Banner top Til forsiden Econa

Irina Lee skriver for Magma som frilansjournalist.

Trinefaktoren

Trine Eilertsen (41) kunne endt opp som diplomat. Som sjefredaktør for Bergens Tidende vet hun at det ikke alltid er mulig å kompromisse seg frem til gode løsninger.

figur

Trine Eilertsen har, siden hun tiltrådte som sjefredaktør i Bergens Tidende i desember 2008, ledet en kontinuerlig endrings-og nedbemanningsprosess. En fjerdedel av staben er kuttet, noe som selvsagt har påvirket organisasjonen og journalistikken. Når det likevel ikke har blitt større uro rundt nedbemanningene, tilskrives det Eilertsens organisatoriske evner og lederevner. Hun er opptatt av å ha så bred kompetanse som mulig rundt seg, og har vært bevisst på å løfte og motivere kvinnene i BT, heter det fra juryen som nylig utnevnte henne til årets kvinnelige medieleder.

Trine Eilertsen landet drømmejobben da hun som nyutdannet siviløkonom ble trainee i Statoil. Men halvannet år senere måtte hun innrømme at regneark og Power Point-presentasjoner ikke var det hun drømte om. Hun ville heller drive med noe der hun fikk dyrke sin interesse for politikk og samfunnet rundt seg.

Året var 1999 da Eilertsen søkte UDs aspirantkurs. I samme slengen søkte hun på et vikariat som økonomijournalist i Bergens Tidende. Resultatet ble at hun fikk tilbud om begge deler. Til manges overraskelse valgte hun journalistikken. Tre år senere ble hun utnevnt til politisk redaktør i Bergens Tidende.

– Jeg hadde enorm prestasjonsangst. Mine forgjengere var godt voksne menn, med lang erfaring og stor kontaktflate. Med andre ord: Alt jeg ikke hadde, sier Eilertsen.

Flink pike-syndrom

Daværende sjefredaktør Einar Hålien måtte minne henne på den kompetansen hun faktisk hadde: Hun hadde tre års erfaring som journalist og kommentator i BT. I tillegg var hun siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) og cand. polit. fra Universitet i Bergen. Det var ingen tvil om at hun var godt kvalifisert.

– Jeg stilte store krav til meg selv da jeg takket ja til jobben. Målet mitt var å markere BT som kommentaravis og å heve nivået på hele kommentarjournalistikken. Alt skulle selvsagt skje innen kort tid, sier hun og ler.

Selv karakteriserer hun ambisjonene som et typisk utslag av flink pike-syndromet. Det ble et tøft møte med virkeligheten. Etter ett år gikk hun tilbake til Hålien og stilte sin plass til disposisjon. Hun ba ham om å finne en mer kompetent politisk redaktør.

Sjefen svarte med å ta henne med ut på middag, hvor han forklarte at avisbransjen ikke handler om papir eller tall. Den handler om mennesker. Når man jobber med folk, må man ha lengre perspektiver enn et halvt eller et helt år.

– Den samtalen var en viktig erfaring for meg som kunnskapsleder, sier Eilertsen.

140 skal gå

Da hun i 2008 tok over rollen som sjefredaktør etter Einar Hålien, sto utfordringene i kø. Det første hun måtte hamle opp med, var finanskrisen. Omstruktureringen i kjølvannet av krisen pågår fortsatt. Frem til 2012 skal en fjerdedel av staben slutte. Det vil si 140 personer, hvorav 100 går av med AFP.

– På grunn av ansiennitetsprinsippet er vi nødt til å kutte enten de yngste eller de eldste når vi skal nedbemanne, uten at vi kan ta hensyn til kompetanse eller kvalitet. Det er flere av de eldste jeg kunne tenke meg å beholde, men på grunn av kostnadssituasjonen er ikke det mulig. Hvis ikke mange nok søker AFP, må jeg si opp de yngste og sist ansatte. Det vil skade produktet og dessuten være en mindre human nedbemanningsform, sier Eilertsen.

Kronisk utfordring

De siste par årene med voldsomme konjunktursvingninger har vært slitsomme. Samtidig vet hun at krav til omstillinger vil være en kronisk tilstand for mediebransjen fremover, og trekker frem følgende eksempel:

– I strategidokumentet vårt for 2010–2012, som ble laget i fjor, finnes ikke begrepet iPad. Nå er det noe av det norske medieledere snakker mest om!

Den største utfordringen som sjefredaktør er likevel å skulle lede sine ansatte. Medarbeidere i mediebransjen er ofte kunnskapsrike og kompetente mennesker med sterke meninger, og som setter høye krav til seg selv. Og til sine ledere.

Samtidig ser Eilertsen tendenser til et generasjonsskille i redaksjonen: De eldste liker å få være i fred og sysle med sine ting, og kan føle seg truet av kritikk. De yngre forventer derimot å bli sett og få direkte tilbakemeldinger på det de gjør.

Coach for kolleger

– Å ha personalansvar for mer enn ti personer som krever tett oppfølging, er uhåndterlig. Derfor er det behov for flere ledere i en kunnskapsbedrift enn i en tradisjonell industribedrift, sier Eilertsen.

Det tradisjonelle synet om at lederen skal være «den fremste av likemenn», mener hun også er utdatert.

– Tidligere rekrutterte man de flinkeste journalistene til å bli ledere. Da risikerer man både å miste en god journalist og å få en dårlig leder. En god leder skal være mer som en coach som klarer å få det beste ut av sine kolleger. Det kan være alt fra å finne nye innfallsvinkler til en sak, tenke på alternative kilder, utforske andre sjangre eller bidra med ideer for å presentere saken.

figur

DELT ANSVAR: – I en kunnskapsbedrift er idéutvikling et kollektivt ansvar. Det er ikke slik at ledelsen sitter på de beste løsningene. I Bergens Tidende kommer som regel de beste ideene nedenfra, sier sjefredaktør Trine Eilertsen (41).

Må gi mer faen

Selv har Eilertsen vært meget bevisst på hvem hun har rekruttert som sine nærmeste medarbeidere. I dag teller redaktørkorpset hennes tre menn og tre kvinner. Det er ikke utslag av en petimetrisk likestillingspolitikk, men et resultat av at sjefredaktøren vil ha forskjellige ledertyper rundt seg. Og gjerne folk som er flinkere enn henne.

Kvinners iboende samvittighet mener hun er en styrke som gjør at de er pliktoppfyllende og grundige. Samtidig kan samvittigheten være deres største fiende.

– Kvinner må bli flinkere til å gi litt mer faen. Det er et tema jeg tar opp når jeg motiverer kvinner til å ta på seg lederansvar, sier Eilertsen.

Ny sjef i huset

Hun er ikke typen som jobber 24/7, eller som er tilgjengelig døgnet rundt. Når hun skrur av PC-en og går hjem, er hun i utgangspunktet offline. Men til våren må hun belage seg på en periode med døgnkontinuerlig jobbing. I månedsskiftet februar/mars venter nemlig Trine Eilertsen og kjæresten Simen Granviken sitt første barn.

– Jeg har alltid ment at det skal være mulig å forene en karriere med familie og barn. Det er ikke nødvendig å ofre hele livet sitt for jobben. Det viktigste er hva du bidrar med når du faktisk er på jobb. Nå skal jeg snart finne ut om det stemmer, sier hun.

Toppledelsen har allerede planlagt at nyhetsredaktøren skal fungere som sjefredaktør mens hun er i permisjon.

– Organisasjonen er rigget slik at den vil klare seg helt fint uten meg. Jeg får bare håpe at jeg har lykkes i å gjøre meg selv uunnværlig.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS