Banner top Til forsiden Econa

Irina Lee skriver for Magma som frilansjournalist.

Wonderboy

Sondre Gravir (34) har klatret til topps i norsk mediebransje på rekordtid. I januar tok han fatt på jobben som administrerende direktør i Aftenposten.

Trettifireåringen smiler når alderen hans blir tema.

– Jeg må innrømme at jeg er litt lei av å høre akkurat det. Selv har jeg aldri tenkt så mye på min egen alder, men jeg har blitt nødt til å tenke på det fordi andre har vært opptatt av det, sier han.

Frelst på fest

Sondre Gravir har fått etternavnet sitt fra en slektsgård i Telemark, men er født og oppvokst i Tønsberg. Det er i hvert fall det han pleier å si.

– Egentlig er jeg fra Vear, som ligger et stykke utenfor byen, ute på bondelandet. Så hvis jeg sier at jeg er fra Tønsberg til noen som kommer derfra selv, får jeg høre det. «Du er ikke fra Tønsberg – du er jo fra øde, harry Vear.» Men jeg synes ikke det er harry, altså. Jeg trives godt på Vear.

Han kommer fra en slekt med lærere, hvor både mor, far, søster og svoger har hengitt seg til lærergjerningen. At han selv endte opp som siviløkonom er mer et resultat av tilfeldigheter enn en langsiktig karriereplan. Læreren i sos.øk. på gymnaset vekket riktignok hans interesse for økonomi. Det var likevel ikke det som var utslagsgivende:

– Mens jeg tok befalsskolen i marinen, var jeg stasjonert på Herdla fort utenfor Bergen. På den tiden hadde jeg flere kompiser som gikk på Handelshøyskolen. Gjennom dem ble jeg kjent med «Klubben» i kjelleren. Dermed var jeg frelst, sier Gravir.

Høsten 1999 ble han selv immatrikulert ved Norges Handelshøyskole (NHH), hvor han fordypet seg i finans. Den første tiden bodde han i et kollektiv på Hegreneset, som gikk under navnet «Hulen».

– Etter det første halvåret fant jeg ut at jeg knapt hadde vært utenfor NHH og Hulen. Jeg hadde kanskje vært i Bergen én gang utenom de gangene vi dro på byen. Så da bestemte jeg meg for å flytte sammen noen kompiser i sentrum, sier han.

Resten av studietiden bodde Gravir i Sigurds gate, med stamkaféene Naboen og Pars like utenfor døren.

Møttes i heisen

Flyttingen ble skjebnesvangert. En dag møtte han nemlig Gøril i heisen, som bodde i etasjen under. Møtet endret livene deres for alltid.

– Jeg var solgt, umiddelbart. Men jeg var veldig opptatt av at vi ikke skulle være samboere fra dag én, så jeg flyttet ikke inn til henne. Tannbørsten ble stående hjemme hos meg selv, i etasjen over, selv om jeg sov nede hos henne hver natt, haha …

Et tiår senere har de fått to jenter, Hannah på fire og Ingrid på snart to. Nå er de offisielt samboere – selv om de faktisk ikke bor sammen.

– Familien bor i Bergen, mens jeg pendler frem og tilbake hver helg. I tillegg prøver jeg å få til én middag hjemme hver uke. Pendlerlivet er kjipt, og jeg tenker mye på det. Gudskjelov er det bare midlertidig. De kommer hit så snart vi har fått alt det praktiske i orden, sier han.

Hemmelige oppdrag

Gravir ble uteksaminert fra NHH i 2003. Lenge før han var ferdig med studiene, hadde han sikret seg jobb hos konsulentselskapet McKinsey. Det ble hans døråpner til norsk mediebransje.

– I McKinsey jobber man med ulike prosjekter, der et team på 3–4 konsulenter fra McKinsey samarbeider med 2–3 medarbeidere fra den aktuelle bedriften. Aftenposten var faktisk det første prosjektet jeg jobbet med, sier Gravir.

I Aftenposten var han blant annet med på å utarbeide et større kostnadsprosjekt, samt avisens omlegging til tabloidformat i 2004–2005.

– McKinsey har jo en policy om at det meste skal være hemmelig, både hvem man jobber for og hva man gjør. Det er fordi oppdragsgivere kan ha mange ulike grunner for å bruke et konsulentselskap. Noen gjør det for å få råd, andre for å forsikre seg om at det de gjør er riktig, mens enkelte benytter seg av konsulenter til å ta hånd om de oppgavene de selv synes er ubehagelige eller vanskelige, sier Gravir.

Jobber smartere

Selv har han ikke ut til å ha hatt problemer med å takle vanskelige utfordringer. Da han ble ansatt som administrerende direktør i Bergens Tidende i desember 2008, var finanskrisen i ferd med å slå ut i full blomst.

– På det tidspunktet visste ingen hvordan fremtiden ville se ut. I Aftenposten gikk inntektene ned med nesten 500 millioner på svært kort tid. Det var ekstremt dramatisk!

For å håndtere krisen stilte Gravir spørsmålet: «Hva er kjernen av det vi driver med?» Hans mantra er at alt utenom kjernevirksomheten kan effektiviseres.

I Bergens Tidende, og de fleste andre mediehus, resulterte dette i omfattende nedbemanningsrunder. Flere hundre årsverk ble skrellet vekk i norsk mediebransjen i løpet av 2009. Hvilke konsekvenser fikk det for produktene?

– Mange som sluttet hadde mye kompetanse og kraft, og det var ikke mulig å nedbemanne uten at det gikk utover innholdsproduksjonen. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke er en direkte sammenhenge mellom antall journalister og den redaksjonelle kvaliteten. Det er mulig å jobbe smartere, og de som blir igjen klarer å tilpasse seg. Vi har sett mange eksempler på at nye profiler har bygget seg opp når andre har sluttet. Som det heter i norsk presse: «Ingen er uerstattelige!», sier Gravir.

«Copy with pride!»

Finanskrisen i 2008/2009 endret norsk mediebransje for alltid. For Bergens Tidende og Aftenposten sin del, som begge eies av Schibsted-selskapet Media Norge, innebar det blant annet et tettere samarbeid og økt utveksling av redaksjonelt stoff.

I tillegg til BT og Aftenposten inkluderer Media Norge-paraplyen Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Finn.no. Begrunnelsen for å samle mediehusene i ett eierselskap har vært at den enkelte redaksjon skal bruke mindre ressurser på alt som ikke berører kjernevirksomheten, slik som IT, økonomi og administrasjon.

– Vi samarbeider blant annet om teknologiske løsninger. Alt som er «under panseret» på avisenes nettsider eller iPad-løsninger kan være likt, selv om innholdet er forskjellig. Hvis Aftenposten utvikler en tjeneste som blir kjempepopulær, er det ingenting i veien for at BT kan lage en tilsvarende tjeneste. «Copy with pride!», sier Gravir.

Digital revolusjon

Samtidig er han opptatt av å ta hensyn til Aftenpostens historie, som strekker seg mer enn 150 år tilbake i tid.

– Hvis man ser litt stort på det, gjennomgikk avisen mindre forandringer de første 140 årene. Noen fonter ble skiftet ut, kvaliteten ble gradvis bedre og formatet endret seg flere ganger. Men alt i alt snakker vi om små justeringer, i forhold til den revolusjonen som har funnet sted de siste 10–15 årene, sier Gravir.

Han peker på at Aftenposten i dag gir ut en lang rekke redaksjonelle produkter, og produserer innhold til mobil, nett og iPad, i tillegg til en hel magasinportefølje.

– I dag har vi flere lesere på nett som på papir. Likevel er det 520 ansatte i papiravisen, og bare 55 knyttet til nettet. Vi må slutte å tenke at vi bare skal sette inn ressursene der hvor annonsørene og pengene er, men ta enda mer hensyn til hvor leserne er. Og vi har kravstore lesere! Det betyr at vi må utvikle oss enda mer, sier Gravir.

At papiravisen kommer til å overleve, er han likevel overbevist om. Til tross for at han selv holder seg oppdatert via digitale kanaler, i hvert fall til hverdags.

– Helgeavisene får ingen ta fra meg! Der har jeg nok de samme leservanene som forrige generasjon. Jeg liker å fordype meg i papiravisen når jeg har tid til det, sier Gravir.

Da er det et tankekors at de som er halvparten så gamle som ham, har helt andre medievaner.

– Sammenlignet med dem er jeg kjempegammel. Helt utdatert!

figur

Foto: Bjørn Erik Larsen, Bergens Tidende

NYHETSJUNKIE: Administrerende direktør i Aftenposten, Sondre Gravir (34), er selverklært nyhetsjunkie. Han holder seg oppdatert via mobil og nett gjennom døgnet, og leser sin egen papiravis som e-avis på nettet. I helgene, derimot, foretrekker han innhold trykket på godt, gammeldags avispapir.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS