Banner top Til forsiden Econa

Markedssvikten i legemiddelindustrien

figur-author

Tenk deg at barnet ditt plutselig blir sykt, alvorlig sykt. Du løper til legen, men legen kan ikke hjelpe. Selv om sykdommen barnet ditt lider av, rammer titusener hvert eneste år, finnes ingen medisin. Eller enda verre: Medisinen finnes, men du har ikke råd til den. Hva gjør du da?

Dette er realiteten for millioner av foreldre i dag rundt om i verden. Hvorfor er det slik?

Først litt enkel markedsøkonomi

Vi vil alle ha gode varer og tjenester til en rimeligst mulig pris, naturligvis. På de fleste områder gjør markedskreftene at prisene presses ned og sørger for at der det er stor etterspørsel, vil produsentene også utvikle nye varer slik at de kan konkurrere om kundene. Men slik er det ikke med legemidler.

I verden i dag lever millioner av mennesker med sykdommer som det ikke finnes gode eller effektive medisiner for. Ettersom behandlingsetterspørselen er stor, skulle man tro at legemiddelindustrien kastet seg rundt for å produsere medisiner til disse menneskene. Men fordi denne gruppen ikke er kjøpesterk nok, fordi de er fattige eller bor i fattige land, representerer de ikke en potensiell økonomisk gullgruve for legemiddelindustrien – som da heller velger å satse på medisiner rettet mot mer pengesterke pasientgrupper. Logikken er ingen høy fortjeneste, ingen utvikling av medisiner.

Det er blodig urettferdig, og det er blodig alvor.

Oppskrift på katastrofe

Et eksempel er tuberkulose, som fortsatt tar to millioner liv på verdensbasis hvert år. En tredel av jordens befolkning er smittet, men likevel hadde det frem til 2013 ikke vært utviklet noe nytt medikament for behandling av tuberkulose på over 40 år. Fordi sykdommen i liten grad rammer rike europeere. Derfor aksepterer vi at de aller fleste av verdens tuberkulosepasienter fortsatt tilbys gamle, lite effektive medisiner med bivirkninger vi aldri selv ville akseptert dersom vi hadde hatt noe valg. Antall legemiddelfirmaer som forsker på tuberkulosemedisiner, er i fritt fall. Samtidig øker andelen multiresistente tuberkulosebakterier dramatisk.

Vi ser det samme når det gjelder forskning på antibiotika generelt. Industrien nedprioriterer dette både fordi slik forskning er krevende, og fordi den økonomiske gevinsten er høyere på andre områder. Det er en oppskrift på katastrofe. Projeksjoner viser at ti millioner mennesker vil dø i 2050 fordi vi ikke lenger har effektiv antibiotika. Antibiotikaresistens seiler opp som et av de aller største globale helseproblemene. Og den industrien som påstår å ha befolkningens helse som fremste prioritet, velger å bruke pengene på å utvikle stadig nye potensmidler og middel mot håravfall i stedet.

Kort sagt: Det er åpenbart at dagens system for å forske frem, utvikle og prise nye medisiner ikke fungerer.

Lukrativ bransje

Vi i Leger Uten Grenser ser konsekvensene av et feilslått system hver eneste dag i felt. Vi kjenner det på kroppen når vi prøver å redde liv og lindre nød rundt om i verden. Jeg har selv opplevd å se mødre og fedre dø av hiv uten å kunne hjelpe dem, og visst at barnet ved deres side snart ville lide samme skjebne. Ikke fordi effektiv hiv-behandling ikke fantes, men fordi industriens iherdige innsats for å beskytte sine patentrettigheter sørget for at disse medisinene ikke var tilgjengelig der sykdommen herjet som verst – i Afrika på begynnelsen av 2000-tallet.

Da jeg jobbet med flyktningene i Hellas i fjor vår, måtte vi betale 700 kroner for å vaksinere ett enkelt barn mot lungebetennelse. Dette var dårlig ernærte, medtatte barn som hadde vært på flukt i månedsvis og levde under så elendige forhold at en lungebetennelse fort kunne bety slutten på et kort liv.

Dagens system gjør at prisen for å vaksinere de mest sårbare barna, som disse i flyktningeleiren, kan være titalls ganger høyere enn hva norske myndigheter må betale for å vaksinere barn her til lands. En million barn dør av lungebetennelse hvert år fordi de ikke har tilgang til slike vaksiner. Vaksinen er i mange tilfeller dyrest for dem som trenger den mest, og billigst for dem som trenger den minst. Det finnes ingen rimelighet i det.

Vi kan ikke lenger overlate verdens helse til legemiddelfirmaenes forgodtbefinnende. Selv om denne industrien er en av verdens mest lukrative bransjer, bruker de kun åtte prosent av sin omsetning på å forske frem nye medisiner (langt mindre enn de bruker på for eksempel markedsføring). Vi har presset industrien iherdig for at de skal senke prisene, men selv om det fungerer noen ganger på noen få medisiner og vaksiner, løser det ikke det grunnleggende problemet: Et system som kun fungerer for de mest ressurssterke pasientgruppene.

Så hva er løsningen?

Når markedet ikke fungerer, må det reguleres. Salg av sko og salg av legemidler kan ikke være underlagt de samme markedsmekanismene, nettopp fordi tilgang til medisinsk behandling utgjør forskjellen på liv og død for verdens befolkning. Vi trenger et nytt system som sikrer at alle mennesker får de medisinene de trenger.

Heldigvis finnes det folk som har tenkt på dette og utarbeidet konkrete forslag til løsninger. I fjor ble en rapport fra FN lansert som søker å løse akkurat de problemene jeg har skissert ovenfor. Her foreslås det at myndigheter må «forhandle frem globale avtaler om koordinering, finansiering og utvikling av helseteknologi som komplementerer de eksisterende innovasjonsmodellene, inkludert en bindende konvensjon om forskning og utvikling som skiller kostnadene ved forskning og utvikling fra sluttprisene».

Vanskelig byråkratspråk, kanskje, men det betyr altså et internasjonalt samarbeid for å få ned prisene og utvikle medisiner for sykdommer som rammer mindre kjøpesterke grupper. Legemiddelindustrien driver beinhard lobbyvirksomhet i særlig EU, USA og Japan for å stanse disse planene – så vi må presse enda hardere for å få våre politikere til å støtte opp om dette initiativet.

Ingen utopi

Derfor startet Leger Uten Grenser en underskriftskampanje i høst. Over 11 000 mennesker bare i Norge har nå skrevet under på at vi trenger en bedre modell for å sikre medisiner til alle. Vi kan ikke overlate ansvaret for dette til legemiddelindustrien – nå må politikerne komme på banen og sørge for mer langsiktige løsninger.

Dette er ikke en naiv utopi fra virkelighetsfjerne idealister. I romjulen var helseminister Bent Høie på forsiden av business-avisen Dagens Næringsliv og kalte legemiddelindustrien «uetisk». Dette handler om at helt vanlige mennesker skal få den medisinen de trenger for å overleve.

Vårt ønske er at neste gang en far i Bangladesh, Sør-Sudan eller Usbekistan kommer til legen med sitt syke barn, så skal legen si: Kom inn, vi har medisinen du trenger, og skal gjøre alt vi kan for at barnet ditt blir friskt igjen!


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS