Banner top Til forsiden Econa

Irina Lee skriver for Magma som frilansjournalist.

Skriv. √łk.

figur

Tom Kristensen (56) kan kanskje kalles en ingeniør i skrivekunst? Eller en skrivende økonom? Etter ti år som forfatter går businessen bedre enn noensinne.

At Tom Kristensen har etablert seg som en av Norges mest kjente og bestselgende krimforfattere, er ingen selvfølge. På folkeskolen var han riktignok glad i å skrive, men skrivekløen stilnet. Han ble så skolelei at artium til slutt hang i en tynn tråd.

- Jeg gjorde ikke en dritt, og holdt på å dumpe et par ganger på Tønsberg gymnas. Jeg kom meg så vidt gjennom med toere og treere, sier han.

Rom på Hatleberg

Til tross for et labert vitnemål kom han inn på Kongsberg ingeniørhøgskole. Som ferdig ingeniør i produksjonsteknikk kunne unge Kristensen ha gitt seg i kast med arbeidslivet. Det var da han oppdaget at han egentlig ikke hadde lyst til å være ingeniør. Dermed søkte han seg til Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen.

- Jeg vet ikke hvorfor jeg kom inn, for jeg hadde altfor dårlige karakterer fra artium. Det var nok vitnemålet fra Kongsberg som berget meg. Jeg følte meg uansett veldig liten da jeg begynte. Jeg hadde en forestilling om at de andre studentene var dritflinke «eggheads» med bare seksere fra gymnaset, sier han.

Møtet med studiebyen Bergen i 1977 ble en opptur. Kristensen tok et forkurs i bedriftsøkonomi sommeren før studiene begynte, og møtte flere som skulle bety mye for ham gjennom hele studietiden. I løpet av et halvår flyttet han inn på Hatleberg.

- Jeg husker godt den lange gangen, med felles kjøkken. Jeg hadde eget rom med bad. Det var kjempefint, og et skikkelig bra miljø.

På skolen valgte han å fordype seg i datafag, og i offentlig økonomi og strategi.

- Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg valgte de fagene. Hovedoppgaven skrev jeg om prising av elektrisk energi i Norge. Det er også rimelig kjedelig og ikke noe jeg har hatt bruk for senere, sier han og ler.

Ikke redd for å feile

Det er likevel noe med de lange omveiene og de tilsynelatende «gale» valgene som Kristensen har sansen for. Han råder sine egne barn til å følge magefølelsen og aldri være redd for å feile.

- Det finnes ingen gale valg! Livet har lært meg at man får bruk for alle typer erfaringer. Uansett, sier Kristensen.

Studietiden ved NHH fra 1977 til 1981 lærte ham noe enda viktigere: å jobbe systematisk.

- Jeg var med i en kollokviegruppe sammen med tre andre gjennom hele studietiden. Vi delte pensum mellom oss, og hver enkelt fikk ansvar for å lese sin del, skrive referat og forelese for de andre. Det var veldig eksamensrettet. Kollokviearbeidet sørget for at vi alle kom bra ut av det, sier han.

- Den måten å jobbe på, med å dele opp arbeidsoppgavene i håndterlige bestanddeler, sette tidsfrister og definere mål, har jeg brukt i alle prosjekter jeg har jobbet med siden, legger han til.

Halloisjef

Det ble likevel tid til annet enn bare pensum i løpet av årene i Bergen. Kristensen var NHH-student da UKEN ble arrangert for aller første gang i 1980. Selv ble han historiens første Halloisjef (en tittel han forøvrig fant på selv), med ansvar for all ekstern markedsføring. I tillegg var han gitarist i orkesteret.

- På en eller annen merkelig måte tiltrekker NHH seg mange musikk- og kulturinteresserte folk. Den gang var det flere som var utrolig musikalske, og vi hadde det skikkelig gøy. Mange av dem har jeg fortsatt mye kontakt med, sier han.

Selv la han gitaren på hylla da han ble uteksaminert fra NHH i 1981. Det er likevel en link mellom hans virke som forfatter og fortiden som NHH-musiker:

- Da jeg begynte å skrive, var det en måte for meg å vekke til live den langhåra, gitarspillende fyren fra studietiden på. Da hadde jeg vært finansmann i 20 år, så kall det gjerne en slags 40-årskrise, sier Kristensen og ler.

«Krisen» resulterte i debutromanen En kule, som ble utgitt på Aschehoug i 2001. Siden har det kommet en rekke bestselgere fra hans hånd, deriblant Hvitvasking, Dødsriket og Dypet, som kom i fjor. For tiden jobber han med sin åttende bok, som etter planen skal utgis neste høst.

Crazy jappetid

Men det var disse omveiene, da, som Kristensen har tatt hele livet. For han rakk å gjøre mye før han fant veien til tastaturet, 41 år gammel. Som nyutdannet siviløkonom fra NHH, med en ingeniørgrad i bagasjen, fikk han sin første jobb i Norsk Hydro, som prosjektøkonom innen olje og gass.

- På den tiden var faren min skipper på et av de største kranskipene i Nordsjøen, så jeg hadde på en måte personlig kjennskap til norsk oljeindustri på 1980-tallet.

Hans neste jobb var i ABC Bank, hvor Kristensen jobbet med internasjonal finansiering.

- Det var midt i jappetiden, og det var virkelig helt crazy!

Kristensen husker godt den elleville forbruksfesten og den hemningsløse pengebruken. Som en kuriositet nevner han listen på utestedet Barokk med oversikt over hvem som hadde kjøpt de største champagneflaskene.

- Jeg var ikke med på selve festen, men jeg hadde godt innblikk i hva som foregikk, for å si det sånn. Det ble gjort ting på banksiden som var helt vilt. Folk fikk finansiering til de underligste ting. Jeg husker spesielt godt en sak der det eneste som ble fremlagt av dokumentasjon før lånet ble utbetalt, var en dårlig fax fra Sveits. Nei, det gikk virkelig over alle støvleskaft, sier Kristensen og ler godt av minnene.

Like før finanssmellen i 2008 så han de samme tendensene igjen, med et galopperende forbruk som i all hovedsak var lånefinansiert.

- Det ble særlig tydelig i USA, hvor folk lånte mer og mer på boligene sine, som stadig økte i verdi. Det ble en selvforsterkende psykologi, sier han.

Hjem til krise

Hans neste stopp på karrierestigen ble et mangeårig engasjement hos den norske bedriften Elsafe International, som eksporterer safer til hotellindustrien. De ble oppmerksomme på Kristensen da han avslo en lånesøknad fra dem mens han jobbet i ABC Bank. Kort tid etter ble han tilbudt stillingen som finansdirektør i selskapet. Senere fikk han ansvaret for USA-divisjonen. Da tok han med seg familien til Orlando, hvor de ble boende i tre år. Etter at han og kona fikk tvillinger i 1992, sa han opp jobben og flyttet hjem igjen.

- Jeg trodde det skulle være rimelig enkelt å få meg en ny jobb da jeg kom hjem, men det var det ikke. Dette var midt i den store depresjonen, og geipen hang på alle. Det var skikkelig krisestemning i Norge på den tiden.

Til slutt ble han ansatt som konsulent i Semco Managment Consultants, hvor han senere ble partner. Gjennom flere prosjekter så han at mange bedrifter trengte hjelp til å få internasjonal finansiering, med en kombinasjon av lån, tilskuddsordninger og egenkapital.

- Jeg snekret et opplegg for et konsulentselskap og fikk med meg min gamle sjef i ABC Bank. Sammen startet vi opp Export Finance Services i 1996.

Trives alene

Når han ser tilbake, kan Kristensen konstatere at jobbtrivselen hans har vært omvendt proporsjonal med antall kolleger. Fra flere tusen kolleger i Hydro, til én enkelt partner. Jo færre ansatte, desto bedre. Siden 2003 har han ikke hatt noen kolleger, etter at han bestemte seg for å bli forfatter på fulltid.

- Jeg kunne aldri ha gått motsatt vei! Jeg har ikke savnet det en dag. Å være leder, og holde styr på alt fra fødselspermisjoner til ferieavvikling . Nei, vet du hva. Nå jobber jeg alene, og det liker jeg veldig godt. Innimellom får jeg dessuten holde på med salg og markedsføring, noe jeg alltid har hatt sansen for.

Ketchupeffekten

Debutromanen En kule ble snekret sammen i løpet av fem år, hvor Kristensen skrev fra klokken 05 til 06.30 hver morgen, før hans ordinære arbeidsdag startet. Etter at han ble fulltidsforfatter, kan han sove litt lenger om morgenen. Men han er fortsatt svært disiplinert når det gjelder strukturering av arbeidsdagen og egne krav til leveranser.

- Jeg skriver fem sider hver dag, uansett. Jeg er nødt til å skrive såpass mye hvis jeg skal klare å bli ferdig med en bok annet hvert år, forklarer han.

figur

Det er ingen tvil om han har fått dreisen på solokarrieren. Bøkene hans er oversatt til dansk, nederlandsk og tysk, og i 2007 mottok han Rivertonprisen for boken Dødsriket. Økonomisk har det også gått som en kule for forfatteren. Fjoråret var hans beste noensinne.

Det viktigste er uansett at han trives «på jobb», og han har funnet sin egen metode for å skrive så effektivt som mulig. Skrivearbeidet er delt i ulike bolker. Først er det tid for research, utskriving av scener, finsliping av plott og utmeisling av karakterer. Dette arbeidet tar cirka halvannet år. Deretter bruker han et knapt halvår på å sy sammen historien og fullføre manuset. Enkelte dager skriver han fort. Andre dager går det trått. Hans erfaring er at skrivingen som regel løsner mot slutten av arbeidsøktene.

- Ofte skriver jeg tre femdeler i løpet av den siste halvtimen. Kall det gjerne ketchupeffekten. Man dunker og dunker, og plutselig kommer alt på en gang. Sånn er det bare. Jeg har lært meg å leve med det.

 


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS