Banner top Til forsiden Econa

IRINA LEE

Trebarnsmor kåret til Årets ledertalent

magma1502_aktuelt-10_img_006Barn er ingen hindring for å gjøre karriere, ifølge Ragnhild Janbu Fresvik. Nylig ble konserndirektøren for bedriftsmarked i Sparebanken Vest kåret til Årets ledertalent. – Tiden for generelt lederskap er forbi. Du må forstå virksomheten du skal lede, sier 34-åringen.

Ragnhild Janbu Fresvik (34) rekker ikke å kjede seg om dagen. I tillegg til å være forholdsvis fersk i stillingen som konserndirektør i Sparebanken Vest, har hun tre barn i alderen 1, 5 og 8 år. Hvordan får hun dagene til å gå rundt?

– Kort fortalt – null egentid!

Falt for fadderen

34-åringen ler, men det ligger et logistisk alvor bak. Hun er nemlig ikke den eneste i familien med en krevende jobb. Ektemannen Arve startet et konsulentselskap sammen med en kollega for halvannet år siden, som innebærer at han også har hektiske dager.

De to traff hverandre da han var fadderen hennes på Norges Handelshøyskole (NHH) i 1999. Hun beskriver ham i tillegg til å være en suveren støttespiller som en «viktig rådgiver», og ber ham også om hjelp til sin egen karriere.

– Han har en personlighet som er ganske ulik min egen. Derfor setter jeg stor pris på å sparre med ham, fordi jeg ofte får et svar ganske ulikt det jeg ville tenkt ut selv, sier hun.

Som et eksempel nevner hun at hun liker å analysere et sakskompleks, mens ektemannen kan være flinkere til å vurdere en problemstilling ut fra mottakerens synsvinkel.

– Jeg er nok mer saksorientert, mens han er mer relasjonsorientert. Jeg kan også være veldig utålmodig, mens han utfordrer meg til å senke tempoet for å få folk med meg. For å lykkes som leder tenker jeg at det er viktig med en balanse, sier hun.

Lange dager

Det er ikke bare karrieremessig at de to utfyller hverandre godt. Også på hjemmebane er begge innstilt på å bidra mye.

– Med tre små barn så må du bare samarbeide. På en vanlig hverdag så ramler vi gjerne ut av døren klokken åtte alle sammen, og er tilbake ved 16.30-tiden. Det blir lange dager i barnehage og skole, men jeg prøver i hvert fall å være hjemme om ettermiddagene så ofte jeg kan når jeg ikke er på reise, sier konserndirektøren.

Hun jobber nesten uten unntak alle kvelder, men forsøker å skjerme helgene. Da får hun blant annet tid til å lufte hode og kropp på løpeturer i byfjellene i Bergen.

– Jeg har vært med på Stoltzekleiven Opp, har løpt halvmaraton og Birken, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg har ingen voldsomme ambisjoner, men liker å trene. For meg er det den beste medisinen for å nullstille tankene når det koker rundt meg. At vi bor rett ved byfjellene, gjør det heldigvis ekstra enkelt å komme seg ut, sier hun.

Avkappede fingre

Hun er født i Trondheim, og dialekten røper en viss trøndertilhørighet. Når hun blir konfrontert med at en trønder har inntatt toppledelsen i en av Vestlandets viktigste finansinstitusjoner, parerer hun med at hun har bodd flere år i Bergen enn i Trondheim. Barndommen ble dessuten tilbragt i en rekke grisgrendte strøk, deriblant åtte år i Lærdal.

– Begge foreldrene våre var leger med egne legepraksiser. Jeg husker fra oppveksten at pasienter kunne banke på døren på kveldstid med avkappede fingre og den slags. Så både søstrene mine og jeg fant tidlig ut at vi ikke skulle bli leger, sier Fresvik og ler.

34-åringen er eldst av fire søstre og har dermed selv erfart hvordan det er å vokse opp i en familie der begge foreldrene har egne travle jobber.

– Vi har nærmest fått det inn med morsmelken at det er mulig å kombinere krevende jobber med stor familie. Jeg har sett at det å ha flere barn ikke trenger å være et hinder for å ta ansvar på andre arenaer. De opplevelsene jeg har med meg hjemmefra, har vært viktige for at jeg har turt å satse på muligheter som har dukket opp. I stedet for å tenke at «nei, dette blir vanskelig» har jeg med meg en innstilling om at «dette kan vi få til hvis vi vil».

Akademisk karriere

Selv om ingen av søstrene har valgt å gå i legeforeldrenes fotspor, har alle valgt en akademisk karriere. To av søstrene har i likhet med Fresvik studert økonomi, mens den fjerde er ingeniør.

Etter at Fresvik ble uteksaminert som siviløkonom fra NHH i 2004, begynte hun som konsulent i Boston Consulting Group (BCG) i Oslo. Kort tid etterpå fikk paret sitt første barn.

– Vi fant ut at det å bo i Oslo med to krevende jobber, uten besteforeldre, ble litt for heftig, sier hun.

Dermed gikk flyttelasset tilbake til Bergen i 2007, hvor Fresvik begynte som investment manager i Borea Private Equity. I januar 2012 ble hun hentet til Sparebanken Vest, hvor hun begynte som forretningsutvikler. Siden har den ene muligheten dukket opp etter den andre, og hun har innehatt fire ulike stillinger i banken.

Store sko

Da hun ble tilbudt stillingen som konserndirektør for bedriftsmarkedet, var hun nybakt trebarnsmor. Minstemann var tre uker gammel da den nye toppsjefen ringte og ba henne komme innom kontoret for en prat.

– Jeg husker at jeg hadde med meg babyen i vognen utenfor, og fikk presentert et nytt organisasjonskart der jeg var foreslått inn i toppledelsen. Jeg hadde i realiteten en halvtime på å svare ja eller nei, sier Fresvik.

Selv om hun kjente på at det var store sko å fylle, bare måtte hun si ja. Og beskriver følelsen av å være «lett panisk» da hun trillet ut av møtet.

– Jeg hadde aldri hatt kombinasjonen av så stort personalansvar og så stort resultatansvar i tillegg. Men jeg kjente at det trigget meg, sier hun. I tillegg var det et veldig erfarent og dyktig team som var foreslått inn i de øvrige rollene i den nye ledelsen, og det gjorde valget enklere.

Bedriftsmarkedet i banken har i underkant av 100 ansatte, rundt 10 000 bedriftskunder og en utlånsportefølje på rundt 28 milliarder kroner. Som konserndirektør har hun personalansvar for åtte mellomledere og resultatansvar på rundt 500 millioner kroner.

– Hva er dine viktigste egenskaper som leder?

– Jeg tror det må være at jeg er tydelig og gjennomføringssterk når jeg har bestemt meg for en retning. Samtidig er jeg ikke redd for å vise at jeg ikke har svarene på alt – og heller lytte til folk rundt meg. Sistnevnte tror jeg er spesielt viktig som ung leder. Jeg ønsker å oppmuntre kolleger til å komme med egne forslag og sunn, konstruktiv kritikk for å gi folk sjansen til å korrigere den kursen vi staker ut. I tillegg er jeg genuint interessert i å bli kjent med folk og snakke med dem som skal gjøre jobben i hverdagen. En viktig del av en leders jobb er å legge til rette for at de ansatte skal ha forutsetninger for å bruke tiden mest mulig verdiskapende – det krever at man har god kontakt med virkeligheten i arbeidshverdagen til sine ansatte. Derfor har jeg også prioritert å snakke med så mange som mulig av rådgiverne i bedriftsmarked siden jeg overtok jobben 1. august i fjor, sier hun.

Komplekse krav

Hun er heller ikke redd for at hun får for stor avstand til faget, selv om hun nå inntar en rendyrket lederrolle.

– Den lederrollen jeg har, og den divisjonen jeg leder, har behov for stor fagkompetanse. En viktig del av jobben går ut på å vurdere lån til bedrifter basert på risikoprofil. I tillegg skal vi bruke fagkompetanse til å være en profesjonell sparringspartner for våre bedriftskunder knyttet til deres forretningsmessige disposisjoner. Relasjonsegenskaper er naturligvis viktig for å bygge tillit hos kunden, men ikke nok. Skal du ha troverdighet som leder i den rollen jeg har nå, både ut mot kunder og mot ansatte, krever det en solid fagkompetanse i bunn.

– Virksomhetene er blitt så komplekse og endringshastigheten så akselererende at jeg tror tiden for generelt lederskap er forbi. Skal du klare å ta gode beslutninger, holder det ikke med gode relasjonsegenskaper alene. Forståelse for virksomheten må ligge i bunn, legger hun til.

Utmerkelse

Den driftige damen i vest har blitt lagt merke til. Før jul ble hun kåret til Årets ledertalent 2014 i en kåring utført av E24 i samarbeid med Mercuri Urval og en ekstern fagjury.

– Det var veldig stas å vinne. Hvis jeg kan si at medaljen har en bakside, må det være at jeg kanskje kjenner et økt forventningspress. Samtidig vet jeg at de største forventningene alltid vil være de jeg har til meg selv.

Før hun fyker av sted til neste møte, kommer hun med en erkjennelse til:

– Vi har krøpet til korset og valgt å få oss au pair. Det kjennes som et lite nederlag, men akkurat i den fasen av livet hvor vi er nå, trenger vi rett og slett litt ekstra hjelp. Det satt langt inne, men vi håper og tror det kan gi oss mer kvalitetstid med barna, sier trebarnsmoren.

Forhåpentligvis kan det gi AS Familien det påfyllet som igjen sørger for at maskineriet går sånn noenlunde rundt.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS