Banner top Til forsiden Econa

Noen perspektiver på begrepet arbeidskraftreserve

figur-authorfigur-author

Sammendrag

Stor arbeidsløshet og mangel på yrkesdeltakelse (andel i jobb) utover det målt arbeidsløshet viser, er vår tids største økonomiske problem. Det er tragisk for de berørte, og hindrer samtidig løsning av viktige samfunnsoppgaver. I denne artikkelen viser vi at Norge er blant de landene som klarer jobben best, blant annet takket være koordinert lønnsdannelse og samarbeid om økonomisk politikk. Likevel er graden av inkludering i arbeidsmarkedet for dårlig, og den er nedadgående. Dette kan være framtidas trygdebølge. Men vi må telle riktig og telle de riktige for å få et tallgrunnlag som gir grunlag for å lykkes bedre.

Vi står særlig overfor en kompetanse- og ungdoms- og innvandrerutfordring, der det kan være verdt å ha særlig oppmerksomhet på to grupper:

• Unge

• Innvandrere med svak kompetanse

Unge som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet finner vi flest av i NAVs statistikk over personer med nedsatt arbeidsevne (42 000 under 30 år). Om lag ¾ i denne gruppen oppgir at de ikke har fullført videregående opplæring.

Innvandring har stått for circa 70 prosent av befolkningsøkningen de siste fire årene. Mange i denne gruppen har lav utdanning og svake basisferdigheter, jf. bl.a. OECDs PIAAC-undersøkelse. I et arbeidsliv som det norske, der det er høye krav til kompetanse og omstillingsevne, kan gode basisferdigheter i mange tilfeller være avgjørende for å kunne takle et arbeidsliv i rask endring.

Uttrykket arbeidskraftreserve er ikke noe veletablert begrep i samfunnsøkonomisk sammenheng. Det benyttes nok oftere i hverdagslige sammenhenger enn i faglig og økonomisk-politisk debatt. Det skyldes blant annet at:

  • vi har nok av størrelser som representerer uløste problemer når det gjelder bruk av arbeidskraft eller sysselsetting, for eksempel arbeidsløshet
  • det er liten mening i at vi i et samfunn skal ha høyest mulig bruk av arbeidskraft, enten vi snakker arbeidstid eller antall

Det vi skal etterstrebe, er best mulig oppnåelse av befolkningens ønske om materiell levestandard i kombinasjon med ønsket omfang av jobb. Da kan vi nøye oss med det som er et hovedproblem i alle land: Mange har mindre arbeid enn de ønsker, samtidig som de fleste land har økonomiske begrensninger som hindrer løsning av viktige ambisjoner.

Derfor vil det følgende dreie seg om arbeidsløshetsproblemet, dels slik det oftest måles i statistikken, dels det som ikke fanges opp i denne. Vi slår fast at Norge lykkes bedre enn de fleste i å begrense arbeidsløsheten. Men vi begrenser den ikke så godt som den enkle statistikken indikerer. Vi slår også fast at det har forekommet diskutable tall for såkalt utenforskap i arbeidsmarkedet.

1. En krevende jobb

Et tallmessig bilde av arbeidsløsheten og dennes utvikling i nærstående land er et talende uttrykk for hvor krevende det er å sikre arbeid til alle i dagens globaliserte økonomi. Internasjonaliseringen av økonomien binder land sammen og har gitt grunnlaget for en økonomisk velstand ingen kunne forutse. Den har samtidig gjort det stadig mer krevende å sikre en rettferdig fordeling og trygghet for alle.

Figur 1 Arbeidsløsheten: Stor forskjell i nivå og utvikling (prosent av arbeidsstyrken ifølge OECD).

figur

Kilde: OECDs database

Tallene illustrerer også hvor vellykket norsk økonomisk politikk fremstår i sammenlikning med andre land. Suksessen må også tilskrives en gunstig næringsstruktur, der oljen og andre naturgitte muligheter har vært av stor verdi når utnyttelsen har vært basert på langsiktighet og kollektiv fornuft. Det har imidlertid ikke vært noen selvfølge at oljerikdommen skulle sikre god balanse i økonomien, med høy sysselsetting. Land med rikdom på naturressurser har gjennomgående hatt like store problemer som andre.

Mange har forskuslet annen økonomisk utvikling enn utnyttelse av for eksempel olje, og vi glemmer lett at nære land som Storbritannia, Nederland, Danmark og Russland har brukt alle sine oljepenger uten å løse arbeidsløshetsproblemet. Den største petronasjonen av alle må også sies å være langt unna. For USA har petroleumsproduksjonen representert en enorm verdi selv om den har gått til eget forbruk framfor, som hos oss, stor eksportinntekt.

2. En av forklaringene på relativ suksess

Det bredt sammensatte og regjeringsoppnevnte Holden III-utvalget (bestående av eksperter fra departementer og hovedorganisasjonene) formulerte det i NOU 2013:13 på denne måten:

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst.

For mange kan begrepet samordning av lønnsdannelsen virke litt abstrakt. I det følgende ser vi litt på frontfag og andre relevante innslag i denne samordningen.

Det er slike mekanismer som utgjør viktige elementer i den norske og nordiske samfunnsmodellen. Et fellestrekk i Norden er en mye større rolle for det organiserte arbeidsliv enn i andre land. Dette er beskrevet i det brede fellesnordiske forskningsprosjektet NordMod gjennom cirka 15 tverrnordiske og landvise rapporter. 1

En tydelig indikator på at Norden skiller seg ut, er en sammenlikning av organisasjonsgraden mellom ulike land. Disse forskjellene betyr at arbeidsmarkedet på viktige områder fungerer ulikt. Organisasjon og forhandlinger spiller en ulik rolle. Oppsummert kan en si at prisdannelsen i vårt viktigste marked er tatt ut av den konkurransen som ellers er fremtredende i våre økonomier. Det har konsekvenser for selve lønnsdannelsen, men har også andre viktige implikasjoner for hvordan arbeidsmarked og økonomien som helhet fungerer.

Figur 2 viser arbeidstakerorganisasjonenes andel av yrkesaktive i ulike land.

Figur 2 Organisasjonsgrad 2012–2013.

figur

Kilde: OECD, database for union density

Et viktig element i samordningen av lønnsutviklingen er aktører som kan danne et mønster eller en norm for andre. Et uttrykk for denne normens betydning kan gjenfinnes i data som viser langsiktig årlig lønnsutvikling i prosent for ulike hovedområder i norsk arbeidsliv. Den etterfølgende figuren viser en forbausende grad av parallellitet, når en tenker på hvor mange aktører og beslutningstakere som kan påvirke dette forløpet.

Figur 3 Årslønnsvekst.

figur

Kilde: NOU 2013:13

I Norge har det lenge vært bred enighet om at slik samordning av lønnsdannelsen er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Når de fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge, kan dette i større eller mindre grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer dårligere. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere (arbeidsløsheten lavere). Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som sju–åtte prosent, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse for mye.

Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles likevektsledighet eller strukturell arbeidsløshet. Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsløsheten kan bli før pris- og lønnspresset blir for stort. Dette arbeidsløshetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, blant annet fordi det kan endres over tid. Tabell 1 illustrerer imidlertid at arbeidsmarkedene fungerer ulikt mellom land, og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig.

Tabell 1 Anslag på likevektsledighet (NAIRU) 2014 fra OECD.
Frankrike 9,3
Polen 9,2
Belgia 8,0
Finland 7,5
Sverige 7,5
Storbritannia 6,3
Danmark 6,3
Tyskland 5,9
USA 5,4
Nederland 5,2
Østerrike 4,5
Sveits 4,0
Norge 3,3

I Norge har prinsippene for samordnet lønnsdannelse siden 1960-tallet vært formulert gjennom den såkalte frontfags- eller Aukrust-modellen. 2 Denne teorien tar som utgangspunkt at norske bedrifter må gå like godt som utenlandske. Lavere avkastning i Norge vil føre til satsing i utlandet fremfor innenlands. Dette medfører at reallønnsnivået hos oss ikke kan være høyere enn det som produktivitetsnivået gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil det føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

Det som særlig har medvirket til samordningen av lønnsdannelsen i Norge gjennom frontfagsmodellen, har vært:

  • hovedorganisasjoner som er parter i tariffavtaler og lønnsoppgjør på vegne av tilsluttede forbund
  • høy organisasjonsgrad og høy avtaledekning
  • sterk parallellitet i avtaleperiodenes lengde og utløpstidspunkt
  • sterk statlig medvirkning og samarbeid med partene i arbeidslivet
  • faste institusjoner som Regjeringens kontaktutvalg for inntektsoppgjørene og TBU
  • riksmeklingsmannens sterke rolle og funksjon

Noen land har noe tilsvarende på disse punktene enkeltvis, men ingen har samlet sett så mange og sterke samordnende mekanismer.

Når det gjelder samordning gjennom forhandling på LO-nivå er forekomsten ulik (når vi ser på hovedtrekkene utenom offentlig sektor):

USA aldri, kun lokalt
UK aldri, kun lokalt
Tyskland aldri, forbundsvist
Sverige aldri, forbundsvist
Danmark først ved mekling, kartellvist ellers
Finland ad hoc og «ikke bindende»
Norge minimum hvert andre år i tillegg til noen hovedoppgjør

Når det gjelder forhandlingenes avtalelengde, har vi mest samkjøring:

Sverige varierer
Tyskland varierer
Danmark varierer
Norge alle toårig

Når det så gjelder avtaleperiodens plassering, varierer den i Sverige, Danmark og Tyskland, mens alle avtaleområder i Norge har utløp og fornyelse i april/mai.

Når det gjelder statlig instituert meklingsinnslag, er dette:

  • tvungen i Danmark, Finland og Norge
  • frivillig i Sverige
  • fraværende i Tyskland

Uravstemning over forhandlingsresultat blant medlemmene er heller ingen selvfølge.

LO-Norge har det ved hovedoppgjør, men ikke ved mellomoppgjør. LO-Sverige har ikke uravstemning.

Kollektive forhandlinger og en konstruktiv rolle for partene i arbeidslivet har via lønnsdannelsen stor betydning for samfunnsutvikling, økonomi og maktforhold. Det er etter hvert en bred internasjonal erkjennelse at de nordiske land har lykkes med å kombinere økonomisk effektivitet og rimelig fordeling på en bedre måte enn andre land. Dette skyldes en kombinasjon av at arbeidstakerne har vært godt organisert, og en sterkere samordning av disse interessene enn i andre land gjennom landsomfattende tariffavtaler med sentral lønnsdannelse.

Skattestimulans til fagorganisering bidrar til en bedre maktbalanse i samfunnet mellom arbeid og kapital. Arbeidstakersiden har oppnådd stor innflytelse over utviklingen, men en har samtidig også måttet ta et bredere ansvar for denne enn kolleger i andre land.

Når vi kan samordne lønnsforhandlingene, kan vi lettere sikre samsvar mellom lønnsnivå og lønnsevne. Sentralt avtalte lønnstillegg i privat sektor må ha en tilstrekkelig posisjon i den samlede lønnsutviklingen. De må formes i en fornuftig kombinasjon med lokale mekanismer. Det er de siste som har stått for den største delen av lønnsutviklingen; her i figur 3 illustrert ved industriarbeiderens utvikling.

3. Alle er ikke med

De nordiske land skiller seg ut med til dels klart høyere deler av befolkningen i jobb enn andre land. Men inkluderingsutfordringen er voksende også hos oss. Det kommer til uttrykk ved fallende sysselsettingsrater, særlig blant de yngre aldersgrupper. Dette problemet avleses bare delvis i tallene for den målte arbeidsløsheten som vi viste først (figur 1).

Etableringen av verdens høyeste lønnsnivå øker sårbarhet og krav til økonomisk omstilling og effektivitet. Sysselsettingsraten er fortsatt lavere for kvinner enn menn, særlig lav for enkelte innvandrergrupper og svært lav for funksjonshemmede. Rundt 150 000 flere personer skulle vært i arbeid, dersom vi skulle hatt samme sysselsettingsrate som før finanskrisen. Det er kun blant seniorene (55+) det har vært økning.

Figur 4 Ikke bedring på gang.

figur

Kilde: SSB, AKU

Jobbskapingen har ikke vært sterk nok til å holde følge med den kraftige befolkningsveksten som følge av høy innvandring. Det har særlig rammet tradisjonelt utsatte grupper som ungdom, tidligere ankomne innvandrere og personer med lav kompetanse. 3

Debatten om utenforskap og inkludering har lenge vært forvirret av at det brukes ulike tall. I et notat fra LO fra et par år tilbake 4 avlives myten om at 700–800 000 står utenfor arbeidslivet. Regjeringspartiene har gradvis jekket ned tallet for utenforskap, men overdriver fortsatt. Det skaper feil og ofte forvirrende inntrykk av hvor det er mest hensiktsmessig å sette inn økt inkluderingsinnsats. Regjeringen snakker mye om de mange som står utenfor arbeidslivet, samtidig som de reduserer nivået på tiltak. Ord og handling spriker.

I den senere tids debatt er 650 000 blitt mer brukt. Selv det er en klar overdrivelse. Et mer realistisk tall er nærmere 400 000.

De høye tallene som er blitt brukt, baserer seg i stor grad på summeringer av mottakere av ulike trygdeytelser, så som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, sosialhjelp og arbeidsledige. En slik summering blir feil av flere grunner (jfr. tabell 2):

  • Personer som mottar sykepenger, er så å si alle i et arbeidsforhold, og de aller fleste vil etter kort tid komme tilbake til produktiv virksomhet. Om lag 80 prosent av sykefraværstilfellene har en varighet på under åtte uker.
  • Av de om lag 90 000 som er registrert som arbeidsledige er vel 45 prosent ledige sju uker eller kortere. Det er lite hensiktsmessig å regne personer som er i ferd med å bytte jobb, som utenfor arbeidslivet.
  • En person kan motta flere ytelser samtidig. En ren summering innebærer dermed en dobbelttelling.
  • Blant mottakerne av helserelaterte ytelser (arbeids­avklarings­penger og uføretrygd) er det en god del som har foten innenfor arbeidslivet ved at de jobber litt.
  • I løpet av 2014 mottok 125 000 sosialhjelp. Dette tallet er ikke sammenliknbart med de øvrige tallene i regnestykket som viser beholdningen av personer på et gitt tidspunkt. Omregning av 125 000 til beholdningstall gir cirka 53 000.
Tabell 2 Utenfor arbeidslivet – 800 000? 600 000? 200 000?
  151 000 Sykmeldte (4. kv. 2015) I jobb, 80 % under 8 uker
+ 93 000 Arbeidsløse (februar 2016) 45 % kortere enn 7 uker, 23 % langtidsarbeidsløse (januar 2016)
+ 148 000 Mottakere av arbeidsavklaringspenger (februar 2016) 1 av 4*i jobb, 113 000 har aktivitetsplan
+ 315 000 Uførepensjonister (desember 2015) 1 av 5**har arbeidsinntekt
+ 125 000 Sosialhjelpsmottakere (2014) ila året Overlapping og overdrevet, 53 000 mottakere (beholdningstall)
= 832 000    
* Her har det vært økning i tallene gjennom 2014 og 2015. I 2015 var andelen som hadde noe arbeid i løpet av året, på 42 prosent og andelen som hadde arbeid gjennom hele året, på 27,5 prosent. Tar vi utgangspunkt i det første av disse tallene, finner vi at 58 prosent av mottakerne av arbeidsavklaringspenger ikke var i arbeid (jamfør sekretariatet for faggruppa for IA-avtalen).** Også her har det vært en økning i andelen som er i arbeid gjennom 2014 og 2015. Andelen som var i arbeid gjennom hele 2015 og tjente mer enn 1 G, var på 19 prosent, mens andelen som var i arbeid i hele eller deler av 2015 og tjente mer enn 1 G, var på 25 prosent. Tar vi utgangspunkt i det siste av disse tallene, finner vi at 75 prosent av de uføretrygdete ikke var i arbeid (eller tjente mindre enn 1 G), jamfør sekretariatet for faggruppa for IA-avtalen (for øvrig vil sekretariatet prøve å finne ut mer om denne økningen hva gjelder både de med arbeidsavklaringspenger og uføretrygd som jobber ved siden av; en (del)forklaring kan være at dette har med registrering av arbeidsforhold å gjøre).
Kilde: NAV og SSB

I tabell 3 er antallet mottakere av arbeidsavklaringspenger og uførepensjon uten arbeidstilknytning summert med antallet langtidssykmeldte og langtidsarbeidsledige. Da blir det samlede tallet drøye 400 000.

Tabell 3 Utenfor arbeidslivet – nærmere 400 000?
  30 000 Langtidssykmeldte (basert på tidligere anslag, 80 % under 8 uker; SSB undersøker videre)
+ 21 000 Langtidsarbeidsløse
+ 107 000 Mottakere av arbeidsavklaringspenger uten arbeidstilknytning
+ 255 000 Uførepensjonister uten arbeidsinntekt
= 413 000  
Kilde: NAV

Strengt tatt er heller ikke alle med denne avgrensingen utenfor arbeidslivet. De arbeidsledige er en del av arbeidsstyrken og kan således betraktes som innenfor. De aller fleste langtidssykmeldte er i et arbeidsforhold.

Det kan likevel være hensiktsmessig å inkludere disse to gruppene. Ifølge flere studier er risikoen stor for at de som har vært langvarig borte fra jobb på grunn av sykdom eller arbeidsløshet, vil falle ut av arbeidslivet. Mange i disse to gruppene kan følgelig være på vei ut av arbeidslivet.

En analyse fra SSB 5 gir om lag samme bilde av utenforskapet. I denne analysen har en summert mottakere av velferdsytelser i litt videre forstand 6 samtidig som en har trukket ut personer som er sysselsatt eller arbeidssøkere. Det gir 470 000 i alderen 15–66 år som står utenfor arbeidslivet.

Spørsmålet er også om det er riktig å gruppere eldre uførepensjonister som ikke har et arbeidsforhold, som utenfor arbeidslivet. Det er grunn til å tro at det er stor gråsone mellom å være alderspensjonist- og å være uførepensjonist i øvre aldersgrupper. Nær 40 prosent av uførepensjonistene er over 60 år (tilsvarende 126 000 personer). Trekker vi fra disse, blir tallet for utenforskap på under 300 000.

4. Kanskje ikke alle skal med?

Antallet som står utenfor arbeidslivet, er ikke nødvendigvis det samme som hvor mange som økt innsats i inkluderingspolitikken bør rette seg mot. Noen kan ha en helsetilstand som er så alvorlig at det verken vil tjene den enkelte eller samfunnet å få til arbeidsinkludering. Det er for eksempel heller ikke opplagt at en i inkluderingspolitikken skal bruke like mye ressurser på en 65-åring som har stått ti år utenfor arbeidslivet, som på en 20-åring som sliter med innpass.

Blant de nærmere 400 000 som står utenfor arbeidslivet, er det en god del som er i sluttfasen av sin yrkesaktive alder. Det gjelder som nevnt særlig blant de uføretrygdede, der 40 prosent er over 60 år (tilsvarende 126 000 personer).

Noen kan anses for å være på vei inn i arbeidslivet gjennom at de er i et løp med sikte på jobbinntreden (har forpliktet seg til å følge opp aktivitetsplan utarbeidet i NAV). Det gjelder om lag 75 prosent (113 000) av mottakerne av arbeidsavklaringspenger.

På den annen side kan det også være noen som er i arbeid, men som står i fare for å falle ut, utover de som er langtidsledige eller langtidssykmeldte. Det kan for eksempel være personer med svake basisferdigheter. 7 Innvandrere er overrepresentert i denne gruppen.

Og blant noen av mottakerne av helserelaterte ytelser som har en fot innenfor ved at de jobber litt, kan det være et mål at de får brukt mer av sin eventuelle restarbeidsevne. Et viktig mål med den nye uføretrygden fra årsskiftet er å få til nettopp det.

Samlet sett er det grunn til å tro at den mest relevante målgruppen for økt inkluderingsinnsats er noe færre enn 400 000, og kanskje nærmere 300 000?

5. Særlig en kompetanse- og ungdoms- og innvandrerutfordring

I inkluderingspolitikken kan det være verdt å ha særlig fokus på to grupper:

  • unge
  • innvandrere med svak kompetanse

Unge som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet, finner vi flest av i NAVs statistikk over personer med nedsatt arbeidsevne (42 000 under 30 år). Om lag ¾ i denne gruppen oppgir at de ikke har fullført videregående opplæring. 8 I tillegg kommer 28 000 arbeidsledige, men her gjelder hovedutfordringen de 13 500 som har vært arbeidsledige i åtte uker eller mer. I tillegg kan det være noen som ikke har meldt seg til NAV, men som likevel ønsker jobb, og som verken befinner seg i arbeid eller utdanning.

Et alternativt mål på inkluderingsutfordringen blant unge er tall for dem som verken er i arbeid eller utdanning (NEET). De utgjør om lag 72 000, men inkluderer hjemmearbeidende og personer som har valgt å ta et friår, i tillegg til blant annet arbeidsløse og personer med helseproblemer. Alt i alt er det grunn til å tro at målgruppen for inkluderingspolitikken blant unge under 30 år ligger på et sted mellom 50 000 og 70 000.

Ungdom er en sårbar gruppe. Å sikre god overgang fra utdanning til arbeid er derfor svært viktig for den enkelte, men også for samfunnet, som risikerer å gå glipp av verdifull arbeidskraft i mange år framover dersom starten på yrkeslivet mislykkes. Mye av samfunnets trygdeutfordring ligger her.

Innvandrere med svak kompetanse. Innvandring har stått for cirka 70 prosent av befolkningsøkningen de siste fire årene. Mange har lav utdanning og svake basisferdigheter, jf. blant annet OECDs PIAAC-undersøkelse. I et arbeidsliv som det norske, der det er høye krav til kompetanse og omstillingsevne, kan gode basisferdigheter i mange tilfeller være avgjørende for å kunne takle et arbeidsliv i rask endring.

Svak kompetanse blant nye landsmenn er således et varsel om en senere trygdeutfordring. Innen bygg og anlegg, hotell og restaurant, transport og varehandel har innvandring stått for en økning på om lag 50 000 de siste fem årene.

Figur 5 Unge under 30 år.

figur

* Består blant annet av arbeidsledige, unge med helseproblemer, mødre som for tiden er hjemmearbeidende, og personer som har valgt å ta et friår. For over halvparten er det ikke informasjon om hvilken status de har, fordi de ikke mottar velferdsytelser fra NAV.

Kilde: NAV

6. Sammensatt målgruppe – mange ulike behov

Blant personene som står utenfor arbeidslivet, er behovet for bistand for å komme inn i arbeidslivet sammensatt og varierer mellom individene. Hindringene for å få fotfeste i arbeidslivet kan blant annet være:

  • psykiske lidelser – nær 60 prosent av uføre under 30 år har en psykisk lidelse
  • rusproblemer
  • manglende norskferdigheter og/eller andre basisferdigheter – gjelder først og fremst innvandrere
  • manglende gjennomført videregående opplæring
  • mangel på arbeidserfaring
  • sammensatte behov – helseproblemer går i mange tilfeller hånd i hånd med problemer knyttet til bolig, økonomi, sosialt nettverk, og så videre
  • • NAV har ikke nok ressurser til å følge opp brukerne og for svak arbeidslivskompetanse
  • manglende tilrettelegging i arbeidslivet
  • diskriminering – gjelder særlig innvandrere og personer med redusert funksjonsevne, men som ikke nødvendigvis har nedsatt arbeidsevne
  • sterk konkurranse fra billig utenlands arbeidskraft samtidig som det er nedgang i jobber uten krav til utdanning utover grunnskole

For mange kan det være avgjørende for å få fotfeste i arbeidslivet at de får styrket kompetansen og/eller får tett og god oppfølging i kombinasjon med arbeidstrening. For personer med lettere psykiske lidelser er det godt forskningsmessig belegg for at arbeidstrening i ordinært arbeidsliv er viktig. Venting på eller mellom tiltak kan bidra til å forsterke slike helseproblemer.

Det er grunn til å tolke tallene for unge med diagnoser med varsomhet. På bakgrunn av en nylig utgitt Fafo-rapport 9 kan en reise spørsmålet om ungdommer får en medisinsk diagnose når de egentlig har problemer med arbeid, utdanning, økonomi og sosial mistilpasning.

Figur 6 Mottakere av uførepensjon. Andel med psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser 18–39 år.

figur

Kilde: NAV

  • 1: Alle rapporter kan lastes ned fra http://www.fafo.no/index.php/nb/component/zoo/item/nordmod-hovedside.
  • 2: Se NOU 2003:13, vedlegg 3.
  • 3: Bratsberg og Raaum (2013 og 2012).
  • 4: «Fem ofte framsatte påstander om arbeidsinkludering» kan lastes ned fra: http://www.arbeidslivet.no/Documents/Arbeid/Arbeidsinkludering%20%20myter%20og%20fakta.pdf
  • 5: Horgen, Personer på velferdsytelser utenfor arbeidslivet. Rapport 2014/34. Analysen er basert på opplysninger fra data fra 2010.
  • 6: Som velferdsytelser har en inkludert dagpenger, sykepenger, AFP, attførings- og uførestønader, etterlattepensjon, kontantstøtte, enslig forsørgerstønad og sosialhjelp.
  • 7: Ifølge tall fra OECD har om lag 400 000 i yrkesaktiv alder så svake leseferdigheter at de vil ha problemer med å greie seg i et moderne arbeidsliv.
  • 8: Arbeid og velferd nr. 1 2014: Hvem er de unge med nedsatt arbeidsevne?
  • 9: Grødem, Nielsen og Strand, Unge mottakere av helserelaterte ytelser. Fafo-rapport 2014:37.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS