Banner top Til forsiden Econa

Leasing: ny IFRS regnskapsstandard

figur-author

Sammendrag

Som omtalt i Magma 1/2016 har International Accounting Standards Board (IASB) utgitt en ny standard for regnskapsføring av leieavtaler som må tas i bruk senest fra 2019. Den nye standarden innebærer at leietakere vil måtte balanseføre eiendeler og gjeld for de fleste leieavtaler. Leiekostnader knyttet til operasjonelle leieavtaler, som i dag presenteres som ordinære driftskostnader, vil bli presentert som avskrivninger og renter, tilsvarende som for finansielle leieavtaler i dag. Dette vil påvirke flere sentrale nøkkeltall (KPI-er) som for eksempel gjeldsgrad, avkastning på sysselsatt kapital (ROCE), fortjeneste før rentekostnader, skatt og avskrivninger (EBITDA) samt ulike nøkkel­tall knyttet til kontantstrøm fra drift. Som følge av at det kommer nye eiendeler og gjeldsposter inn i balansen, vil gjeldsgrad og sysselsatt kapital øke. Normalt vil da ROCE gå ned (avhengig av hvilken resultatstørrelse som inngår i nøkkeltallet, og lengden på leieavtalene). Konsekvensen av at leiekostnader skal presenteres som avskrivninger og renter, er at det mye brukte nøkkeltallet EBITDA vil øke betydelig. Tilsvarende vil man få en positiv effekt på kontantstrøm fra drift, mens kontantstrøm brukt til finansieringsaktiviteter øker med periodens nedbetaling av leasinggjeld.

– ikke bare en regnskapsmessig endring

Konsekvensene av ny regnskapsstandard for leasing er vidtrekkende, og det er ikke bare regnskapsavdelingen som vil bli påvirket. De fleste ser ut til å involvere sine innkjøpsavdelinger og juridiske avdelinger tidlig i sine implementeringsprosesser. Videre synes de fleste selskaper å være rimelig godt forberedt på at ulike nøkkeltall som inngår i lånebetingelser (covenants) i avtaler med banker, må reforhandles, og at ansatte som jobber med slike avtaler, må sette seg inn i standarden og dennes effekter. Tilsvarende gjelder sentrale måltall brukt i kredittratingprosesser. Ansatte i investor relations-funksjoner synes også forberedt på at det vil komme betydelige endringer i sentrale KPI-er som påvirker deres kommunikasjon med markedet. Men i og med at standarden slår ut på nøkkeltall som ofte også brukes internt, for eksempel i forbindelse med avlønningsprogrammer for ledelse og ansatte, så som EBITDA, vil standarden også få betydning for helt andre grupper av ansatte samt ledere på de fleste nivåer. Sist, men ikke minst, vil det være mange leverandører som har kunder som er opptatt av hvordan deres kontrakter treffes av standarden. Et eksempel her kan være leverandører av IT-tjenester som inkluderer bruk av betydelige eiendeler, for eksempel servere. Følgelig må også salgs- og markedsføringsapparatet involveres tidlig i prosessen.

Det er også verdt å merke seg at det ikke bare er selskaper som selv bruker IFRS, som må forstå hvordan deres kunder treffes av standardendringen. Også leverandører som bruker norsk god regnskapsskikk, vil måtte forholde seg til ny IFRS-leasingstandard. Eksempelvis vil bankene ha behov for å forstå effekter på kundenes gjeldsgrad og andre forholdstall brukt i kreditt-prosesser. I tillegg ser man allerede at banker og andre finansieringsinstitusjoner har fått økt pågang fra kunder som har behov for leieavtalene i elektronisk format slik at de kan leses inn i regnskapssystemene. Alle typer foretak, også de som selv ikke bruker IFRS, må vurdere sine vare- og tjenesteleveranser basert på hvordan deres kunders regnskaper treffes av ny leasingstandard. Herunder vil det være viktig å forstå om kundens strategi for eierskap versus leie vil kunne endre seg, og om det kan være mer gunstig for kunden for eksempel å kjøpe en overvåkingstjeneste heller enn å leie overvåkingsutstyr og kjøpe tjenester tilknyttet slikt utstyr. Foretar man kontraktsmessige endringer av denne typen, er det imidlertid viktig at leverandør og kunde har et bevisst forhold til hvordan risiko og fortjeneste eventuelt flyttes mellom dem.

Mange av endringene som har vært implementert i IFRS i de senere årene, har vært av relativt begrenset omfang og i stor grad truffet områder som i mange konsern håndteres sentralt. Dette i motsetning til leasingstandarden, som krever detaljert informasjon fra avtaler som ofte inngås, følges opp og oppbevares i enkeltenheter uten direkte involvering fra sentrale stabsfunksjoner. De fleste konsern vil trolig oppleve at kravene til datafangst og akkumulering av desentrale data, inkludert IT- og internkontrollsystemer, er mye mer omfattende enn de hittil har vært vant til når nye regnskapsstandarder skal implementeres.

Omfanget av ny regnskapsstandard for leasing

IFRS 16 gjelder leie av alle fysiske eiendeler. En leietaker må ikke, men kan velge å, anvende standarden også på immaterielle eiendeler, bortsett fra enkelte spesifikt nevnte rettigheter (for eksempel filmrettigheter, patentrettigheter og kopibeskyttelsesrettigheter). Regnskapsstandarden ekskluderer utvinningstillatelser og lignende.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Det er viktig å foreta en grundig vurdering av hva som omfattes av unntakene fra standarden. For eksempel vil man kanskje kunne argumentere for at leie av landområder til plassering av borerigger for boring av lete- og produksjonsbrønner omfattes av utvinningstillatelsesunntaket, enten dette er et område på land eller offshore, og enten det er del av utvinningslisensen eller det er en separat avtale med landeier. Leien av boreriggene i seg selv omfattes imidlertid ikke av unntaket, og formodentlig heller ikke leie av jord til transportrørledninger og annen relatert infrastruktur. En slik avgrensing vil være sentral for lete- og utvinningsselskaper som kan ha hundretusenvis av avtaler om leie av landområder.

Hva er en leieavtale?

Etter IFRS 16 er en leieavtale en kontrakt som overfører retten til å bruke den underliggende eiendelen for en periode, mot vederlag. Eiendelen kan også være en del av en eiendel, så fremt denne delen er fysisk distinkt, for eksempel en etasje i et bygg. En kontrakt for leie av kapasitet eller del av en eiendel som ikke er fysisk distinkt, for eksempel deler av kapasiteten i en rørledning eller fiberoptisk kabel, vil ofte ikke være knyttet til en identifisert eiendel.

Det er gitt noen unntak fra hovedregelen om balanseføring av leieavtaler. For avtaler av tolv måneders varighet eller kortere kan leietaker velge ikke å balanseføre leaseeiendel og leasegjeld, men i stedet informere om avtalene i noter tilsvarende som etter dagens regler for operasjonelle leieavtaler. Denne løsningen er et prinsippvalg som gjøres per kategori av underliggende eiendeler. Leietaker har også anledning til å gjøre et tilsvarende prinsippvalg for leieavtaler der verdien av den underliggende eiendelen er lav. Dette valget gjøres leieavtale for leieavtale.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Ved implementering av nye regnskapsstandarder ser man ofte at det ikke er på de mest teknisk kompliserte områdene man støter på problemer, men på mer praktiske detaljer. For eksempel må selskaper som skal implementere ny leasingstandard, være obs på at den regnskapsmessige definisjonen av en leieavtale ikke nødvendigvis stemmer med en lekmanns forståelse av begrepet. I dagligtale, og for eksempel i den norske definisjonen i Wikipedia, ses leasing på som en finansieringsform og en mellomting mellom finansiering og leie. Tilsvarende legger man i mange land og kulturer andre meninger i leasingbegrepet. For å sikre at de riktige avtalene blir vurdert, er det viktig at selskaper som skal implementere standarden, er nøye med hvordan de kommuniserer endringen ut i organisasjonen, og hvordan de forklarer hvilke typer avtaler som omfattes, og som skal vurderes som en del av implementeringsprosessen. Det kan for eksempel være lett å glemme avtaler som inneholder betydelige serviceelementer, men som også inkluderer bruk av vesentlige eiendeler i tjenesteleveransen.

Standardens definisjon av en leieavtale

En kontrakt overfører retten til å kontrollere bruken av en identifisert eiendel dersom kunden gjennom leieperioden har rett til å (1) motta så godt som alle de økonomiske fordelene fra bruken av den identifiserte eiendelen, og (2) bestemme bruken av den identifiserte eiendelen (bestemme hvordan og til hvilket formål eiendelen brukes). Definisjonen av en leieavtale i den nye standarden er ikke veldig forskjellig fra den i gjeldende standard, men vurderingen vil få mye større konsekvenser i praksis som følge av at alle leieavtaler skal balanseføres.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Ett problem med grensedragningen mellom leieavtaler og avtaler om kjøp av tjenester er at det i praksis ofte er veldig små nyanser mellom avtalene som representerer kjøp av tjenester, og de som representerer en rett til å bruke en eiendel. De regnskapsmessige konsekvensene av vurderingen blir imidlertid store, i tillegg til at avtalene vil kreve mye administrative ressurser både å vurdere og å regnskapsføre. Selskapene må blant annet sørge for at det etableres rutiner for internkontroll som fanger opp nye og endrede avtaler, og at det foretas en forsvarlig vurdering av hvorvidt avtalene er leasingavtaler eller inneholder lease elementer.

Vi ser at enkelte selskaper vurderer å foreta endringer i avtaler der kunden typisk er mer opptatt av varen eller tjenesten som produseres, enn av at han, i avtaleperioden, har kontroll over bruken av leverandørens eiendeler til å produsere denne varen eller tjenesten. I slike tilfeller er det viktig at partene setter seg godt inn i hvilke endringer som skjer i risiko- og avlønningsforholdet mellom dem. Partene bør også begynne diskusjonene om mulige endringer tidlig, slik at alle forhold er avklart før kunden skal ta ny standard i bruk.

Det er også verdt å merke seg at for avtaler som inngås av eller på vegne av en felleskontrollert ordning, som definert i IFRS 11 Felleskontrollerte ordninger, skal vurderingen foretas som om den felleskontrollerte ordningen er kunden. Man skal altså vurdere hvorvidt den felleskontrollerte ordningen mottar hovedsakelig alle økonomiske fordeler fra bruken av eiendelen og har retten til å bruke eiendelen, ikke hvorvidt deltakerne enkeltvis tilfredsstiller disse kravene. Dette betyr blant annet at dersom deltakerne innarbeider eiendelene og gjeldspostene i den felleskontrollerte (drifts-)ordningen pro rata, må også leieavtalen slik den beregnes etter IFRS 16, tas inn pro rata i deltakernes regnskaper. Om man vil få tilsvarende vurderinger i ulike former for sameier som ikke er omfattet av IFRS 11, vil formodentlig bli en vurdering basert på fakta i de aktuelle tilfellene.

I praksis vil det for velutviklede tjenester som båt-, helikopter- og flytransport formodentlig være relativt enkelt å avgjøre, ut fra avtalen, hvorvidt kunden har reservert identifiserte eiendeler som skal være til disposisjon til enhver tid gjennom avtaleperioden (ofte referert til som chartering-avtaler), og således må behandle det som en leieavtale, eller om leverandøren står fritt til å optimalisere utnyttelsen av flåten (ved salg også til andre kunder) og således selger transporttjenester. For rørledningstransport og leie av deler av kapasiteten i rør, elektriske eller fiberoptiske kabler og lignende forventes det også å være relativt enkelt å avgjøre om det er en fysisk distinkt del av en eiendel, eller en kapasitetsandel (på mindre enn full kapasitet) og dermed et tjenestekjøp. Dersom kunden gjennom avtalen kjøper hele kapasiteten til leverandøren, blir det vanskeligere å vurdere.

For avtaler der kunden er indifferent til hvilken eiendel som brukes, og hvordan eiendelen brukes (så lenge varen eller tjenesten som produseres, er i henhold til kundens spesifikasjoner), vil partene formodentlig utforme avtalen slik at kunden ikke får en rett til å bruke eiendelen, men kjøper varen eller tjenesten som produseres. I mange tilfeller vil imidlertid kunden bli assosiert med og ha et ansvar for at det ikke skjer uønskede hendelser under bruken av eiendelen. I slike tilfeller vil kunden ha et behov for å ha kontroll med bruken av eiendelen slik at det blir en leieavtale. En rett til for eksempel å inspisere og revidere leverandørens rutiner for bruk av eiendelen vil imidlertid ikke være å anse som en rett til å bruke en eiendel, men en beskyttelsesrett.

Regnskapsføring hos leietaker

Førstegangsinnregning

Leietaker skal innregne forpliktelsen til å betale leie samt en tilhørende eiendel for verdien av retten til å bruke den underliggende eiendelen over leieperioden. Leieforpliktelsen måles til nåverdien av leiebetalinger over leieperioden. Diskonteringsrenten som skal brukes, er den implisitte renten i leieavtalen, så fremt denne er tilgjengelig. Hvis denne ikke lar seg fremskaffe, er det leietakers marginale lånerente som skal brukes. Rett til bruk-eiendelen måles ved førstegangsinnregning til en verdi lik leieforpliktelsen (justert for eventuelle forskuddsbetalinger, mottatt støtte, leietakers direkte kostnader ved å inngå avtalen samt et estimat på fjernings- og oppryddings­forpliktelser).

Det er kun minimumsforpliktet vederlag som skal inngå i balanseført verdi. Forlengelsesopsjoner og utkjøpsopsjoner skal inkluderes dersom det på tidspunktet for oppstart av avtalen er rimelig sikkert at leietaker vil utøve opsjonene. Variable leiebetalinger skal kun medregnes dersom de i realiteten fremstår som faste. Variable leiebetalinger som er knyttet opp mot en indeks (for eksempel konsumprisindeksen), skal imidlertid inkluderes. Restverdigarantibetalinger som leietaker har forpliktet seg til overfor utleier, skal inkluderes i den grad de forventes betalt.

Mange kontrakter innebærer leveranse av produkt- eller tjenesteleveranser i tillegg til leien av en eiendel (for eksempel vedlikeholdstjenester). For disse kontraktene skal serviceelementet i utgangspunktet regnskapsføres separat fra leiekomponenten. Vederlaget i kontrakten allokeres mellom de to komponentene basert på relative priser, når disse komponentene omsettes separat. Leietaker kan imidlertid velge å inkludere begge komponentene i leiekomponenten. Dette vil i så fall være et prinsippvalg som gjøres per klasse av underliggende eiendeler.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Også med gjeldende standard har leietaker behov for å innhente implisitt rente i leieavtalen, alternativt fastsette en marginal lånerente. Men dette får kun praktisk betydning for finansielle leieavtaler og for vurderingen mellom finansielle og operasjonelle leieavtaler i grensetilfellene. Med ny standard vil det være behov for å innhente implisitt lånerente eller fastsette marginal lånerente for alle leieavtaler. I mange tilfeller vil utleier av forretningsmessige grunner ikke ønske å oppgi denne renten, som også vil være påvirket av forventet restverdi på eiendelen og eventuelle skattemessige forhold. De mest typiske avtalene som vil måtte balanseføres med ny standard, vil være avtaler om leie av lokaler. Ved fremforhandling av slike avtaler vil leieprisen være avhengig av markedspris for tilsvarende lokaler i samme område, og partene vil ofte i liten grad være opptatt av renteelementet i leien. Dette betyr at leietakere i veldig mange tilfeller selv vil måtte beregne og fastsette en marginal lånerente. En slik rente vil være påvirket av kredittverdigheten til leietaker, lengden på avtalen, type og kvalitet på sikkerhetsstillelsen (oftest den leide eiendelen) og det aktuelle økonomiske miljøet avtalen inngås i. Således bør man i praksis fastsette en rente for hver enkelt leieavtale. Som på alle andre områder må man imidlertid også aktivt anvende vesentlighet i vurderingene.

For leietakere som velger å ikke skille ut serviceelementet i avtaler som inneholder både leie av eiendeler og tjenesteleveranser, vil nøkkeltall som sysselsatt kapital, gjeldsgrad samt avkastning på sysselsatt kapital svekkes utover effekten av innarbeidelsen av selve leiebeløpet, mens nøkkeltallene EBITDA og kontantstrøm fra drift tilsvarende vil øke ytterligere. Hovedproblemet med gjeldende standard har vært at gjeld har blitt holdt utenfor balansen. Avhengig av hvilke strategier og nøkkeltall et selskap primært fokuserer på, kan man med ny standard faktisk forvente at enkelte selskaper vil benytte muligheten til å innarbeide flere forpliktelser i balansen enn påkrevd (eksempelvis for å oppnå høyere EBITDA). Denne valgmuligheten vil således kunne føre til at relativt like selskaper får betydelige forskjeller i sentrale nøkkeltall. Det er viktig for brukerne av regnskapene å forstå hvordan disse valgene påvirker nøkkeltallene.

Hovedårsaken til at IASB har utgitt ny regnskapsstandard for leieavtaler, er at det med gjeldende standard har vært mulig å la være å balanseføre betydelige forpliktelser. Blant annet innen shipping og luftfart har det vært vanlig med relativt lange leieavtaler som har hatt leiebetingelser og vært korte nok til at de har vært behandlet som operasjonelle leieavtaler etter gjeldende regnskapsstandard. Faste, lange kontantstrømmer har gjort det mulig å finansiere utleieobjekter gunstig, samtidig som innleier ikke har måttet balanseføre noen forpliktelse knyttet til leieavtalen. Denne muligheten faller bort med ny standard, og vi ser allerede at noen vurderer kortere leieperioder for ikke å få så stor effekt på leietakernes balanser. Enkelte markeder for lange leieavtaler ser faktisk ut til å falle helt bort. I og med at regnskapsmessig behandling ikke påvirker risiko eller økonomiske realiteter, er det etter min vurdering uheldig når regnskapsstandarder får konsekvenser for økonomiske beslutninger. Å få akkurat disse eiendelene på leietakers balanse har imidlertid vært en sterk driver for standardsetterne. Man kan kanskje derfor heller si at problemet ligger i at aktørene faktisk endrer atferd (ved at regnskapsbrukerne synes å vurdere samme selskap ulikt som følge av en regnskapsmessig regelendring eller krav om balanseføring av en leieavtale) til tross for at de økonomiske realitetene ikke har endret seg.

Terskelen for når forlengelsesopsjoner og utkjøps­opsjoner samt variabel leie skal inkluderes i de balanseførte beløpene, synes i utgangspunktet å være relativt høy (det skal være rimelig sikkert at opsjonene vil bli utøvd, og variabel leie må i realiteten fremstå som fast). I mange avtaler, for eksempel hvor utleier tar en betydelig risiko ved å skreddersy en eiendel til en kunde, vil det imidlertid være slik at leietaker er bundet til enten å videreføre leien, kjøpe eiendelen eller betale et termineringsgebyr. I slike tilfeller vil de ulike alternativene i praksis medføre omtrent like store utbetalinger, hvorav ett uansett må beregnes og balanseføres. Som leietaker kan man altså ikke unnlate å balanseføre nåverdien av forlengelsesopsjoner ved å hevde at sannsynligheten for utøvelse er lavere enn rimelig sikkert, dersom det ikke er et alternativ å avslutte avtalen uten at leietaker er forpliktet til å betale et termingeringsgebyr eller å kjøpe ut eiendelen. Slike variable eller alternative kontraktsfestede betalinger vil da i realiteten fremstå som faste. Disse reglene forventes også å redusere risikoen for at det inngås omfattende løpende tolvmånedersavtaler med årlige forlengelsesopsjoner. Ved leie av lokaler er det ofte korte forlengelsesperioder, men dersom leietaker har investert betydelige midler i innredning av lokalene som ikke vil ha noen verdi for leietaker dersom han flytter, vil det fort være rimelig sikkert at forlengelsesopsjoner utøves.

Ved lokalleie er det også relativt vanlig med en betydelig andel variabel leie. I enkelte ekstremtilfeller er det ingen fast leie, men hele leien er basert på for eksempel omsetning. Spørsmålet blir da om leietaker kan forholde seg til at minimumsleien er null, og ikke innregne noen forpliktelse, eller om det må foretas en beregning av et element i leien som fremstår som fast. Her synes det å være ulike syn. Enkelte mener at man skal regnskapsføre basert på at utleier har tatt en reell risiko for at leien faktisk blir 0, og at hele vederlaget dermed blir å behandle som variabelt (leietaker kostnadsfører hver periodes virkelige leiebeløp løpende), mens andre mener det vil være mer i tråd med intensjonene i standarden å skille ut et fast-element som balanseføres (eksempelvis basert på et konservativt budsjett for fast periodeleie).

Etterfølgende måling

Leieforpliktelsen måles i etterfølgende perioder til amortisert kost. Leietaker øker leieforpliktelsen for å reflektere diskonteringseffekten (med motpost rentekostnader) og reduserer leieforpliktelsen med betalt leie. Den tilhørende rett til bruk-eiendelen måles og avskrives i samsvar med kravene i IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr og nedskrives eventuelt i samsvar med kravene i IAS 36 Verdifall på eiendeler. For leietakere som avskriver rett til bruk-eiendelen lineært, vil summen av rentekostnaden på leieforpliktelsen og avskrivninger på rett til bruk-eiendelen generelt medføre en høyere total periodekostnad tidlig i leieperioden enn under dagens regnskapsføring av operasjonelle leieavtaler (med lik periodekostnad i hele avtaleperioden). Leietakere skal måle leieforpliktelsen på nytt dersom bestemte hendelser inntreffer (for eksempel endring i leieperiode eller endring i variabel leie som følge av endringer i en indeks eller sats), og generelt føre endringen som en justering mot rett til bruk-eiendelen.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Selskapene må sette opp systemer som kan håndtere den tekniske regnskapsføringen som følger av ny standard, samt tilknyttede rutiner for internkontroll. For selskaper som kun får en håndfull nye avtaler å balanseføre, blir ikke dette så veldig krevende, men for litt større selskaper, hvor det ikke er uvanlig med flere tusen leieavtaler, vil dette kreve til dels betydelige investeringer i systemer og systemtilpasninger. Enkelte større konsern, for eksempel innenfor den europeiske telekombransjen, har flere hundre tusen avtaler som må innarbeides. Flere av de største selskapene i denne bransjen er nå i ferd med å ferdigstille sine prosjekter for implementering av systemer til å håndtere den nye standarden for inntektsføring (IFRS 15 Revenue from Contracts with Customers), men må umiddelbart snu seg rundt på store prosjekter for å håndtere kravene i leasingstandarden. Disse selskapene leier for eksempel mye infrastruktur og landområder til å plassere slik infrastruktur på.

Den nye standarden for leieavtaler vil også kreve en mye tettere oppfølging av avtalene i avtaleperioden, for eksempel ved utøvelse av opsjoner for forlengelse av leieavtaler, eller ved nedskrivningsvurderinger av rett til bruk-eiendelen.

Presentasjon

Rett til bruk-eiendeler presenteres enten atskilt fra andre eiendeler i selskapets balanse eller spesifiseres i note. Tilsvarende presenteres leieforpliktelser atskilt fra andre forpliktelser enten i balansen eller i noter. Avskrivninger og rentekostnader må presenteres på separate linjer i resultatoppstillingen. I kontantstrømoppstillingen presenteres den delen av leiebetalingen som reduserer leieforpliktelsen, innenfor kontantstrømmer til finansieringsaktiviteter. Renteelementet presenteres sammen med andre finanskostnader.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Som nevnt innledningsvis vil en rekke nøkkeltall påvirkes av ny standard. Total balansesum øker med nåverdien av fremtidige leiebetalinger. Følgelig øker gjeldsgraden og sysselsatt kapital. For korte leieavtaler vil denne effekten være liten, mens den vil bli betydelig for lange avtaler. Nettoresultattallene for hele leieperioden endres ikke med ny standard (men som nevnt ovenfor vil de ved lineær avskrivning av rett til bruk-eiendelen bli lavere tidlig i leieperioden og høyere mot slutten av perioden). Følgelig vil avkastning på sysselsatt kapital (for eksempel ROCE) være lavere tidlig i leieperioden enn etter dagens standard. Det er viktig å merke seg at resultattallene før renter og avskrivninger for to selskaper som leier samme eiendel, vil være direkte sammenlignbare, mens sysselsatt kapital vil variere med leieperioden. Dette betyr at brukerne fortsatt vil måtte justere for ulikheter i sysselsatt kapital ved sammenligning av selskaper.

Mange selskaper fokuserer mye på EBITDA. Dette nøkkeltallet vil øke betydelig med ny standard som følge av at leiebeløp som tidligere reduserte EBITDA (ble belastet som driftskostnader), ikke lenger vil fremstå som en kostnad på EBITDA-nivå (leiebeløpene vil bli presentert som avskrivninger og renter som ikke belastes i EBITDA-tallet).

Det er viktig at både regnskapsprodusenter og regnskapsbrukere setter seg godt inn i forventede effekter på sentrale nøkkeltall som vil følge av ny standard, slik at man i god tid eventuelt kan bli enige om å foreta justeringer i anvendte nøkkeltall. Dette kan gjelde lånebetingelser (covenants), leder- og medarbeideravlønningsplaner, sentrale nøkkeltall som kommuniseres til markedet, og så videre.

Et forenklet eksempel: Et selskap har totale eiendeler på 30 000 000 og en egenkapitalandel på 30 prosent (9 000 000) før implementering av standarden. Den eneste leieavtalen selskapet har, er leie av lokaler, med kr 1 155 000 per år i fem år. Nåverdien av leieforpliktelsen beregnes til 5 000 000 med fem prosent rente (marginal lånerente). Følgelig øker gjeld og totale eiendeler med 5 000 000, slik at egenkapitalandelen synker fra 30 til 26 prosent. Renter første år blir 250 000 og avdrag 905 000. Avskrivningene er lineære, med 1 000 000 per år. Driftsresultatet settes til 5 000 000 og resultat før skatt til 3 800 000. Skatt settes til 950 000 (forutsettes i eksemplet for enkelhets skyld uendret med ny standard, til tross for at midlertidige forskjeller endres). Resultat etter skatt reduseres med 95 000 som følge av at avskrivninger (1 000 000) pluss renter på leaseforpliktelsen (250 000) blir 95 000 høyere enn lineær leie (1 155 000). EBIT, som er lik driftsresultatet på 5 000 000, øker med 155 000 (differansen mellom lineær leie og avskrivning på rett til bruk eiendelen) til 5 155 000, og EBIT i prosent av totale eiendeler reduseres fra 16,7 til 14,7 prosent. EBITDA øker fra 7 000 000 til 8 155 000, noe som i prosent av totale eiendeler er 23,3 prosent både med gjeldende og med ny standard.

Skjematisk illustrert i tabell 1

Tabell 1
IAS 17IFRS 16
Omsetning50 000 00050 000 000
Leasingleie1 155 000
Avskrivninger2 000 0002 000 000
Avskrivning lease1 000 000
Driftsresultat5 000 0005 155 000
Renter lease250 000
Rentekostnader1 200 0001 200 000
Resultat før skatt3 800 0003 705 000
Skatt950 000950 000
Resultat etter skatt2 850 0002 755 000
EBITDA7 000 0008 155 000
EBIT5 000 0005 155 000
Eiendeler30 000 00035 000 000
Leasingforpliktelser5 000 000
Annen gjeld21 000 00021 000 000
Egenkapital9 000 0009 000 000
Gjeldsgrad233 %289 %
Egenkapitalandel30 %26 %
EBITDA/Eiendeler23,3 %23,3 %
EBIT/Eiendeler16,7 %14,7 %

Salg- og tilbakeleietransaksjoner

Salg- og tilbakeleieavtaler følger reglene for inntektsføring i IFRS 15. Dersom overføringen av den underliggende eiendelen tilfredsstiller kriteriene for inntektsføring i IFRS 15, vil leietaker regnskapsføre transaksjonen som et salg og tilbakeleie. Dersom kriteriene i IFRS 15 ikke er tilfredsstilt, vil transaksjonen regnskapsføres som finansiering. «Selger»/leietaker fortsetter i slike tilfeller å balanseføre eiendelen og innregner en forpliktelse tilsvarende det overførte beløpet.

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Mange forventer betydelig færre tilfeller av salg og tilbakeleie etter innføringen av ny regnskapsstandard for leieavtaler, som følge av at nåverdien av leieavtalen uansett vil måtte balanseføres. Avhengig av finansielle strategier, målsetninger og betingelser vil det fortsatt være mange tilfeller der det kan være fornuftig å vurdere salg og tilbakeleie. Dersom man har et overordnet mål om å holde balansesummen lav, og for eksempel har en eiendom med høy markedsverdi i forhold til balanseført verdi, bør man absolutt ikke gjøre en salg- og tilbakeleietransaksjon, men heller søke alternativ lånefinansiering. Som følge av at man må balanseføre nåverdien av minimumsforpliktet leiebeløp, vil man, avhengig av lengden på leieavtalen, fort ende opp med en høyere balansesum etter en salg- og tilbakeleietransaksjon enn før.

Overgangsregler

Som en praktisk forenkling tillater standarden at man, for avtaler inngått før standarden tas i bruk, viderefører konklusjonen på vurderingen av om man har å gjøre med en leieavtale eller en avtale om kjøp av tjenester. Velger man en slik forenkling, skal dette opplyses om, og valget vil gjelde for alle avtaler. Denne forenklingen betyr at man ikke behøver å revurdere avtaler om kjøp av tjenester i lys av ny standard. For avtaler som eksisterer ved overgangen til ny standard, og som er vurdert å være leieavtaler etter gjeldende standard, kan man velge å foreta en full retrospektiv eller en modifisert retrospektiv tilnærming, med ulike forenklinger. Også dette valget gjelder for alle avtaler. Ved full retrospektiv innarbeidelse skal sammenligningstallene omarbeides i samsvar med kravene i ny standard. Etter den modifiserte retrospektive tilnærmingen skal man ikke omarbeide sammenligningstallene. På tidspunktet hvor man tar standarden i bruk, skal leasinggjelden beregnes til nåverdien av forpliktet restbetaling i avtalen. Dersom man velger modifisert retrospektiv tilnærming, har man også en mulighet for å velge, avtale for avtale, om man vil måle leaseeiendelen til samme verdi som leasegjelden (justert for eventuelle forskuddsbetalinger), eller om man ønsker å måle leaseeiendelen til den verdien den ville hatt om man hadde anvendt ny standard fra leieavtalens oppstartstidspunkt (men med bruk av samme diskonteringsrente som leasegjelden).

Forventede praktiske effekter og mulige tilpasninger

Vi forventer at de fleste vil benytte seg av flere av forenklingsmulighetene. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at man ved lineær avskrivning vil få en høyere totalkostnad tidlig i (rest-)leieperioden dersom man måler eiendelen til samme verdi som leasegjelden, på grunn av at rentekostnaden vil være høy i de tidlige periodene hvor restleien er høy, og lav i de siste periodene av leieavtalen hvor restleien er lav. Videre er det verdt å merke seg at den endrede definisjonen av en leieavtale vil medføre at flere typer avtaler som etter dagens standard klassifiseres som leieavtaler, vil bli sett på som avtaler om kjøp av tjenester etter den nye standarden. Dersom man forventer å ha et ikke ubetydelig omfang av slike avtaler, vil det være viktig å vurdere om man bør ta en ny vurdering av klassifiseringen for alle avtaler, slik at man unngår å ta inn avtaler som fremover ikke vil være å anse som leieavtaler.

Oppsummering

IFRS-rapporterende selskaper vil måtte forholde seg til ny regnskapsstandard for leieavtaler senest fra og med 2019-regnskapet. Dette kan synes langt frem, men for mange selskaper er det mye som skal forberedes før standarden tas i bruk. Et betydelig antall avtaler må gjennomgås med hensyn til om de tilfredsstiller kriteriene for hva som er en leieavtale. Dersom de blir å anse som leieavtaler, må leieforpliktelsen og rett til bruk-eiendelen beregnes og balanseføres. I tillegg vil det være mange opplysninger som må hentes inn og systematiseres på en slik måte at de kan presenteres i noter til regnskapet.

Standarden påvirker balansestørrelser så vel som resultat- og kontantstrømselementer, og dermed mange sentrale nøkkeltall. Effekten på lånebetingelser vil fortrinnsvis måtte diskuteres med bankene i god tid før standarden tas i bruk. Videre vil det være viktig å analysere effekten på andre nøkkeltall og hvilke avledede størrelser disse kan slå ut på. Eksempelvis vil det, dersom selskapet bruker EBITDA som basis i leder- eller medarbeideravlønningssystemer, være viktig å simulere effektene av endringen i de aktuelle nøkkeltallene i god tid.

Analytikere og andre markedsaktører som følger selskapene, vil også være interesserte i hvilke effekter ny standard får for selskapene de analyserer. Tilsvarende vil det for selskaper som har kredittrating, være viktig å simulere effekter slik at disse kan diskuteres med ratingbyråene i god tid Enkelte selskaper har også en tydelig såkalt asset light-strategi som kanskje bør revurderes totalt i typiske eie versus leie-vurderinger.

Dersom selskapet har et stort antall avtaler, vil det kunne være aktuelt å endre IT-systemer for å håndtere disse samt vurdere effekter på internkontrollsystemer.

For selskaper som skal inngå leieavtaler i tiden som kommer, vil det være fornuftig å vurdere hvilke effekter ny standard vil få, og eventuelt diskutere betingelser i avtalen som kan påvirke regnskapsmessig behandling.

Videre vil noen valg knyttet til implementeringsmetode kunne gjøres for såkalte klasser av avtaler, mens andre valg må gjøres for alle aktive leieavtaler per 1. januar 2019. Det blir således viktig for selskapene å skaffe seg oversikt over hvordan disse valgene vil påvirke for eksempel nøkkeltall og krav til administrative ressurser.

Selv om det er en stund til 2019, er det altså gode grunner til å starte forberedelsene allerede nå for mange selskaper som har betydelige leieavtaler.

Innholdet i artikkelen gir uttrykk for artikkelforfatterens egne synspunkter og reflekterer ikke nødvendigvis EYs synspunkter.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS