Banner top Til forsiden Econa

Tekst: Agnar Sandmo

Økonomen i samfunnet

Økonomer er av mange slag – innadvendte og utadvendte, tunge og lette, brede og smale. Når man skal reflektere litt over økonomens rolle i samfunnet, er det ikke alle typer som er like interessante. Økonomer som skal engasjere seg i samfunnets problemer, må i alle fall ha en viss grad av utadvendthet, de må ikke være for smale og ikke for lette. Men samtidig vil det bære galt av sted om vi skulle stille opp en mal for den ideelle økonom som alle skulle passe til. Fagets historie gir mange eksempler på betydningsfulle bidrag fra økonomer som både har vært innadvendte og smale, og som knapt nok har vært særlig interessert i livet som leves der ute i den virkelige verden. Vi trenger slike også.

magma1406_aktuelt-10_img_029magma1406_aktuelt-10_img_029

Agnar Sandmo er professor emeritus ved NHH. Han har ytt en rekke viktige bidrag til forskning knyttet til omfordeling, beslutninger under usikkerhet, miljøøkonomi og skattesystemer. I 2006 kom hans bok Samfunnsøkonomi – en idéhistorie, som behandler utviklingen av samfunnsøkonomi som fag

De som har utviklet det vitenskapelige grunnlaget for økonomifaget slik vi kjenner det i dag, har typisk sett på seg selv ikke bare som akademiske forskere, men også som aktører i den økonomisk-politiske debatt. På slutten av 1700-tallet kombinerte Adam Smith en analytisk tilnærming til studiet av markedsmekanismen med en polemikk mot sin tids reguleringspolitikere og i favør av en liberal markedsøkonomi. I 1930-årene utarbeidet John Maynard Keynes en ny makroøkonomisk teori samtidig som han tok til orde for en langt mer ekspansiv penge- og finanspolitikk enn den som toneangivende politikere bekjente seg til. Fremtredende økonomer i vår egen tid som Paul Krugman og Thomas Piketty har kombinert sitt vitenskapelige virke med verdibaserte argumenter for en omlegging av den økonomiske politikken, enten det dreier seg om budsjettpolitikk eller omfordelende beskatning. Felles for dem er på den ene side at deres forskning er blitt inspirert av den økonomiske utvikling i deres samtid, på den annen side at deres virksomhet har bidratt til å endre det økonomisk-politiske debattklimaet. Når det gjelder Smith og Keynes, er det liten tvil om at deres virke også hadde stor betydning for den økonomiske politikk som faktisk ble ført. I tilfellene Krugman og Piketty er det åpenbart for tidlig å si hvor stor betydning deres forfatterskap kommer til å ha.

Ytterligere et felles trekk ved Smith, Keynes, Krugman og Piketty er at disse økonomene kombinerer en bred samfunnsmessig orientering med analytisk spisskompetanse. Nå kan man uten tvil være en aldeles utmerket økonom uten å være som dem. Det finnes en rekke nobelprisvinnere i økonomi som har holdt seg langt unna enhver befatning med økonomisk politikk, og blant mer praktisk arbeidende økonomer er det nok av dem som konsentrerer seg om arbeidet med sin egen spesialitet uten å engasjere seg i bredere samfunnsspørsmål. Slik bør det også være. Økonomer kjenner bedre enn de fleste til arbeidsdelingens fordeler, og selv om den ideelle økonom bør besitte en rekke verdifulle egenskaper, oppnås idealet best om vi anvender det på økonomprofesjonen som helhet: Selv om de fleste har nok med å utvikle sin kompetanse på sitt spesialfelt, bør yrkesgruppen som helhet også ha evnen til å tenke på de bredere samfunnsmessige sammenhenger, fortrinnsvis også utover grensene til tilstøtende fagområder.

Den samfunnsengasjerte økonom har i løpet av de siste 75 år sett at mulighetene for anvendelse av hans fagkompetanse har ekspandert kraftig. Det økonomiske liv er blitt mer komplisert. Markedsøkonomien er blitt mer sofistikert og på mange måter vanskeligere å forstå, både for politikere og vanlige samfunnsborgere. Finanskrisen har på en dramatisk måte illustrert hvordan ukoordinerte private beslutninger i noen tilfeller kan lede til resultater som er til skade for samfunnet som helhet. Klimaspørsmålet og andre miljøproblemer er enda sterkere påminnelser om at selv en ellers velfungerende markedsøkonomi ikke kan overlates hele ansvaret for den økonomiske utvikling. På disse og andre områder av samfunnsøkonomien kan markedsøkonomien bare fungere i samfunnets interesse hvis den suppleres med gode institusjonelle rammer og effektive reguleringer. Men å konstruere gode institusjoner og utforme reguleringer som kan forbedre markedsøkonomien, er et arbeid som krever økonomer med solid faglig innsikt. Offentlige inngrep i økonomien kan lede til forbedret velferd, men kan også gjøre vondt verre.

Utdanner vi økonomer som er tilstrekkelig godt rustet til å møte disse utfordringene? Både ja og nei. På den positive siden bør det noteres at økonomisk analyse er blitt langt mer anvendbar enn før. Det er en stigende vilje blant teoretikere til å utforme teorien med sikte på praktisk anvendbarhet. I tillegg kommer at økt tilgang på data – ikke minst mikroøkonomiske data – har gjort det vesentlig mye enklere å koble teori og empiri. På den andre siden av regnskapet må det anføres at noen deler av fagområdet er blitt nedprioritert både av fagmiljøene og studentene i de senere år. Velferdsteorien, som studerer betingelsene for samfunnsmessig optimal ressursbruk, og som utforsker verdigrunnlaget for utformingen av den økonomiske politikken, spiller en mindre rolle i økonomisk utdannelse enn tilfellet var før. Det samme gjelder offentlig økonomi som den mer anvendte gren av velferdsteorien. Det er ikke minst disse delene av faget som bidrar til å skape den type reflekterte økonomer som det vil bli et økende behov for i fremtidens samfunn.

I 1924 skrev John Maynard Keynes et biografisk essay om den store engelske økonomen Alfred Marshall, som også hadde vært Keynes’ lærer. Dette essayet (Keynes 1924, 1933) inneholder også noen refleksjoner om hva som kjennetegner en god økonom. Økonomifaget er etter Keynes’ mening ikke spesielt vanskelig å lære seg, men likevel er den gode økonom en sjelden fugl. Han må nemlig besitte en uvanlig kombinasjon av evner:

He must be mathematician, historian, statesman, philosopher – in some degree. He must understand symbols and speak in words. He must contemplate the particular in terms of the general, and touch abstract and concrete in the same flight of thought. He must study the present in the light of the past for the purposes of the future. No part of man’s nature must lie entirely outside his regard.

Litt av et ideal å strekke seg etter! Men selv om ikke alle kan aspirere til å bli den master economist som Keynes beskriver her, kan hans visjon likevel tjene som en påminnelse om at en god økonomisk utdannelse bør fremme både bred orientering og konkrete ferdigheter.

 

figur

Da den britiske økonomen John Maynard Keynes på 1930-tallet utarbeidet en ny makroøkonomisk teori, samtidig som han tok til orde for en langt mer ekspansiv penge- og finanspolitikk enn den som toneangivende politikere bekjente seg til, skrev han seg inn i historien som en av de toneangivende økonomene som både var teoretisk nyskapende og en aktiv deltaker i den økonomisk-politiske debatt i sin samtid. Foto: TT Nyhetsbyrån / NTB Scanpix

  • Keynes, John Maynard (1924, 1933), Alfred Marshall 1842–1924, Economic Journal, 34, 311–372. Gjenopptrykt i J.M. Keynes, Essays in Biography. London: Macmillan, 1933.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS