Banner top Til forsiden Econa

Joakim Østbye

Hvorfor slutte å jobbe når man fyller 62?

Demografiske endringer – den såkalte eldrebølgen – byr på utfordringer for arbeidsmarkedet og offentlige budsjetter i Norge. Det pågår en samfunnsdebatt om hvordan vi kan øke yrkesdeltakelsen til seniorer.

Så langt har mye dreid seg om juridiske problemstillinger knyttet til arbeidsmiljølovens aldersgrense for når oppsigelsesvernet opphører. Grensen er i dag 70 år, men er foreslått hevet til 72, med et mulig, neste steg til 75 år. Det kan muligens ha en symboleffekt, men vil langt fra bidra til å løse de store utfordringene vi står ovenfor når eldrebølgen skyller inn over oss om noen år. Da må vi få flere av de yngre eldre – altså 62–67-åringene – til å stå lenger i jobb. Den kommende generasjonen eldre blir stadig friskere. Da blir det meningsløst hvis vi ikke utnytter den ressursen på best mulig måte.

Forsørgelsesbyrden øker

Levealderen i Norge har økt jevnt med rundt to måneder per år de siste tiårene. Forventet levealder for en person født i 1970 var rundt 74 år. For en person født nå nærmer den seg 82 år (kilde: SSB).

Det er forventet at levealderen vil fortsette å øke, selv om veksten ventes å bli noe lavere, kanskje rundt halvparten av den vi har sett de siste tiårene. For en person født i 2060 anslås forventet levealder å være 87–88 år. Det er nær 20 prosent lengre enn en person født i 1970.

Et resultat av økt i levealder er at en stadig større andel av befolkningen er i aldersgrupper hvor man tradisjonelt har trådt ut av arbeidslivet. I 1970 var det 2,0 personer over 67 år for hver tiende person mellom 20 og 66 år. I 2012 hadde tallet økt noe, til 2,2. Men fremover vil veksten tilta, og i 2060 ventes det å være 4,0 personer over 67 år for hver tiende mellom 20 og 67 (kilde: perspektivmeldingen).

Pensjonsreformen virker, men lang vei å gå

Ved innføringen av Folketrygden i 1967 var aldersgrensen for uttak av alderspensjon 70 år. I 1973 ble den senket til 67 år. Fra 1988 ble AFP-ordningen innført for mange arbeidstakere og førte til en trinnvis, videre reduksjon til 62 år i 1998.

Tidligere var det klare begrensninger for muligheten til å kombinere arbeid og alderspensjon. Pensjonsreformen som trådte i kraft 1. januar 2011, innebærer imidlertid at det innføres en fleksibel pensjonsalder fra 62 år, forutsatt høy nok pensjonsopptjening. Pensjonsutbetalingene påvirkes ikke av om man arbeider eller ikke.

Resultatet er dermed at de årlige pensjonsutbetalingene blir større jo lenger man venter med å ta ut pensjon. I tillegg innførte reformen såkalt levealdersjustering, som innebærer at dersom forventet levealder øker, blir pensjonsutbetalingene ved en gitt pensjonsalder redusert. Det første kan ses på som en gulrot for å jobbe lenger, det siste som en pisk.

Det er interessant å se på reell avgangsalder i tillegg til den formelle, overordnede pensjonsalderen. Reell avgangsalder vil si når personer i snitt trer ut av arbeidsstyrken, det vil si verken er sysselsatt eller søker arbeid. Denne vil avvike fra den formelle pensjonsalderen av mange grunner. En del yrkesgrupper, for eksempel politi og forsvar, har lavere aldersgrenser. På den andre siden fortsetter andre å jobbe etter formell pensjonsalder.

I tillegg er uttak av pensjon frikoblet fra arbeidsstatus etter pensjonsreformen, slik at avgang fra arbeidslivet kan skje på et helt annet tidspunkt enn når man tar ut pensjon.

Dette temaet er vesentlig mer komplisert enn det først kan virke, og det opereres med mange begreper og målemetoder, for eksempel «forventet avgangsalder fra yrkesaktivitet», «gjennomsnittsalder ved pensjonering» og «forventet pensjoneringsalder», som alle gir ulike tall. Blant annet varierer det hvordan man håndterer personer som trer ut av arbeidslivet på et tidlig tidspunkt eller aldri har vært formelt sysselsatt.

Det er likevel mulig å se noen klare tendenser:

  • I Norge og i de fleste OECD-land falt reell avgangsalder klart utover 1970- og 1980-tallet.
  • På 1990-tallet flatet trenden ut og viste en mer variabel ut­vik­ling, noe avhengig av målemetode.
  • De siste årene har det vært en stadig klarere økning i reell avgangsalder i Norge. Trenden i retning lavere avgangsalder er altså snudd.

Likevel ser vi av figuren over at yrkesaktiviteten fortsatt faller markant fra rundt 61 år. Bare rundt ti prosent er yrkesaktive ved fylte 70 år. For 74-åringer er andelen under fem prosent. I tillegg er det viktig å huske at det av naturlige grunner er færre 70-åringer enn 60-åringer. Antallet som jobber, faller dermed mer enn andelen.

figur

Kilde: SSB/NAV

Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse var 12 000 personer i alderen 70–74 år sysselsatt i 2013. Dette utgjør under en halv prosent av totalt antall sysselsatte, så det sier seg selv at selv en kraftig økning av sysselsettingen i denne aldersgruppen vil ha begrenset effekt på total sysselsetting.

Dette indikerer at det største potensialet for å øke arbeidsstyrken er å skyve reell avgangsalder utover i 60-årene heller enn å fokusere på om arbeidsmiljø­lovens grense skal være 70, 72 eller 75 år.

Det er derfor behov for tiltak og insentiver som bidrar til at denne gruppen skal ønske å stå lenger i jobb.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS