Banner top Til forsiden Econa

IRINA LEE

Musikalsk formidler

Det var musiker hun drømte om å bli. I stedet gjorde Kathrine Aspaas (47) karriere som kritisk finansjournalist og kommentator. Gjennom de siste fem årene har hun navigert etter rausere verdier. Det har ført henne nærmere den gamle drømmen.

figur

I dag definerer jeg meg som journalist og gründer. Jeg skriver, tenker, formidler og synger. Musikken ligger som et bakteppe hele tiden. Fra pianissimo til fortissimo – fra pønk til symfonier. Alt er kommunikasjon, og kommunikasjon er økonomi, sier hun.

Under oppveksten i Åsgårdstrand spilte hun tverrfløyte og piano. I slutten av tenårene brukte hun over 20 timer på musikken hver uke. Drømmen var å bli profesjonell musiker. Men det var ikke det hun skulle bli kjent for i voksen alder, etter å ha fullført siviløkonomstudiet ved Norges Handelshøyskole i Bergen.

Kritisk penn

I en årrekke inntok Aspaas norske frokostbord, som profilert journalist og kommentator i Aftenposten. Jobben gikk ut på å rette sylskarpe blikk mot alt som var negativt. Kritikkverdige forhold ble brettet ut på fullformat og i tabloidformat. Politikere og næringslivsledere ble gått etter i sømmene. Ingen slapp unna når hun var tjenestegjorde for den fjerde statsmakt. Den skarpe pennen hennes kuttet opp hvitsnipper og skalperte finanstopper før frokost.

Hun er fremdeles profilert som journalist og opptrer fortsatt som gjesteskribent i Aftenposten. Men det har skjedd noe. Det kritiske blikket har mildnet. De skarpe ordene er blitt slipt ned. Makt, kontroll og misunnelse er byttet ut med nye begreper som raushet, ærlighet og feiltastisk.

I dag høster Aspaas stor anerkjennelse som forfatter og foredragsholder, i kjølvannet av bokdebuten Raushetens tid, som ble gitt ut i 2012. Noe har skjedd i løpet av de siste årene. Ikke bare i hennes liv, men også i mediebildet og i verden forøvrig. Det er som om samfunnsdebatten har endret seg. Hun beskriver det slik i forordet til boken: «Vi er i ferd med å vinke farvel til gamle trossystemer, basert på et gjerrig menneskesyn. Nå utforsker vi nye måter å være mennesker og medmennesker på. Vi er på vei mot en vennligere tidsalder.»

Mobbet ut av klassen

Selv har hun førstehånds erfaring med hva det vil si å vokse opp i en uvennlig tidsalder. Oppveksten beskriver hun som «helt forferdelig og veldig fin».

– Jeg hadde en veldig snill familie. Pappa jobbet på bussfabrikken i Horten, og mamma var sykepleier i Tønsberg. Men jeg ble mobbet intenst av en jentegjeng på barneskolen, og det preget mye av livet mitt, sier hun.

Mobbingen startet i tredje eller fjerde klasse og antok alle mulige former, blant annet utestengelse. Lille Kathrine fikk vite at hun ikke fikk komme i en bursdag uten å «betale». Inngangsbilletten som ble avkrevd, var en stor, gul kam hun hadde fått fra Danmark.

– Det endte med at jeg ikke ble invitert, fordi jeg nektet å gi fra meg kammen. Det er jeg faktisk litt stolt av. Men det var ikke noe gøy mens det sto på, sier hun i dag.

Løsningen ble at foreldrene tok initiativ til at Kathrine kunne «dumpe» ett skoleår da hun skulle begynne i sjette klasse. Hun tok femte klasse om igjen, og fikk dermed en ny start i en ny klasse. Det løste mobbeproblemet.

Modig oppgjør

– Hvorfor jeg ble valgt ut som mobbeoffer? Det må du spørre mobberne om. Men jeg har tenkt mye på det. Jeg var nok litt rar, litt annerledes. Jeg spilte piano og likte å sitte i kjelleren og høre på opera. Det kan være nok til å bli mobbet, sier hun.

For noen år siden deltok Aspaas på en 17. mai-feiring i skolegården hjemme i Åsgårdstrand. Helt tilfeldig traff hun igjen en av mobberne fra den gamle jentegjengen.

– Hun kom bort til meg og ba meg om unnskyldning. Det synes jeg var utrolig modig, og jeg er full av beundring for at hun faktisk gjorde det. Samtidig var det viktig for meg, for det hjalp meg til å ta eierskap til min egen historie. Det var faktisk så ille som jeg husket det. Det var ikke noe jeg hadde innbilt meg, sier hun.

– Det viser også at det aldri er for sent å reflektere over hva vi bærer med oss, og at det aldri er for sent å gjøre opp, sier hun.

Råd fra pappa

Selv om hun drømte om musikken gjennom hele oppveksten, valgte hun til slutt å høre på pappaen sin.

– Han sa at jeg burde få meg en skikkelig utdannelse, så kunne jeg holde på med musikken så mye jeg ønsket på fritiden. Det hadde han gjort. Selv spilte han jazztrombone. Så du kan si at jeg var lydig og gjorde som han sa, sier Aspaas og ler.

– Det var ikke mitt stolteste og mest selvstendige øyeblikk!

Dermed ble det Norges Handelshøyskole i Bergen. At utdanningsinstitusjonen er kjent for å ha et rikt musikk- og revymiljø, var intet minus.

– Det var gjevt å komme inn, og jeg måtte jo få brukt alle poengene jeg hadde opparbeidet meg på gymnaset. Dessuten var det en utrolig kjekk gutt fra Borre som gikk der, og han sa at det var bra, sier Aspaas.

Hun begynte studentlivet høsten 1986, rett etter gymnaset. Det ble ingen romanse med gutten fra Borre, selv om hun fulgte i hans fotspor. Derimot kastet hun seg for fullt ut i det sosiale og musikalske miljøet.

– Å komme til Bergen var kjempespennende! Det var skummelt og fint samtidig. For en klassisk utdannet pianistpike som meg føltes det litt som å være en kråkebolle uten skall.

Overkompenserte

Der og da bestemte Aspaas seg for å bli så tøff i trynet som hun klarte.

– Min største frykt var å bli oppfattet som kjedelig og skikkelig og ordentlig. Jeg overkompenserte med å bli utadvendt og festglad, uten å ta hensyn til at jeg egentlig var sjenert og likte å sitte hjemme og spille skalaer. Jeg husker at det var mye drama, men de fleste dramaene skjedde nok inni meg. Det ble i hvert fall mye øl og festing, og det var krevende å henge med på, sier hun.

I 1988 var hun med i koret på Uken, og to år senere var hun med som skuespiller i «den legendariske» revyen De risikable.

– Den ble senere satt opp på Chat Noir, hvor vi spilte for fulle hus i over en uke. Det var stort!

Økonomiske incentiver

Faglig sett tok det flere år før hun virkelig fant sin nisje innen faget. Hennes store interesse ble sosialøkonomi, og hun husker Agnar Sandmos forelesning om økonomiske incentivsystemer.

– Jeg ble skikkelig fascinert av hvordan økonomiske incentiver styrer valgene våre. Det har jeg på mange måter jobbet med i flere sammenhenger senere.

Når hun snakker om raushet i næringslivet, oppdager hun til stadighet at økonomer blir bleke og delvis irriterte fordi de tror at de må gi bort noe.

– Det handler ikke om å gjøre ting gratis. Raushet handler om å våge og å bli litt modigere – og det er lønnsomt! Det handler om å bli litt mindre dømmende, sier Aspaas.

Hun viser til at utvikling innebærer ting vi har lyst til å peke og le av. Det som er nytt, fremmed, rart og bråkete, kan faktisk være innovasjon.

– I fryktkulturer er folk redde for å skille seg ut og for å gjøre feil. Det er ikke lønnsomt. Tillitskulturer er derimot veldig lønnsomme. Jo rausere vi blir, desto rikere blir vi. Dette vet jeg, for tidligere var jeg kjip og fattig. Dette er noe jeg tror mange av oss kan slite med, og da mener jeg ikke bare finansiell fattigdom. Det handler like mye om sosial fattigdom og ensomhet, sier Aspaas.

Hun ser til stadighet økonomer som senker skuldrene og er villige til å lytte litt mer når de skjønner at hennes budskap faktisk kan gi resultater på bunnlinjen. Rent personlig sitter hun også igjen med en stor gevinst.

– I det siste har jeg begynt å bruke piano og sang i foredragene mine. Så nå ser det ut til at jeg oppfyller drømmen om å bli musiker likevel.

 


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS