Banner top Til forsiden Econa

Mottagerne av Econastipendet 2017

Finansinstitusjoners utlånspraksis for forbrukslån

figur

Mottagerne av Econastipendet 2017. Til venstre: Lena Strand, revisor KPMG, siviløkonom NHH. Til høyre: Mia Sveen, revisor KPMG, siviløkonom NHH.

Econas masterstipend

Skal du/dere skrive om et tema som er relevant for arbeidslivet? I så fall kan du søke om støtte via Econastipendet. Vi tilbyr to stipender á 30 000 kroner, tilgang til Econas data på området og kontorplass i Econas lokaler sentralt i Oslo ved behov. Søknadsfristen er 1. desember. Viktige kriterier:

  • Oppgaven er relevant for Econa.
  • Problemstillingen er nyskapende/kreativ og kan skape engasjement.
  • Du/dere har gode akademiske resultater (C eller bedre).

For mer info, se Econas hjemmeside.

Forbruksgjelden i Norge er i stadig vekst: Ved utgangen av 2016 var den totale forbruksgjelden i Norge på 90 milliarder kroner (Finanstilsynet, 2016a). Den sterke veksten i forbrukslån har fått flere aktører til å uttrykke bekymring (Breivik, 2016; Finanstilsynet, 2016b). En rekke tiltak er nylig iverksatt for å begrense utviklingen og styrke forbrukervernet. Spesielt relevant er den nye gjeldsinformasjonsloven (Barne- og likestillingsdepartementet, 2016). I vår masterutredning så vi på finansinstitusjoners utlånspraksis for forbrukslån og vurderte hvordan praksisen blir påvirket av et gjeldsregister. Analysen tok utgangspunkt i kvalitativ datainnsamling fra syv forbruksbanker og fem storbanker. Våre funn viste at gjeldsregisteret vil styrke bankenes kredittvurderinger.

Ved slutten av arbeidet med vår masterutredning presenterte Finanstilsynet en rekke retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis. Disse ble derfor i begrenset grad inkludert i vårt arbeid, men de understøtter våre funn om at det er behov for strengere regulering på enkelte områder av dagens praksis.

Gjeldsregister har i lang tid vært etterspurt og omtales som et av de viktigste tiltakene for å sikre forsvarlig utlånspraksis (Finans Norge, 2017). Registeret skal inneholde all kredittgjeld og gjøre finansinstitusjoner i stand til å foreta bedre kredittvurderinger (Barne- og likestillingsdepartementet, 2016). Uten et gjeldsregister har ikke kredittytere adgang til å undersøke forbrukerens eksisterende gjeld, og det kan føre til innvilgelse av lån som ikke er forsvarlige – og en gjeldsbyrde som blir uhåndterlig. Det har vært reist spørsmål om gjeldsregisteret er tilstrekkelig for å håndtere gjeldsproblematikken, eller om det er andre aspekter ved bankenes utlånspraksis som også bør endres (Andersen & Lysbakken, 2016). Våre informanter er entydige på at gjeldsregisteret vil gi kredittyter bedre og mer korrekte kredittvurderinger, og samtlige oppgir at de vil benytte seg av registeret, til tross for at det ikke er konsultasjonsplikt. Det kan likevel føre til større og flere utlån, ettersom risikoen reduseres ved at usikre moment blir kjente.

Alle bankene ser ut til å benytte en form for forenk­let kredittvurdering som har fått kritikk for å være for svakt forankret. Storbankene er noe kritiske til egen kredittvurdering: Den blir i liten grad individualisert, og siden prosessen er automatisk, er det ikke rom for subjektiv vurdering. De fleste benytter SIFOs referansebudsjett som et anslag for faste kostnader, til tross for at forbruksmønsteret er individuelt og mange opplever at det ikke stemmer overens med kundens faktiske pengebruk. Manglende kontroll på eget pengebruk påpekes også som et problem, og illustrerer at det er et behov for økt opplæring i personlig økonomi.

Oppgaven avdekket videre at hensikten med opplysningsplikten, altså at forbrukere skal forstå hva lånet innebærer, og være i stand til kunne ta en god beslutning, i mange tilfeller ikke oppfylles i tilstrekkelig grad. Informantene har en generell oppfatning av at mange kunder sliter med å forstå innholdet i lånedokumentene. Tilnærmet alle våre informanter mente at opplysningspliktens hensikt ikke oppfylles. Det trekkes frem problemer knyttet til lovverk og reguleringer, og flere hevder at dette ikke har fulgt med i digitaliseringen og utviklingen av bankbransjen. Med automatisering av utlånsprosessen ligger større deler av ansvaret på kunden, og innholdet og kvaliteten i lånedokumentene blir desto viktigere. En implikasjon fra vår utredning, i likhet med funn fra annen forskning, er at kvaliteten i dokumentene må forbedres for at forbrukerhensyn skal være ivaretatt, og at hensikten med plikten skal oppfylles (Yard, 2004; Lee & Hogarth, 1999; Lewis & van Venrooij, 1995; Chang & Hanna, 1992; Dauton & Dauton, 1976). Videre støttes dette av Forbrukerombudets nye veiledning for utfylling av SEF-skjema, ettersom de fant at dokumentene ikke ble tilpasset den enkelte låntaker på en tilstrekkelig måte (Forbrukerombudet, 2016a). Kredittyterne bør tilstrebe å gjøre informasjonen i lånedokumentene mer forståelig og synliggjøre viktige opplysninger for kunden på en hensiktsmessig måte.

I arbeidet med masterutredningen så vi også nærmere på praktisering av fraråding i forbindelse med forbrukslån. Hensikten med frarådingsplikten er å beskytte forbrukere mot uheldige låneopptak og hindre lån som låntakeren sannsynligvis ikke vil makte å betjene (NOU 1994:19, 1994). Våre funn viser at det er høy grad av formalitet i frarådingen, likevel oppgis det at svært få tar til seg en slik fraråding. Det skal bemerkes at kun to av våre informanter praktiserer plikten, som gir oss lite data å ta utgangspunkt i, men påstanden om at frarådingsplikt har liten preventiv effekt, støttes opp av flere studier (Hveem & Nyhus, 2013; Eliassen, 2009; Taubøll, 2011; Guste-Pedersen, 2012). Ettersom frarådingsplikten har liten preventiv effekt, blir konsekvensen at kunden som signerer et lån med fraråding og fraskriver seg muligheten for lemping, selv må bære store deler av ansvaret for lånet. Flere av våre informanter mener det er svært uheldig å benytte fraråding i forbindelse med salg av forbrukslån. De oppgir at de heller avslår søkere som normalt ville havnet i frarådingssjiktet. Hensikten om å beskytte forbrukere fra uheldige låneopptak kan derfor synes å i større grad være oppfylt der bankene avslår fremfor å fraråde, ettersom mye tyder på at en fraråding ikke har en preventiv effekt, og konsekvensen kun blir at kunden bærer store deler av ansvaret for låneopptaket.

Anvendelse av frarådingsplikten i forbindelse med forbrukslån er riktignok i tråd med det myndighetene ønsker. Det er også et av formålene med gjeldsregisteret at plikten skal bli mer reell. Våre funn tyder på at dette ikke vil være tilfellet. Ingen av informantene som ikke benytter plikten i dag, oppgir at de kommer til å endre sin praksis på dette området som følge av gjeldsregisteret. Ettersom vår oppgave har avdekket at frarådingsplikten ikke synes å være til forbrukerens beste, til tross for at formålet med plikten nettopp er å beskytte forbrukeren, ser det ut til å være positivt at gjeldsregisteret ikke fører til økt bruk av frarådingsplikten.

Datainnsamlingen viser at samtlige i vårt utvalg benytter affiliate-marketing, mens alle utenom én storbank benytter agenter i sin distribusjon av forbrukslån. Videre impliserer funnene at det er store problemer knyttet til disse aktørene, og at det er behov for regulering på dette området. Behovet understøttes av de nye retningslinjene for forbrukslån, som presiserer at banker har ansvar for agenter og samarbeidspartnere (Finanstilsynet, 2017). De fleste bankene i vår utredning er skeptiske til noen av metodene som benyttes, og uttrykker at det til tider er vanskelig å holde kontroll på samarbeidspartnere. At bankene likevel benytter agenter og affiliater, kan tyde på et behov for at bankene tar større eierskap til sin egen markedsføring. Dette vil trolig redusere noen av problemene knyttet til metodene som benyttes. Samtidig skal det nevnes at den nye forskriften om markedsføring av kreditt også legger noen begrensninger på markedsføringen (forskrift om markedsføring av kreditt, 2017).

Vår utredning har vist at finansinstitusjoner har forbedringspotensial i flere deler av utlånsprosessen, både hva gjelder kredittvurdering, opplysningsplikt og frarådingsplikt. Vår utredning har vist at et gjeldsregister vil ha positiv innvirkning på bankenes kredittvurderingsystemer. Videre ser det ut til at de øvrige elementene vi har tatt for oss, ikke vil bli særlig påvirket. Vi håper med dette å ha kastet lys over noen av problemstillingene når det gjelder bankenes utlånspraksis og hva som kreves for å ivareta forbrukerhensynet på en bedre måte i utlånsprosessen.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS