Røvik (2015)** Døving og Johnsen (red.) (2005)
TittelHvordan organisasjoner fungererOrganisere og ledeOrganisasjonsteori for offentlig sektorOrganisasjonsteori på norsk
OmfangKnapt fem sider.Ikke eksplisitt berørt.Ikke berørt.Ikke eksplisitt berørt.
InnholdKjønn omtales i forbindelse med makt (to sider) og ledelse (tre sider).Kjønn nevnes kun i en setning og da som et aspekt ved mangfold i organisasjoner.Kjønn nevnes så vidt i (1) et kapittel av Børre Nylehn om institusjonaliseringen av organisasjons­faget og (2) i en kommentardel av Bente Rasmussen og Knut H. Sørensen.
* Utgaven fra 2013 er den fjerde utgaven av boken, som første gang kom i 1997, deretter i 2001, 2007 og 2013.** Boken ble første gang utgitt i 2004, men da uten Morten Egeberg som medforfatter. Dette er den tredje utgaven av boken. Den er også utgitt på svensk og engelsk.
Tabell 2 Svenske lærebøker.
ForfattereEriksson-Zetterquist, Kalling og Styhre (2015)* Alvehus og Jensen (2015)Czarniawska (red.) (2002)**
TittelOrganisation og organiseringOrganisationOrganisationsteori på svenska
OmfangEt kapittel, 38 sider.Vel sju sider.Et kapittel av Elisabeth Sundin, 20 sider.
InnholdKapitlet omfatter et strukturelt og et prosessuelt perspektiv på kjønn, kvinner som ledere, kjønn som sosial konstruksjon samt mangfold.Eksempler fra egen forsk­ning.Begrepsparet mann–kvinne brukes gjennomgående.Kjønn omtales i to kapitler, i forbindelse med kjønnsidentitet (fire sider), hersketeknikker (halv side) og seksualitet som en av flere minoritets­dimensjoner (tre sider).Kapitlet omfatter kjønnsforskningens ut­vik­ling, kjønn i organisasjonsteorien, svenske studier av kjønn i organisasjoner og i studentlitteraturen.Eksempler fra egen forsk­ning.
* Utgaven fra 2015 er den fjerde utgaven av boken, som første gang kom i 2005, deretter i 2011, 2014 og 2015.** Boken ble første gang utgitt i 1998.

Fravær av forbilder?

Den første hypotesen er at fraværet av kjønn i norske organisasjonsfaglige lærebøker skyldes fravær av kvinnelige forbilder. I kjønns­forsk­nin­gen, blant annet den representert ved Kanter (1977), er kvinnelige rollemodeller eller forbilder fremhevet som viktige for kvinners tilgang til de fremste posisjonene i organisasjoner. Resonnementet er basert på antagelsen om at kvinners numeriske underrepresentasjon i organisasjoner skyldes fravær av forbilder. Menn lykkes rett og slett på arbeidsplassen i større grad enn kvinner fordi de er flere og derfor har flere forbilder (Fisher, 1988). Det samme resonnementet kan gjøres gyldig innenfor forsk­nin­gen.

Det er en absolutt kjensgjerning at norsk organisa­sjons­forsk­ning har vært menns domene. Kvinnene har vært få, ja, nærmest fraværende. Arbeidet med kanoniseringen av norske organisasjonsfaglige tekster har til fulle bragt dette forholdet frem i lyset, til tross for at flere av arbeidene til Elin Kvande og Bente Rasmussen bygger på organisasjonsteoretiske tilnærminger og åpenbart bidrar med ny kunnskap til organisasjons­forsk­nin­gen. Nylehn (2008) peker på at dette nettopp kan skyldes at det er få kvinner som har arbeidet med organisasjonsteori, men også at det er «uklart hva det skyldes, og hva det har betydd» (Nylehn, 2008: 222). Mitt utvalg av norske organisasjonsfaglige lærebøker illustrerer dette godt. Av de fire er det kun én som er forfattet av kvinner, og heller ikke de har omtalt kjønnsdimensjonen. I så måte er det ikke usannsynlig at forklaringen på fraværet av kjønn i norske lærebøker er fravær av kvinnelige forbilder.

I Sverige viste derimot to av de mest prominente professorene innen organisasjonsfaget, Mats Alvesson og Barbara Czarniawska, tidlig interesse for kjønn. Det samme gjelder Kerstin Sahlin, som også må sies å representere kremen av svenske organisasjonsforskere. Allerede i 1989 publiserte Alvesson boken Kön, ledelse, organisation og i 1992 artikkelen «Gender and Organization: Towards a Differentiated Understanding» i det velrenommerte tidsskriftet Organization Studies (begge sammen med danske Yvonne Due Billing). Denne artikkelen er i dag en av standardreferansene innen den internasjonale forsk­nin­gen om kjønn og organisasjon. Også i ettertid har Alvesson beskjeftiget seg med tematikken, gjennom artikler så vel som bokutgivelser. Czarniawska var på sin side redaktør for et spesialnummer av Scandinavian Journal of Management i 1994 med temaet «The Construction of Gender in Organizations» (Sundin, 2002). I dette nummeret finner vi blant annet arbeid av Sahlin-Andersson (i dag kun Sahlin). Også Czarniawska har i senere arbeid, blant annet i boken En teori om organisering» fra 2004 og med et kapittel i Handbook of gender, work and organization (Jeans mfl., 2011), vist sin interesse for kjønn og organisasjon.

Dagens generasjon av svenske organisasjonsforskere har med andre ord hatt toneangivende kvinnelige så vel som mannlige forbilder. En studie av Gibson og Cordova (1999) viste at mens menn har mannlige forbilder, har kvinner både kvinnelige og mannlige forbilder. Menns forbilder er med andre ord mer kjønnsspesifikke enn kvinners. Det at ikke bare kvinnelige, men også mannlige organisasjonsforskere har satt fokus på kjønn, til og med i en epoke da heller ikke mange kvinner var opptatt av denne tematikken, kan ha banet veien for kjønn som et mer legitimt organisasjonsfaglig felt i Sverige enn i Norge.

Et annet poeng er at de nevnte svenske forskerne synes å ha vært vel etablerte organisasjonsforskere på det tidspunktet da de engasjerte seg i tematikken om kjønn og organisasjon. Dermed ble deres bidrag betraktet som og plassert som bidrag til organisasjons­forsk­nin­gen, og ikke kun til kjønns­forsk­nin­gen. I så måte har de heller ikke primært blitt identifisert som og referert til som kjønnsforskere. Slik sett har de mye til felles med utenlandske kollegaer som Linda Smircich, Joanne Martin, Mary Jo Hatch og Silvia Girardi. Derfor har de kanskje også appellert til kommende generasjoner av organisasjonsforskere. I dag ser vi at denne tradisjonen videreføres av den nye generasjonen svenske organisasjonsforskere, blant annet Czarniawskas tidligere elev Ulla Eriksson-Zetterquist, som også er forfatter av en av de svenske lærebøkene i mitt utvalg.

Organisasjonsfagets disiplinære forankring?

Den andre hypotesen er at fraværet av kjønn i norske organisasjonsfaglige lærebøker skyldes fagets disiplinære forankring her til lands. De tema som betraktes som mainstream eller selvfølgelige innenfor et fag, antas å henge sammen med de tema som institusjonaliseres i fagets tidlige og formende fase. Det antas med andre ord at et fags tidlige historie påvirker det man oppfatter som naturlige, riktige og passende tema i nåtiden (jf. Selznick, 1957).

I Norge som i andre land er det sosiologene som har banet veien for studier av kjønn i organisasjoner. Men ifølge Nylehn (2008) fikk organisasjonssosiologien aldri særlig feste blant norske sosiologer. I stedet hellet de mot arbeidslivssosiologien og har dermed befunnet seg i «utkanten» av faget (Nylehn, 2008: 219). Det var nettopp innenfor arbeidslivs­forsk­nin­gen de norske nestorene innen kjønn og organisasjon, Elin Kvande og Bente Rasmussen, hadde sitt arnested og fortsatt synes å ha sin sterkeste forankring. Den tidligere nevnte kanoniserte boken var blant annet inspirert av den såkalte IFIM-tradisjonen (Kvande, 2007); arbeidslivs­forsk­nin­gen slik den utviklet seg ved instituttet som i 1948 ble etablert ved Norges tekniske høyskole i Trondheim.

Norske statsvitere kom derimot tidlig til å interessere seg for organisasjonsteorier. De kom også til å dominere organisasjonsstudiene (Nylehn, 2008). Norsk organisasjons­forsk­ning har med andre ord lenge vært tett sammenvevd med og har utviklet seg parallelt med den statsvitenskapelige disiplinen (Jacobsen, 2005). Den er også, ifølge Nylehn (2008: 291), den eneste disiplinen i Norge som eksplisitt utdanner organisasjonsteoretikere. Denne sammenvevingen er et særnorsk fenomen. Hovedregelen er, som Jacobsen peker på, at en slik kopling er fraværende «både i land som USA, England og i det mer kontinentale Europa» (Jacobsen 2005: 251). Ett uttrykk for statsviternes sterke posisjon og avtrykk i norsk organisasjons­forsk­ning er at de mest solgte norske lærebøkene i organisasjonsteori har vært skrevet av statsvitere. Det gjelder både den tidligere nevnte boken av Thorsvik og Jacobsen og boken som var den mest solgte forut for denne; en bok som første gang ble utgitt i 1973 og var forfattet av Paul Flaa, Dag Hofoss, Finn Holmer-Hoven, Thorstein Medhus og Rolf Rønning (Jacobsen, 2006: 251).

Både Jacobsen (2006), Nylehn (2008) og Christensen (2015) har minnet oss på hvorfor det er blitt slik. Det handler om arven etter Knut Dahl Jacobsen og Johan P. Olsen, som begge ble inspirert av nye tanker etter opphold i USA; om begrenset rasjonalitet, beslutningsteori og om organisasjoner som institusjoner. Johan P. Olsen brakte dette videre gjennom bruk av organisasjonsteoretiske begreper i den første Maktutredningen (1972–1982) og gjorde dermed organisasjonsteori til en del av mainstream statsvitenskap (Jacobsen 2005). Disse ideene ble så videreført og videreutviklet av produktive statsvitere som Tom Christensen, Morten Egeberg, Per Lægreid, Paul Roness og noe senere Kjell Arne Røvik.

Statsviternes organisasjonsteoretiske perspektiver har imidlertid påvirket norsk organisasjons­forsk­ning utover den statsvitenskapelige disiplinen, spesielt med videre­ut­vik­lin­gen av den amerikanske nyinstitusjonelle tilnærmingen til det som i dag ofte betegnes som skandinavisk institusjonalisme. Dette er en tilnærming som har lagt særlig vekt på endring som spredning og omforming av organisatoriske ideer. Det er dog verdt å merke seg at ingen av de nevnte statsviterne har vært nevneverdig opptatt av kjønn. Kanskje ikke så overraskende, all den tid verken norsk eller internasjonal statsvitenskap har vært særlig opptatt av kjønn.

I den grad kjønn og organisasjon er blitt berørt av norske statsvitere, har det vært som demografisk variabel for å forklare organisasjonsatferd. Kjønn har med andre ord inngått som en uavhengig variabel på linje med alder, utdanning, yrkeserfaring, tjenestetid i organisasjonen og sosial bakgrunn (jf. Egeberg, 1989; Stigen, 1989). Det er nettopp en slik tilnærming til kjønn som kjønns­forsk­nin­gen kritiserte i utgangspunktet (Kvande, 2007). Det skyldes at den representerer en deterministisk forståelse der kjønn betraktes som en dikotomi forankret i biologi. Du er enten kvinne eller mann, og dette forklarer alle sider av ditt liv (Kvande, 2007). Denne tilnærmingen er også blitt kalt kjønn som substantiv, i motsetning til kjønn som adjektiv og som verb. Mens kjønn som adjektiv legger vekt på at kvinner og menn er forskjellige, og at kjønn er en ressurs for kvinner, legger kjønn som verb vekt på at kjønn er noe som skapes og konstrueres i ulike relasjoner og ikke er bestemt en gang for alle (Kvande 2007).

Dog er det ingen grunn til at interessen for institusjonelle tilnærminger skulle forsterke en kjønnsblind organisasjons­forsk­ning. For eksempel har svenske Ulla Eriksson-Zetterquist (2006) vist at skandinavisk nyinstitusjonell teori med sitt sterke søkelys på endringer som lokale oversettinger kan øke forståelsen for utfordringene med å få til likestillingsendringer; at til tross for de anstrengelsene som er gjort innen svensk arbeidsliv for å utjevne kjønnsforskjeller, har man ikke lyktes med det. Hennes premiss er at studier av likestillingsendringer utgår fra en tradisjonell tilnærming til organisasjonsendringer, og hun argumenterer for at kjønns­forsk­ning og skandinavisk institusjonalisme kan vinne på å møtes. For kjønnsforskere kan skandinavisk institusjonalisme bidra med nye måter å forstå organisasjonsendringer på. For forskere innenfor skandinavisk nyinstitusjonell teori kan forsk­ning om likestillingsendringer i organisasjoner bidra med kunnskap om endringer som ikke er på mote, men som siden 1970-tallet stadig har kommer tilbake i ulike former. Videre hevder hun at ved å kombinere de to forsk­nings­feltene kan man lære «att vi alla bidrar till att upprätthålla institutionerna, men att detta även innebär att alla kan bidra till institituionernas förändring» (Eriksson-Zetterquist, 2006: 86).

En annen side ved den delen av norsk statsvitenskap som representerer organisasjonsfaget, er at den har vært lite opptatt av kritiske perspektiver. Kvande (2007) hevder at grunnen til at både klassiske og nåværende organisasjonsfaglige tekster har ignorert kjønn, at det har vært liten dialog mellom organisasjons­forsk­ning og kjønns­forsk­ning, er de to disiplinenes ulike forsk­nings­kulturer. Mens organisasjonsteori alltid har hatt en nær relasjon til dem som leder og kontrollerer samfunnet, har kjønns­forsk­nin­gen vokst ut av en kritisk tradisjon innenfor samfunns­forsk­nin­gen. Slik sett faller Alvessons forsk­ning med sitt sterke bidrag til kritisk organisasjonsteori godt sammen med kjønnsforskningens perspektiver. Dermed kan dialogen mellom svensk kjønns­forsk­ning og organisasjons­forsk­ning ha vært enklere å opprettholde.

Kjønnsblind til evig tid?

Sett fra et kjønnsperspektiv står mine to hypoteser godt plantet i den tilnærmingen til kjønn som forstår kjønn som substantiv – kjønn som avhengig variabel. Andre hypoteser basert på kjønn som adjektiv og kjønn som verb er nok like plausible og vel verdt å forfølge. Min intensjon har imidlertid ikke vært å overbevise om den ene eller andre hypotesen, men å tematisere et lite påaktet fenomen: at norsk orga­ni­sasjons­forsk­ning skiller seg fra orga­ni­sasjons­forsk­nin­gen internasjonalt ikke bare ved å ha en særdeles sterk kopling til statsvitenskapen, men også ved i langt mindre grad enn svensk organisasjons­forsk­ning å introdusere kommende generasjoner for teorier og forsk­ning om kjønn og organisasjon. Til tross for at mange kanskje vil hevde at organisasjons­forsk­nin­gen generelt fortsatt er nokså kjønnsblind, synes norsk organisasjons­forsk­ning å være særlig kjønnsblind. Dette er uheldig av flere grunner.

For det første gjør det oss som forskere blinde for kjønnsforskningens bidrag til ut­vik­ling av organisa­sjons­forsk­nin­gen, illustrert ved det tidligere refererte eksemplet på hvordan forsk­ning om likestillingsendringer kan bidra til ut­vik­lin­gen av skandinavisk nyinstitusjonell teori. For det andre gjør det både forskere og praktikere blinde for kjønnsforskjellene på våre arbeidsplasser, slik organisasjonsforskningens historie illustrerer til fulle. For det tredje kan organisasjonsforskningens kjønnsblindhet lett føre til at kjønnsforskjeller på arbeidsplassen baseres på myter og tilskrives kvinnene selv (Eriksson-Zetterquist mfl., 2014). Dermed blir det også de som får ansvaret for å gjøre noe med det. Et (portrett)intervju med NHOs kvinnelige direktør Kristin Skogen Lund i Aftenposten 14. januar 2014 illustrerer dette godt. Her imøtegår hun det såkalte glasstaket, det usynlige hinderet for at kvinner skal oppnå lederposisjoner, ved å hevde at det handler om kvinnene selv. Slik er hun sitert i artikkelen:

Det er en myte at det finnes et glasstak som gjør at kvinner ikke når toppen, at de stenges ute av gutteklubben grei og må jobbe dobbelt så hardt for å bli tatt seriøst … Jeg tror mangelen på kvinnelige ledere i næringslivet handler mye om kvinner selv. Mange er ikke villige til å yte det som kreves. Det forstår jeg godt. Det er ikke komfortabelt å være leder, men det er ekstremt givende.

Teorier om organisasjon er redskaper for å forstå hvordan organisasjoner fungerer. En lærebok i organisasjonsteori kan derfor betraktes som en verktøykasse med de viktigste verktøyene for en slik forståelse (Eriksson-Zetterquist mfl., 2014). Derfor tror jeg at dersom vi som organisasjonsforskere ønsker å unngå at norsk organisasjons­forsk­ning skal forbli kjønnsblind til evig tid, må vi gå veien om våre studenter og starte med lærebøkene. Så får kommende generasjoner av forskere sørge for at det de formidler til sine studenter, ikke bare er andres, men også egen forsk­ning på kjønn og organisasjon.

  • 1: Takk til Jan Erik Karlsen, Hilde Pettersen og en anonym fagfelle for nyttige kommentarer. Jan Erik må også takkes for å ha invitert og inspirert meg til å ta fatt på tematikken kjønn og organisasjon.
  • 2: Et hederlig unntak fra bøkene i tabellen er Ledelse, organisasjon og kultur av statsviteren Torodd Strand, som første gang ble utgitt i 2002. Jeg oppfatter den imidlertid primært som en bok om ledelse heller enn om organisasjonsfaget.
  • 3: Boken er også kommet i dansk utgave.
  • Alvesson, M. og Y. Due Billing (1992). Gender and Organization: Towards a Differentiated Understanding. Organization Studies, 13(12): 73–102.
  • Alvehus, J. og T. Jensen (2015). Organisation. Lund: Studentlitteratur.
  • Billing, Y. Due og M. Alvesson (1989). Kön, ledelse, organisation. København: Jurist- og Økonomiforbundets Forlag.
  • Christensen, T. (2015). Kommentar: Statsvitenskapelig organisasjons­forsk­ning i Norge – ut­vik­ling av teori og praksis. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 31(1): 50–61.
  • Christensen T., P. Lægreid, P.G. Roness og K.A. Røvik (2004). Organisasjonsteori for offentlig sektor. Instrument, kultur, myte. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Czarniawska, B. (red.) (1998/2002). Organisationsteori på svenska. Kalmar: Liber Ekonomi.
  • Czarniawska, B. (2005). En teori om organisering. Lund: Studentlitteratur.
  • Czarniawska, B. (2011). How to study gender inequality in organizations? I: E. Jeanes, D. Knights og P. Yancey Martin (red.), Handbook of Gender, Work and Organization, s. 81–108. Chichester: Wiley-Blackwell.
  • Gibson, D.E. og D.I. Cordova (1999). Women’s and men’s role models: The importance of exemplars. I: A.J. Murrel, F.J. Crosby og R.J. Ely (red.), Mentoring dilemmas. Developmental relationships within multicultural organizations, s. 121–142. New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates Publishers.
  • Jacobsen, D.I. og J. Thorsvik (1997/2002/2007/2013). Hvordan organisasjoner fungerer. Innføring i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Jacobsen, D.I. (2005). Kommentar: Enhet og mangfold – statsvitenskap og organisasjonsteori i Norge. I: E. Døving og Å. Johnsen (red.), Organisasjonsteori på norsk, s. 251–259. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Egeberg, M. (1989). Mot instrumentelle modeller i statsvitenskapen? I: Morten Egeberg (red.), Institusjonspolitikk og forvaltnings­ut­vik­ling. Bidrag til en anvendt statsvitenskap, s. 15–25. Oslo: Tanum.
  • Eriksson-Zetterquist, U. (2006). Organisationer, genus och institutionell teori – om varför så svårt att förandra jämstäldhet. Nordiske Organisationsstudier, 8(2):67–92.
  • Eriksson-Zetterguist, U., T. Kalling og A. Styhre (2005/2015). Organisation och organisering. Malmö: Liber.
  • Eriksson-Zetterquist, U., T. Kalling, A. Styhre og K. Woll (2014). Organisasjonsteori. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Ferguson, K. (1984). The Feminist Case Against Bureaucracy. Philadelphia, PA: Temple University Press.
  • Flaa, P., D. Hofoss, F. Holmen-Hoven, T. Medhus og R. Rønning (1973/1995). Innføring i organisasjonsteori. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Fisher, B. (1988). Wandering in the wilderness: The search for women role models. Signs, 13(2): 211–233.
  • Kanter, R. Moss (1977). Men and Women of the Corporation. New York, NY: Basic Books.
  • Kvande, E. (2007). Doing Gender in Flexible Organizations. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Kvålshaugen, R. og G. Wennes (2012). Organisere og lede. Dilemmaer i praksis. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Nylehn, B. (2008). Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Rasmussen, B. og K.H. Sørensen (2005) Kommentar: Gjøren og laden – kan vi omorganisere organisasjonsteorien? I: E. Døving og Å. Johnsen (red.), s. 319–327. Organisasjonsteori på norsk. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Selznick, P. (1957). Leadership in Administration. A Sociological Interpretation. Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press.
  • Stigen, I.M. (1989). Demografisk profil og mulige effekter – En analyse av kollegiale organer knyttet til etatenes sentralledelse. I: M. Egeberg (red.), Institusjonspolitikk og forvaltnings­ut­vik­ling. Bidrag til en anvendt statsvitenskap, s. 114–134. Oslo: Tanum.
  • Sundin, E. (2002). Genus i organisationer. I: B. Czarniawska (red.), Organisationsteori på svenska, s. 233–256. Malmö: Liber Ekonomi.
  • Strand, T. (2002/2007). Ledelse, organisasjon og kultur. Bergen: Fagbokforlaget.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS