Banner top Til forsiden Econa

charlotte.hartvigsen.lem@fagbokforlaget.no

Vil fortsatt dra lasset sammen

LO-leder Roar Flåthen og administrerende direktør i NHO, John G. Bernander, er troppsførere for sine når partene i arbeidslivet møtes på flere arenaer. Sammen utgjør de en viktig del av arbeidslivssiden når de møter myndighetene i den norske trepartsmodellen. De er begge enige om at det nasjonale kollektivet er viktig.

Det er bred enighet om at det solide trepartsamarbeidet i Norge regnes som en viktige konkurransefaktor, ved at et trygt og sikkert arbeidsliv og et kollektivt ansvar for økonomien, fører til stabilitet og gjør samfunnsstrukturen robust.

Samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden skjer både i den enkelte bedrift, og på en mer kollektiv side, organisasjonene i mellom. LO-leder Roar Flåthen og administrerende direktør i NHO, John G. Bernander strides om noe, forhandler jevnlig, men er begge enige om at det institusjonaliserte samarbeidet er viktig for Norge.

Må være reelt samarbeid

– Trepartssamarbeidet er svært viktig for den norske økonomien. Samarbeidet bidrar til høy sysselsetting og lav ledighet, høy produktivitetsvekst og små inntektsforskjeller. Alle parter tjener på gevinsten av høy produktivitet og lav ledighet. Trepartssamarbeidet kan også gi bedre samfunnsmessige løsninger enn partene kan oppnå på egen hånd. Trepartssamarbeidet gjør at arbeidstaker- og arbeidsgiverhensyn bringes tungt inn i viktige prosesser på et tidlig tidspunkt. Det legger grunnlag for nasjonale kompromisser. Vi har, i motsetning til i mange land, greid å gjennomføre en omfattende pensjonsreform med bred oppslutning. I Norge føler arbeidstakerne med rette at deres interesser blir ivaretatt, konkluderer Roar Flåthen.

Også Bernander er opptatt av trepartsamarbeidet, men understreker at det er viktig at dette ikke blir papiravtaler.

– Samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene kan være et effektivt virkemiddel for å sikre medvirkning og gjennomføringsevne. Forutsetningen er at det er reelt trepartssamarbeid, og ikke at to av partene blir enige seg imellom. I ti år har vi stått sammen om IA-avtalen for blant annet å redusere sykefraværet. Det gir resultater, særlig i de virksomhetene og bransjene hvor det er kultur for at tillitsvalgte og ledelsen trekker i samme retning. Det er blitt satset på dialog og å gi tillit til bedriftene og de ansatte. Det høster vi fruktene av. I NHO-bedriftene samlet er vi nå kommet ganske nær å oppnå det krevende målet om 20 prosent lavere sykefravær, og industrien har redusert fraværet med om lag 30 prosent, skisserer Bernander.

Topartssamarbeidet er kjernen

Flåthen tror en sentral forklaring på at Norge lykkes i sitt samarbeid, er en god organisering på begge sider i arbeidslivet.

– Det er en sentral forutsetning for samarbeidet at vi har en høy organisasjonsprosent, og at organisasjonene både på arbeidsgiversiden og for de ansatte er godt organisert, og kan handle på vegne av medlemmene. Et viktig element i dette er at hovedorganisasjonene har forhandlingsfullmakter. I mange europeiske land er det lav organisasjonsprosent og større organisatorisk oppsplitting. Det typiske her er at hovedorganisasjonene ikke har noe ansvar for lønnsforhandlingene. Med lønnsforhandlinger utelukkende konsentrert i enkeltbedrifter, og enkeltsektorer med lite samordning, er det ikke grunnlag for et bredt trepartssamarbeid, sier han, og peker videre på at det nasjonale samarbeidet bygger på de lokale relasjoner.

– Et godt samarbeid på nasjonalt nivå henger sammen med et godt og ryddig samarbeid lokalt. Hovedavtalen mellom LO og NHO – også kalt arbeidslivets grunnlov – legger til grunn nettopp et slikt lokalt samarbeid, om bedriftens utvikling og arbeidstakernes vilkår. Sammenliknet med de fleste land, har vi et arbeidsliv hvor arbeidstakerne har stor grad av selvstendighet og ansvar. Dette bidrar også til høy produktivitet. De små forskjellene og mindre motsetninger enn det vi finner i andre land, gjør at både samfunnet som helhet, og den enkelte bedrift, kan drives mer effektivt.

Som Flåthen understreker Bernander viktigheten av den dialogen som skjer mellom to av partene; samarbeidet mellom partene i arbeidslivet.

– Det viktigste er topartssamarbeidet i arbeidslivet, fordi arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden har mye av den samme virkelighetsforståelsen, de har åpne kanaler og kan løse utfordringer sammen. Det har stor betydning for å unngå uønskede konflikter. Verdien av dette blir kanskje aller mest synlig i de bedrifter hvor eiere, ledelse og tillitsvalgte sammen engasjerer seg for å gjennomføre omstillinger som er nødvendige for å opprettholde konkurransekraften, sier Bernander, og peker på et eksempel fra næringslivet i Kongsberg, der erfaringer fra Kongsberg Våpenfabrikk ble brukt til å skape en høyteknologisk klynge.

Viktig for lønnsdannelsen

Etter vårens diskusjoner om lønn, som endte med streik for flere grupper, har det vært stilt spørsmål ved om dagens partssamarbeid er den riktige måten å organisere lønnsforhandlingene på. Men Flåthen mener den innvirkning samarbeidet har på lønnsdannelsen, er viktig.

– Det at lønnsutviklingen er forankret i konkurranseutsatt sektor, det vi kaller frontfagmodellen, og blir samordnet på tvers av økonomien, er viktig for å tilpasse lønnsnivået til produktivitet og ivareta samlet sysselsetting. LO og forbundene spiller en sentral rolle i dette, gjennom å forhandle lønninger både overfor industri, tjenesteyting, stat og kommune. Samordningen av lønnsdannelsen gjør også at lønnsforskjeller blir mindre enn når lønnsdannelsen skjer mye lokalt. Jeg har blitt fortalt at økonomisk teori også viser at dette er effektivt. Mye vekt på lokal lønnsdannelse gjør at lønninger for samme type arbeidskraft kan variere mye. For mye arbeidskraft låses dermed fast i bedrifter og sektorer med lav lønnsevne. Når lønningene er likere mellom bedrifter og sektorer, flyttes mer arbeidskraft dit produktiviteten er høyest, sier Flåthen, og avslutter resonnementet med å argumentere for at lav ledighet og gode velferdsordninger i Norge bidrar også til fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Må videreutvikle relasjonen

Begge organisasjonslederne er enige om at partssamarbeidet er en nøkkel til den norske konkurransekraften. De er også enige om at samarbeidet må videreutvikles for å møte de endringene som preger både arbeidsliv og politikk.

– Det ser ut til å være bred enighet blant alle som har sett nærmere på dette at vår måte å organisere velferdsordningene på, hvor det offentlige bærer de langsiktige velferdskostnadene, har bidratt til høyere produktivitet og omstillingsevne. Vi har også et lite hierarkisk arbeidsliv og en kultur for medarbeiderdrevet innovasjon, og på dette bedriftsnivået er det ikke tvil om at vi høster mange fordeler ved den såkalte norske modellen. Bildet blir imidlertid mer blandet på samfunnsnivå. I perioder har samarbeidet drevet fram viktige reformer i arbeidsmarkedspolitikken, næringsstøtte og liknende tiltak, sier Bernander.

Han mener likevel at samarbeidet de senere årene har stått litt i stampe, og er opptatt av at dersom dette kollektivet også skal være fruktbart i fremtiden, må relasjonen videreutvikles.

– Partssamarbeidet må alltid ha verdiskaping og sysselsetting som utgangspunkt. Det betyr også at vi må være åpne for nødvendig modernisering av arbeidslivet. Dette har vært den historiske rollen vi har hatt sammen, og den må videreføres i en ny tid. Vi vil uansett være avhengige av å få mer modige politikere som tør å foreslå riktige tiltak uten å la seg binde til bestemte organisasjoner.

Roar Flåthen er også entydig klar på at den såkalte norske modellen har vært viktig for landets konkurransekraft. Han peker særlig på lønnsutviklingen når han sammenlikner Norge med andre land.

– At lønnsutviklingen i Norge er forankret i konkurranseutsatt industri, er helt avgjørende. Vi ser at utviklingen i europeiske land, hvor dette ikke er tilfelle, opplever alvorlige konsekvenser. Det viktigste med konkurransekraft er å sikre høy sysselsetting over tid, med god balanse i økonomien ellers. Dette hensynet er minst like viktig i fremtiden. Derfor er det viktig å opprettholde en tilstrekkelig industri også fremover. Vi må også unngå at lønnsutviklingen ellers i samfunnet fører til tap av arbeidsplasser og svekker offentlige finanser, fremholder Flåthen.

Globale utfordringer

– Hvilke utfordringer vil denne samarbeidsmodellen møte i en fremtidig mer internasjonalisert økonomi, når vi må forholde oss til friere flyt av kapital og arbeidskraft, som også påvirker hvordan arbeidsstyrken er sammensatt?

– Åpenhet for globaliseringen har vært, og er, et grunnleggende trekk ved alle de nordiske økonomiene. Sammen med de omfattende velferdsgodene kan en gjerne si at dette er selve «den nordiske modellen». Økende internasjonalisering representerer slik sett ikke noe nytt. Utfordringen ligger nok i mye større grad i hvordan sammensetningen av medlemmer i de største arbeidstakerorganisasjonene endres. Jeg frykter en utvikling mot enda sterkere todeling mellom privat og offentlig sektor. Det burde være en høyt prioritert oppgave å sørge for å skape ett felles arbeidsmarked i Norge, der lønns- og arbeidsvilkår og kompetansesystemer legger til rette for mye større grad av bevegelse mellom sektorene, sier John G. Bernander.

Også Roar Flåthen er opptatt av harmonisering i arbeidslivet.

– Norge har vært, og vil fortsatt være, en liten åpen økonomi som er utsatt for stor konkurranse. Siden 2005 har godt over halvparten av sysselsettingsveksten på 300 000 kommet gjennom innvandring, særlig fra Øst-Europa, med Polen som viktigste land. Dette reflekterer at det er forskjeller i inntektsnivå og ledighet mellom Norge og andre deler av Europa. Denne utviklingen gjør både at arbeidsutleie og konkurranseutsetting av offentlige tjenestetilbud medfører andre og mer negative konsekvenser enn tidligere. Vi kan håpe på oppgang i Europa og fortsatt fremgang i Polen. Det vil også påvirke Norge gjennom arbeidsmarkedet, mener Flåthen, som trekker frem et av LOs fanesaker, sosial dumping.

– Vi arbeider med denne problemstillingen på flere måter. Organisering av arbeidstakerne er helt sentralt. Allmenngjøring av tariffavtaler er et viktig virkemiddel. Myndighetene har en svært viktig rolle å spille både som lovgiver og som arbeidsgiver. Vi er fornøyd med at nåværende regjering har tatt tak i utfordringene knyttet til arbeidsinnvandring, oppsummerer han.

figur

Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

 

Viktig med lønnsutjevning

I årene der samarbeidsmodellen har utviklet seg, har også næringslivet i Norge utviklet seg. En stadig større andel av den norske verdiskapningen kommer fra kunnskapsbaserte næringer. For de med høy utdanning har Norge relativt sett lavere lønninger enn i andre land.

Vil denne relativt sett sammenpressete lønnsstrukturen være en fordel eller en ulempe for Norge, og vil det føre til økte lønnsforskjeller i fremtiden?

– Først og fremst er vi kjennetegnet av et generelt høyt lønnsnivå. Lønningene for industriarbeidere 56 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, og inkluderer vi funksjonærene er tallet 54 prosent. I NHO er vår opplevelse at alle våre bransjer blir mer kunnskapsintensive. Bedriftene må stadig bli mer produktive for å kunne overleve i en skjerpet konkurranse, det gjelder også på hjemmemarkedene, som i stigende grad blir konkurranseutsatt. Dette trekker i retning av å holde lønnskostnadene nede, mens behovet for å rekruttere og beholde nøkkelmedarbeidere med den kompetanse virksomhetene er avhengige av, trekker i retning av økende lønnskostnader. Det er viktig at bedrifter også tenker på samfunnsaspektet, slik at uheldige lønnsspiraler kan unngås. Dessuten er det ikke bare relasjonen arbeidsgiver-arbeidstaker som spiller en rolle. Vi har et arbeidsliv preget av at mange i en fase av karrieren kan komme til å bli både arbeidsgiver og arbeidstaker i sin egen virksomhet, og at kjeder mellom kunder og leverandører, bedrifter og konsulenter blir slik at andre tilknytningsformer enn tradisjonelle ansettelser blir stadig mer vanlig. Det går ikke an å forsøke å vedta eller regulere seg bort fra dette, slik enkelte later til å tro, argumenterer Bernander.

LO-lederen er opptatt av at lønnsstrukturen må opprettholdes:

– De relativt små lønnsforskjellene i Norge er et avgjørende element i det at det er lite sosial ulikhet. Det bidrar på ulike måter til et effektivt næringsliv. Hittil har vi greid å opprettholde små forskjeller med et svært konkurranseutsatt næringsliv. Forskningen tyder også på at små, åpne, konkurranseutsatte økonomier har minst lønnsforskjeller. Jeg tror det er mulig å videreføre små lønnsforskjeller også i fremtiden. Å gå vekk fra modellen og overlate lønnsdannelsen til lokalt nivå, vil øke inntektsforskjellene betydelig. Det vil også svekke mekanismen som holder samlet arbeidsledighet nede, og norske ledighetstall kan krype opp mot europeiske nivå.

figur

Roar Flåthen

Foto: Trond Isaksen

Alle har ansvar for videreutvikling

Begge partene sier seg enige i at ansvaret for å videreføre dagens struktur må deles.

Flåthen understreker dessuten at det er en forutsetning er at dagens organisasjonsstruktur kan videreføres.

– Alle partene har et ansvar for å videreføre samarbeidet. Det er viktig at organisasjonene beholder sin styrke, og at myndighetene legger til rette for trepartssamarbeid. Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, er et eksempel på videreutvikling av trepartssamarbeidet. Det er forskjeller mellom ulike politiske partier når det gjelder trepartssamarbeidet. Det gjelder både omfang av samarbeidet og synet på fagforeningenes rolle. Forslag om fjerning av skattefradraget for fagforeningskontingenten, som vi reelt mener er en utgift til inntekts ervervelse, og ulike andre forslag om å svekke fagforeningene, bidrar negativt, fremholder han.

Flåthen trekker også frem andre mekanismer som bidrar til samarbeidet, for eksempel teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene. Utvalget ble opprettet i 1967, og ledes av SSB.

– I utvalget blir ansattes organisasjoner og arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor, inklusive KS og departementer, enige om beskrivelsen av økonomien. Dette er svært viktig for å redusere uenighet og gjennomføre fornuftige lønnsoppgjør, påpeker LO-lederen.

Bernander gjentar sitt argument om at det er viktig at samarbeidet blir mer enn papir-enighet.

– Forutsetningen for å få dette til også i fremtiden, er at det er vilje til et reelt samarbeid. Den største trusselen ligger i at topartssamarbeidet Arbeiderpartiet-LO undergraver trepartssamarbeidet og tradisjonen for bred medvirkning for alle organisasjonene i arbeidslivet. Medlemsbedriftene gir NHO klar beskjed om at det er viktig for dem å ha en organisasjon som kan finne gode løsninger som gir størst mulig grad av forutsigbarhet. Derfor er vi innstilt på konstruktivt samarbeid om koordinering av lønnsoppgjørene og alle mulige tiltak som fremmer arbeidsdeltakelse og produktive rammebetingelser for bedriftene.

Gjennom årene med trepartssamarbeidet har den norske økonomien utviklet seg, og det samme har tilbudet i velferdsmodellen. I talløse diskusjoner om hva som skal skje når oljen tar slutt, er mange bekymret over hvordan Norge skal opprettholde sitt gode, offentlige velferdstilbud. På spørsmålet om fremtidens økonomi fortsatt vil ha rom for å finansiere det brede velferdstilbudet som ligger til grunn i den norske arbeidslivsmodellen, svarer de to:

– Jeg er overbevist om at svaret er ja. Det krever imidlertid at vi greier å holde lav ledighet og høy sysselsetting slik at vi sikrer finansieringen. En god forvaltning av oljepengene er også viktig. Vi støtter handlingsregelen for å sikre industrien for fremtiden, sier han, og legger til at det samtidig er sentralt at vi som nasjon evner å gjøre samfunnsmessige investeringer som vil være viktige også om 10 – 20 år, og som kan bidra til økt produktivitet og sysselsetting både i offentlig og privat sektor. Med den forventede økte befolkningsveksten, vil dette være avgjørende for å opprettholde og utvikle velferden vår, konkluderer Flåthen.

Bernander er opptatt av at alle må bidra, om vi skal klarer å finansiere spleiselaget.

– Alt hviler på høy arbeidsdeltakelse. Vårt høye lønnskostnadsnivå utfordrer vår evne til å konkurrere med andre, og utfordrer dermed grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Vi har advart mot en fremtidig «velferdsfelle» dersom vi som samfunn får endret balansen mellom de som deltar i arbeid og de som tar imot ytelser finansiert av dem som står i arbeid. I dag er hele 26 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder (15–66 år red.anm) ikke i arbeid. Det er en økning på 3 prosentpoeng sammenlignet med 2008, og vi mener det er klart at det bør gi grunn til bekymring. NHO mener det er bedre å gjøre enkelte justeringer i velferdsordningene nå, enn å måtte starte en omfattende demontering av velferdsstaten ti eller tjue år fram i tid.

 

 

figur

John G. Bernander

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

 

 


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS