Banner top Til forsiden Econa

En √łkonomi og et √łkosystem i krise?

figur-author

Det skrives og snakkes jevnlig om klima- og fordelingsproblemer, men allikevel oppfattes de ikke som så alvorlige at det blir foretatt grunnleggende (systemmessige) endringer. Alle tenker eller ønsker vel at problemene skal gå over av seg selv. Men sannsynligheten for at dette ønskescenarioet vil innfinne seg, svinner for hver dag som går.

Men hvorfor skjer det ikke noe? En særdeles viktig faktor er den underliggende økonomiske teorien som mange land styres etter, nemlig en eller annen versjon av neoklassisk økonomi, kodifisert av den engelske økonomen Alfred Marshall i 1890 (Principles of Economics). En økonomi som prinsipielt betrakter naturen utelukkende som en innsatsfaktor av ubegrenset størrelse – eventuelt ved hjelp av full eller delvis substitusjon mellom man-made capital og natural capital, teknologiforbedringer, og så videre. Da kan vi se bort fra fordelings- og rettferdighetsproblemer. Når det er ubegrensede mengder ressurser til stede, kan fordelings- og rettferdighetsproblemet løses. Hvis de «rike» landene produserer og forbruker mer (vekst), vil de kunne trekke de mindre rike landene ut av fattigdom, så hvorfor bekymre seg om det? I tillegg tar ikke den neoklassiske økonomien hensyn til tiden på en signifikant måte. Det vil si at det ikke eksisterer et irreversibilitetsproblem. Alt kan skrus tilbake, og vi kan starte på nytt. Heri ligger kimen til klimaproblemene. Man har ikke tatt inn over seg den gamle filosofiske leksen om at man ikke kan gå ut i den samme elven to ganger.

Manfred Max-Neef har sagt det på denne måten (Ambio, mai 2010, s. 200): «What we are going through at the present time is not just an economic-financial crisis, but a crisis of humanity.» Og den kjente nobelprisvinneren i økonomi Paul Krugman har sagt det slik (New York Times, 6.9.2009): «When it comes to the all-to-human problem of recession and depression, economists need to abandon the neat but wrong solution of assuming that everyone is rational and markets work perfectly. The vision that emerges as the profession rethinks its foundation may not be all that clear; it certainly won’t be neat; but we can hope that it will be at least partly right.»

Det er også meget tankevekkende å lese det svar som de absolutt ledende engelske økonomer ga til Dronning Elisabeths spørsmål: «Why had nobody noticed that the credit crunch was on its way?» Svaret lød som følger (Besley og Hennessy, 22.7.2009, British Academy): «Everyone seemed to be doing their own job properly on its own merit. And according to standard measures of success, they were often doing well. The failure was to see how collectively this added up to a series of interconnected imbalances over which no single authority had jurisdiction», og videre: «a failure … to understand the risks to the system as a whole».

Men finnes det virkelig ikke alternativer til det herskende paradigmet? Jo, det finnes alternative økonomier, og i den forbindelse vil jeg spesielt peke på en som har potensial til å fange de nevnte «interconnected imbalances» og se «the system as a whole» ved å betrakte økonomi, natur og kultur i sammenheng. En slik teoribygning er kretsløpsøkonomi. Kretsløpsøkonomi bygger på en organisk tankegang og springer ut av den mer meritterte økologiske økonomien. Markedet forstås som et integrert nettverk av samhandlende medansvarlige aktører hvor det tradisjonelle økonomiske menneskesynet som Krugman henviser til, erstattes av et økologisk økonomisk menneskesyn. Her oppfattes det økonomiske systemet som underordnet økosystemenes tålegrense, og humanistiske normer og verdier står i høysetet. Endringen bygger på en forståelse av at aktørene på markedet – på samme måte som livsformene i naturens økosystemer – er gjensidig avhengige av hverandre, og at symbiotisk samspill gir de mest ressurseffektive løsningene.

For å få dette til må det etableres arenaer (institusjoner) for dialogbasert samhandling mellom personer, bedrifter og offentlige etater i tillegg til konkurransebaserte markeder. Gjennom gjensidig forpliktende samarbeid er det mulig å utvikle desentraliserte, kretsløpsbaserte systemer for god ressursutnyttelse. Fokus må endres fra en rent mekanisk til en mer organisk tenkemåte for på den måten å komme vekk fra det tradisjonelle ideal i klassisk fysikk som kun fanger opp den døde materie.

Dessuten må tankegangen endres fra lineære til kretsløpsbaserte systemer hvor hele prosessen ses i sammenheng, og hvor deler av systemer – isolert sett – godt kan gi dårlig forrentning mot at systemet som sådan gir en effektiv ressursutnyttelse på lang sikt. Det må overveies å kombinere konkurranse og samarbeid på ulike arenaer. Samarbeid er ikke nødvendigvis problematisk hvis det skjer åpenlyst og ikke i lukkede rom. Menneskesynet må utvides fra ensidig å fokusere på rasjonalitet og penger ved å inkorporere humanistiske verdier. I tillegg må naturens – i mange sammenhenger – iboende verdi bli en del av problemforståelsen.

Det vil si at økonomer må akseptere – som Krugman er inne på, men som han vel ikke har gjort noe seriøst med, fanget som han nok er i det herskende paradigme – å operere med modeller som er knapt så fine, men betydelig mer realistiske. Dette medfører en overgang fra atomistisk tankegang til pluralistisk tankegang hvor mange forskjellige verdier inngår og vurderes opp mot hverandre istedenfor å utelates fra økonomisk problemløsning. Men helt i Kuhns ånd vegrer økonomer seg for å oppgi normal science.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS