Banner top Til forsiden Econa

Praksis for virkelig verdimåling av ikke-finansielle eiendeler

figur-author

Sammendrag

Tradisjonelt har regnskapet vært basert på en transaksjonsbasert historisk kostmodell. Med International Financial Reporting Standards (IFRS), som Den europeiske union innførte for børsnoterte selskaper i 2005, har det imidlertid blitt adgang til å bruke virkelig verdimåling for en rekke ikke-finansielle eiendeler. Mange forbinder innføringen av IFRS med mer utstrakt bruk av virkelig verdimåling. Men hvor vanlig er det egentlig i praksis? Denne artikkelen baserer seg på vår masterutredning. Utredningen studerer valget mellom virkelig verdi og historisk kost for ikke-finansielle eiendeler som regnskapsføres etter International Accounting Standards (IAS) 16 Eiendom, anlegg og utstyr, IAS 38 Immaterielle eiendeler og IAS 40 Investeringseiendom. Logistisk regresjonsanalyse er brukt for å finne systematiske forskjeller mellom brukere og ikke-brukere av virkelig verdi. Utvalget består av alle selskaper som rapporterer etter IFRS på børsen i London og Oslo og et utvalg av selskaper som rapporterer etter IFRS på børsen i Paris. Til sammen er utvalget på 1 396 selskaper.

Overordnet viser resultatene at svært få bruker virkelig verdimåling for driftsrelaterte eiendeler. Dette tyder på at regnskapsprodusenter er enige i vårt syn om at virkelig verdimåling er mindre relevant når eiendeler er anskaffet for framtidig drift framfor framtidig verdistigning. Resultatene er som ventet, sett i lys av at ikke-finansielle eiendeler ofte brukes synergistisk med andre eiendeler i selskapet og derfor er mer kostbare å frigjøre for salg. I tillegg har ikke-finansielle eiendeler sjeldnere et aktivt annenhåndsmarked. Bruken av virkelig verdi er størst for investeringseiendom. Dette kan forklares med at denne formen for eiendeler har mer effisiente markeder og i mindre grad gir synergier gjennom drift. I tillegg er investeringseiendom også ofte anskaffet med tanke på framtidig verdistigning og salg.

Innledning

Regnskapsmessig måling er et sentralt tema innenfor regnskapsfaget. Det har lenge vært en debatt om hvilket måleattributt som skildrer de økonomiske forholdene på en måte som best oppfyller det overordnede målet om å gi regnskapsbrukere nyttig informasjon for beslutningstaking. Samtidig må måleattributtet ikke medføre større kostnader enn nytte.

Med IFRS har det blitt adgang til å bruke virkelig verdimåling for en rekke ikke-finansielle eiendeler, i tillegg til den mer tradisjonelle målingen av historisk kost. IFRS gir ikke veiledning om hvilket måleattributt som skal brukes i ulike situasjoner, og utviklingen er derfor i stor grad overlatt til praksis. Virkelig verdimåling er i dag valgfritt for eiendom, anlegg og utstyr, immaterielle eiendeler og investeringseiendom.

Ved virkelig verdimåling i IFRS blir eiendeler og gjeld målt til markedsverdi. IFRS 13 Måling av virkelig verdi definerer virkelig verdi som «den pris som ville blitt oppnådd ved salg av en eiendel eller betalt for å overføre en forpliktelse i en velordnet transaksjon mellom markedsdeltakere på måletidspunktet» (IFRS 13.9). En slik hypotetisk markedsverdi er ikke det samme som verdien eiendelen har for selskapet (foretaksspesifikk verdi). Om og hvordan endringer i markedsverdien skal behandles i regnskapet, er et omstridt spørsmål.

I denne artikkelen drøfter vi først virkelig verdi på et konseptuelt grunnlag. Drøftelsen trekker fram momenter som kan være relevante i vurderingen av om virkelig verdi er hensiktsmessig. Deretter presentes og analyseres resultatene fra den empiriske studien.

Hvilket måleattributt bør velges?

Den konseptuelle debatten om transaksjonsmåling i forhold til verdimåling dreier seg hovedsakelig om de grunnleggende kvalitetskravene relevans og pålitelighet, som skal fremme formålet om beslutningsnyttig informasjon. Siden historisk kost baserer seg på verifiserbare transaksjoner, blir det hevdet at historisk kost er pålitelig. Tilhengere av virkelig verdi argumenterer på sin side for at virkelig verdi er et mer relevant måleattributt som i rett tid belyser økonomiske realiteter.

I det konseptuelle rammeverket til IFRS er både potensielle og nåværende investorer, långivere og andre kreditorer som vurderer hvorvidt de ønsker å tildele ressurser til selskapet, omtalt som primærbrukere av regnskapet. I rammeverket kommer det ikke fram hvilken brukergruppe som skal prioriteres dersom det oppstår en interessekonflikt mellom dem. I stedet har rammeverket som målsetting å gi nyttig informasjon til et maksimalt antall av de primære brukergruppene. Samtidig kan informasjon i enkelte tilfeller være mer gunstig for ett formål enn for et annet.

Det er vanlig å skille mellom beslutningsformål og kontrollformål. Beslutningsformålet fokuserer på potensielle investorer og investorer som ønsker å rebalansere sin investeringsportefølje. Disse ønsker informasjon om framtidig verdiskaping. I enkelte tilfeller kan virkelig verdi gi relevant informasjon om framtidig kontantstrøm. For eksempel er verdien til en aksje i et likvid marked et pålitelig mål for nåverdien til den framtidige kontantstrømmen som ventes å tilfalle denne eiendelen. Kontrollformålet fokuserer på eierne. Det sentrale er at eierne ønsker å evaluere ledelsens bruk av ressurser. Virkelig verdimåling kan gi et mer tilslørt bilde av ressursbruken enn historisk kostmåling. Det kan derfor argumenteres for at virkelig verdi er mindre relevant for kontrollformålet.

Relevans

For eiendeler som ikke bidrar til foretakets verdi gjennom salg, er priser i imperfekte markeder mindre relevante for kontantstrømmene som bruken genererer. I regnskapslitteraturen er det anerkjent at salgspris er et dårlig mål for bruksverdi (Littleton 1935, Barth og Landsman 1995). Jiang og Penman (2013) skriver at «Price is what you pay, value is what you get» (s. 12). Driftsrelaterte eiendeler brukes ofte synergistisk med hverandre. Når foretaksspesifikk verdi avviker fra markedsverdi, blir det mindre meningsfullt å basere en verdsettelse av selskapet på markedsverdien til individuelle eiendeler. Under antagelsen om fortsatt drift avhenger foretakets verdi hovedsakelig av dets inntjeningsevne. For driftsrelaterte eiendeler kan selskapets inntjening generelt gi et klart bedre grunnlag for å predikere framtidige kontantstrømmer enn balanseført, virkelig verdi. Da bør regnskapet være rettet mot å belyse denne evnen. De balanseførte verdiene blir da underordnet resultatregnskapet. Alternativkostnaden (markedsverdi) kan eventuelt inkluderes i noteopplysningene.

Pålitelighet

Omfanget av skjønn og hvilke estimater som brukes i målinger, har betydning for hvor pålitelige målingene er for brukerne. Det er vanskelig å verifisere regnskapstall som er avhengig av skjønnsmessige vurderinger. Dette åpner for at ledelsen kan utnytte informasjonsasymmetrien til å legge vurderinger etter eget forgodtbefinnende til grunn for verdimålingen.

Når det gjelder kvalitetskravet pålitelighet, kan det være hensiktsmessig å bruke virkelig verdi når det foreligger observerbar informasjon i aktive markeder. Når det ikke foreligger observerbare inndata, baseres verdsettelsen på forutsetninger selskapet forventer markedet vil legge til grunn. For regnskapsprodusenten vil det involvere skjønnsmessige vurderinger for å bestemme markedsaktørenes antagelser. Verdsettelse uten observerbare data gjør det vanskeligere å verifisere at den beregnede verdien stemmer. Dette gir større rom for regnskapsmanipulasjon og svekker påliteligheten.

Virkelig verdimåling krever regelmessige verdsettelser. Valg av virkelig verdi forutsetter derfor at fordelene knyttet til virkelig verdimåling er større enn kostnadene. Regnskapsprodusenten kan være interessert i å tilpasse seg markedets etterspørsel i valg av regnskapsprinsipper slik at kapitalkostnader minimeres. På den ene siden gir bruk av virkelig verdi høyere bokført egenkapital som kan føre til lavere kostnader når selskaper ønsker å hente inn kapital. På den andre siden er det tidkrevende og kostbart for selskaper å beregne virkelig verdi.

Jiang og Penman (2013) argumenterer for at investorer setter større pris på pålitelige regnskapstall framfor subjektive verdiestimater. Blant annet skriver de følgende om at IASBs rammeverk vektlegger både relevant (men spekulativ) og pålitelig regnskaps­informasjon: «The fundamentalist implicitly says to the accountant: don’t mix the two; tell me what you know, but leave the speculation to me. Otherwise I lose an anchorage» (s. 14). Mer bruk av virkelig verdi som baserer seg på subjektive estimater, er etter dette synspunktet ikke gunstig for verken kontroll- eller beslutningsformålet.

Empiriske forventninger

Vi undersøker hvor utbredt virkelig verdimåling er for ikke-finansielle eiendeler i selskaper som er noterte på børsene i Oslo, Paris og London. En fordel med standardene IAS 16 (eiendom, anlegg og utstyr) og IAS 38 (immaterielle eiendeler) er at bruk av verdireguleringsmodellen er valgfritt for regnskapsprodusenten. Dette gjør det mulig å observere hvilke regnskapsprinsipper selskaper ønsker å benytte seg av. Virkelig verdi-modellen er også valgfri etter IAS 40 (investeringseiendom), men ved valg av historisk kost-modellen må man likevel opplyse om virkelig verdi i note hvis denne kan estimeres pålitelig. Dette gjør at kostnader knyttet til beregning av virkelig verdi for investeringseiendommene i mindre grad påvirker regnskapsprodusentens beslutning om bruk av virkelig verdi i regnskapet.

Med grunnlag i diskusjonen ovenfor antar vi at bruken av virkelig verdimåling er lav for driftsrelaterte eiendeler. Dersom eiendelen derimot er anskaffet med tanke på framtidig verdistigning, vil det være mer naturlig at den måles til virkelig verdi. Investeringseiendom er en eiendel hvor det grunnleggende formålet både kan være framtidig salg og drift gjennom utleie. Dermed vil det være rimelig å anta at bruken av virkelig verdimåling er større for investeringseiendom enn for eiendom, anlegg og utstyr og immaterielle eiendeler.

Metode

Vi hentet inn informasjon om praksis manuelt fra årsrapportene til alle selskaper som var børsnoterte i Oslo og London i perioden februar til mars 2015. Likedan hentet vi inn data fra et utvalg av selskaper som var børsnoterte i Paris i samme periode. Relevante nøkkeltall ble hentet inn fra Bloomberg. Totalt er utvalget på 1 396 selskaper. Sammenhengen mellom bruken av virkelig verdi og forklaringsvariablene ble analysert ved hjelp av logistiske regresjonsmodeller.

I Paris er det kun hentet inn tall fra selskaper som inngår i tre indekser med middels til store selskaper (CAC 40, CAC MID 100 og CAC NEXT 20). Det er usikkert om disse gir et representativt bilde av alle selskapene som er børsnoterte i Paris. Vi finner imidlertid ingen klar sammenheng mellom markedsstørrelse og bruk av virkelig verdi. I det franske utvalget har vi også ekskludert selskaper som kun rapporterer på fransk. Det kan hende at disse er særlig konservative i utformingen av regnskapet. Med unntak av Paris vurderer vi målesikkerheten som høy. En ekskludering av selskapene fra Paris i regresjonsmodellene ga ingen vesentlige endringer i resultatene.

Hva er praksis?

Overordnet finner vi at bruken av virkelig verdi er på fem prosent for eiendom, anlegg og utstyr og 65 prosent for investeringseiendom. Ingen av selskapene i utvalget bruker virkelig verdi for immaterielle eiendeler. Tabellen under beskriver antall og andel brukere av virkelig verdi på børsen i London, Oslo og Paris for IAS 16 eiendom, anlegg og utstyr, IAS 38 immaterielle eiendeler og IAS 40 investeringseiendom. Det er verdt å merke seg at 88 prosent av selskapene som benytter seg av virkelig verdi etter IAS 16, gjør det kun for eiendelstypen eiendom. Det er altså omtrent ingen selskaper som verdiregulerer anlegg og utstyr.

Observasjonene av at virkelig verdi er lite utbredt for ikke-finansielle eiendeler, er som ventet. Ikke-finansielle eiendeler brukes ofte synergistisk med andre eiendeler og er derfor mer kostbare å frigjøre for salg. I tillegg har de oftere ikke et aktivt annenhåndsmarked.

Tabell 1 Verdsettelsespraksis på børsen i Oslo, Paris og London.
 Samlet utvalgEiendom, anlegg og utstyr – IAS 16Immaterielle eiendeler – IAS 38Investeringseiendom – IAS 40
Børs Antall Antall VV VV % Antall VV VV % Antall VV VV %
London 1 067 890 55 6 % 813 0 0 % 148 107 72 %
Oslo 187 185 2 1 % 144 0 0 % 13 9 69 %
Paris 139 139 3 2 % 139 0 0 % 36 12 33 %
Totalt 1 393 1 214 60 5 % 1 098 0 0 % 197 128 65 %

Forskjell i bruk av virkelig verdi i praksis

Tabellen under angir observert fortegn for koeffisientene til de ulike forklaringsvariablene (kapitalmarked og gjeldsgrad) for de ulike eiendelstypene. Oslo og Paris vurderes opp mot dummyvariabelen London. «?» indikerer at fortegnet til stigningstallet ikke er konsistent i de forskjellige regresjonene.

Tabell 2 Oppsummering av regresjonene.
 OsloParisGjeldsgrad
Observert fortegn IAS 16 – Eiendom, anlegg og utstyr –** –* +***
Observert fortegn IAS 40 – Investeringseiendom ? –*** +**

For eiendom, anlegg og utstyr er bruken av verdireguleringsmodellen størst for selskaper som er børsnoterte i London. Den observerte bruken i Oslo, Paris og London er på henholdsvis én, to og seks prosent. Resultatene fra regresjonene viser at Oslo og Paris bruker signifikant mindre virkelig verdi enn London for eiendom, anlegg og utstyr. Forskjeller i regnskapstradisjon kan bidra til å forklare bruk av virkelig verdimåling: Før overgangen til IFRS var det ikke adgang til å oppskrive ikke-finansielle eiendeler i disse to landene. Britisk regnskapsregime tilhører den anglosaksiske tradisjonen. I Storbritannia før overgangen til IFRS var virkelig verdi tillatt for alle eiendelsgruppene som studeres i denne artikkelen. Det kan også tenkes at andrehåndsmarkedet for eiendom, anlegg og utstyr er mindre i Norge. Mindre likvide markeder kan gjøre det vanskeligere å innhente pålitelige verdsettelser.

For investeringseiendom er bildet noe annerledes. Bruken av virkelig verdi-modellen er fortsatt størst i London med 72 prosent, men bruken er omtrent tilsvarende i Oslo med 69 prosent. Den høye andelen brukere av virkelig verdi for investeringseiendom i Oslo er noe overraskende, i og med at denne typen eiendeler ble ført til historisk kost før overgangen til IFRS. Paris avviker klart med en observert bruk på kun 33 prosent. IFRS har blitt sterkt kritisert i Frankrike (Kvifte 2014). Kritikken er blant annet rettet mot resultatvolatilitet og overvurderte balanseverdier i mangel av et forsiktighetsprinsipp. Resultatene kan tyde på at franske regnskapsprodusenter benytter seg av relativt konservative valg dersom de får mulighet til det.

Det er en klar forskjell i bruken av virkelig verdi for de forskjellige eiendelsgruppene. Bruken er størst for investeringseiendom, deretter eiendom, anlegg og utstyr og deretter igjen immaterielle eiendeler med henholdsvis 65, fem og null prosent. Dette kan tyde på at selskaper anser historisk kost som mer relevant for eiendeler som er anskaffet med tanke på drift (eiendom, anlegg og utstyr og immaterielle eiendeler). Disse eiendelene brukes ofte synergistisk med andre eiendeler. Det gjør det vanskeligere å frigjøre dem for salg. Den store forskjellen mellom bruken av virkelig verdi for investeringseiendom sammenlignet med immaterielle eiendeler og eiendom, anlegg og utstyr tyder på at regnskapsprodusentene deler oppfatningen om at virkelig verdimåling er mer relevant for eiendeler holdt med sikte på framtidig salg. Det kan imidlertid godt tenkes at en del av forskjellen kan forklares ut fra hvor pålitelig virkelig verdi kan måles. Investeringseiendom hører typisk til en eiendelskategori hvor markedet er relativt likvid. I tillegg påvirkes valget mindre av kostnadene ved verdimåling; for investeringseiendom må virkelig verdi uansett gis som noteopplysning ved bruk av kostmodellen.

Gitt at kreditorer har tillit til virkelig verdi-estimater, kan bruk av virkelig verdi fremme mulighetene for å oppnå gjeldsfinansiering og gode lånebetingelser. Det er vanlig å bruke lånebetingelser (covenants) for å øke sikkerheten til kreditorer. Disse er ofte knyttet til gjeldsandel. Fordi virkelig verdimåling ofte fører til at den balanseførte egenkapitalen styrkes, kan lånebetingelser gi låntager insentiv til å velge virkelig verdimåling. Både for eiendom, anlegg og utstyr og investeringseiendom viser regresjonen at gjeldsandel av markedsverdi har en signifikant positiv sammenheng med bruk av virkelig verdi. Selskaper som i større grad er gjeldsfinansierte, velger oftere virkelig verdimåling. Dette underbygger hypotesen. Styrket bokført egenkapital kan gjøre det lettere å få lån og overholde lånebetingelser.

Konklusjon

Funnene indikerer at historisk kost er det foretrukne måleattributtet for driftsrelaterte eiendeler. Det er ingen av selskapene i utvalget som bruker virkelig verdi etter IAS 38 Immaterielle eiendeler, og svært få etter IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr. Dersom virkelig verdi brukes for driftsrelaterte eiendeler, bør regnskapsbrukerne stille spørsmål ved om disse tallene er relevante og pålitelige. Regresjonsanalysen viser at selskaper som er mer avhengige av gjeldsfinansiering, oftere bruker virkelig verdi. Styrket bokført egenkapital som følge av virkelig verdimåling kan gjøre det lettere å få lån og overholde lånebetingelser. Bruken av virkelig verdi for eiendom, anlegg og utstyr er større i London enn i Oslo og Paris. Dette kan forklares med at Storbritannia tilhører den anglosaksiske regnskapstradisjonen. Også før overgangen til IFRS var virkelig verdi tillatt i Storbritannia for alle eiendelsgruppene som er undersøkt i denne artikkelen.

Takk til Terje Heskestad for nyttige kommentarer til et tidligere utkast.

  • Barth, M. og W. Landsman (1995). Fundamental issues related to using fair value accounting for financial reporting. Accounting Horizons, 9(4): 97–107
  • Jiang, G. og S.H. Penman (2013). A Fundamentalist Perspective on Accounting and the Implications for Accounting Research. Columbia Business School. Hentet fra https://www0.gsb.columbia.edu/mygsb/faculty/research/pubfiles/6205/Fundamentalist%20Perspective%20on%20Accounting%20Jiang-Penman.pdf
  • Kvifte, S.S. (2014). Kritisk blikk på IFRS — misforståelser og utfordringer. Magma, 17(1): 44–49.
  • Littleton, A. (1935). Value or Cost. The Accounting Review, 10(3): 269–273.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS