Banner top Til forsiden Econa

Lars Ragnar Vigdel Sivil√łkonom / statsautorisert revisor, partner EY

Ny regnskapsstandard for leasing

figur

Sammendrag

Etter mange års arbeid med ulike utkast har International Accounting Standards Board (IASB) endelig utgitt en ny standard for leieavtaler som vil gjelde fra 2019. Den amerikanske regnskapsstandardsetteren FASBs versjon av standarden, som er noe annerledes utformet på enkelte områder, forventes utgitt tidlig i 2016. I det følgende vil søkelyset være på IASBs versjon av ny standard, men hva gjelder definisjonen av leieavtaler, ventes det ikke å være forskjeller mellom IASB og FASB sine standarder. Artikkelen gjennomgår prosessen og den ny standarden, og gjør et forsøk på å besvare hvorfor det har tatt IASB så lang tid å modernisere regnskapsstandarden for leieavtaler.

Eksisterende regnskapsstandard

Gjeldende IFRS-standard for leieavtaler, IAS 17 Leases (revidert i 1997 og 2005), og tilhørende tolkningsuttalelse IFRIC 4 Determining whether an Arrangement contains a Lease (utgitt i 2004), har vært gjenstand for kritikk så lenge de har eksistert. Regnskapsbrukerne har hatt en forventning om at reelle finansieringsavtaler generelt skal balanseføres, og at ulike selskapers balanser skal være sammenlignbare. Dette har på langt nær vært tilfellet, og det har lenge vært enighet om at en betydelig omlegging må til.

Finansielle og operasjonelle leieavtaler

IAS 17 skiller mellom finansielle leieavtaler og operasjonelle leieavtaler. Finansielle leieavtaler defineres i standarden som avtaler som reelt overfører de vesentligste risikoer knyttet til eierskapet til en eiendel fra leverandøren til kunden. Slike leieavtaler balanseføres og avskrives slik at kunden får tilnærmet samme regnskapsføring som om eiendelene i stedet ble kjøpt direkte og finansiert med lån. Operasjonelle leieavtaler balanseføres ikke, og leiebetalingene kostnadsføres gjennom leieperioden. Brukernes behov for informasjon om de ulike leieavtalene dekkes gjennom krav til noteinformasjon.

Problemer med eksisterende standard

Et hovedproblem har vært at mange avtaler som de fleste oppfatter som reelle finansieringsavtaler, ikke har vært klassifisert som finansielle, men som operasjonelle leieavtaler, etter alminnelige tolkninger av kriteriene i standarden. Ved å fokusere på hvorvidt de vesentligste risikoene knyttet til eierskapet til en eiendel er overført til kunden, har man altså ikke lykkes med å finne de riktige kriteriene for å avgjøre hvilke avtaler som bør balanseføres.

Videre har det vært et skifte fra resultatorientering, med vekt på underliggende transaksjoner, til balanseorientering og refleksjon av eiendeler og gjeld i henhold til definisjonene. I denne sammenhengen har skillet mellom leieavtaler og gjensidig uoppfylte avtaler også vært et vanskelig spørsmål.

Det er vanskelig å være uenig i at IAS 17 har betydelige svakheter. Etter min vurdering kunne imidlertid mye vært gjort med relativt enkle grep for å endre kriteriene i eksisterende standard, dersom målet var å flytte skillet mellom operasjonell og finansiell leie slik at flere reelle finansieringsavtaler ble balanseført. En uheldig effekt av en slik løsning ville muligens vært at standarden ble mer regelbasert. Men på områder med betydelig iboende press for å få forpliktelser ut av balansen (blant annet som følge av at mange nøkkeltall og avtaler (covenants) beregnes ut fra balansestørrelse og sysselsatt kapital), vil det ofte være større behov for detaljregler og vanskelig å få til en rent prinsippbasert regnskapsstandard. Som det vil fremgå i det følgende, er jeg heller ikke overbevist om at man nå har fått en standard som bedre reflekterer folks generelle oppfatning av hvilke avtaler som bør balanseføres. Samtidig får man et betydelig innslag av regler i den nye standarden

Ny regnskapsstandard

IASBs nye regnskapsstandard for leieavtaler har som utgangspunkt at en kontrakt for leie av en eiendel er en rett til å bruke eiendelen for en bestemt periode, og at nåverdien av avtalt vederlag for denne retten skal balanseføres som gjeld. Også operasjonell leiekostnad vil bli erstattet av avskrivninger og rentekostnader tilsvarende som for finansielle leieavtaler etter dagens standard.

Rett til bruk av en eiendel

Modellen for regnskapsføring av leieavtaler som IASB nå innfører, representerer en helt ny tilnærming og et tydelig brudd med gjeldende oppfatning av hva som representerer eiendeler og gjeld i et selskaps balanse. Hittil har startpunktet vært leieforpliktelsen (gjelden) selskapet har påtatt seg, og hvorvidt denne representerer finansiering av en tilhørende eiendel, mens søkelyset fremover blir hvorvidt avtalen medfører en rett til å bruke en eiendel i avtaleperioden. I en så prinsipielt viktig sak hadde det trolig vært bedre for IASB å ta en grundig diskusjon om hva som er en eiendel i tilknytning til det konseptuelle rammeverket, før det ble innført i en enkeltstandard.

Leie av eiendel eller kjøp av tjeneste

Den vanskelige grensedragningen mellom finansiell og operasjonell leie bortfaller med ny standard, men erstattes av en kanskje enda vanskeligere vurdering av hvilke avtaler som gir kunden en rett til å bruke en eiendel, og hvilke som representerer kjøp av tjenester (som ikke skal balanseføres). Ett problem med en slik grensedragning er at det i praksis ofte er veldig små nyanser mellom avtaler som representerer kjøp av tjenester, og avtaler som representerer en rett til å bruke en eiendel. Man risikerer dermed at avtaler med tilnærmet lik risiko og økonomisk substans får ulik regnskapsføring også under ny standard.

Grunnleggende nytt tankesett rundt leieavtaler som rettigheter

Grunntankene i den nye modellen ble publisert allerede i juli 1996 i en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter fra regnskapsstandardsetterne i Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia, USA og IASC. Rettighetene som en avtale gir kunden til å bruke eller få innflytelse på hvordan leverandøren bruker en eiendel, er eiendeler i seg selv som skal balanseføres. Den vanskelige grensedragningen diskutert over mellom rene kjøp av tjenester og retten til bruk av eiendeler, er en viktig årsak til at det har tatt nesten 20 år å utarbeide en standard basert på ideene fra denne rapporten.

I de tidlige høringsutkastene som IASB og FASB publiserte gjennom prosessen med ny standard, var det foreslått en direkte videreføring av definisjonene i IFRIC 4. Dette forslaget fikk massiv motstand fra mange miljøer som følge av at det administrativt ville bli veldig ressurskrevende for regnskapsprodusentene, men også på grunn av at mange kontrakter som generelt oppfattes som rene kjøp av tjenester, ville bli ansett som en rett til å bruke en eiendel som dermed skulle balanseføres. I dagens standard fungerer enkelte kriterier i IFRIC 4 som anti-omgåelsesregler. Disse har vært viktige for å få flere avtaler som i realiteten fremstår som finansieringsavtaler på selskapenes balanser.

Vurderinger i ny standard

Identifisert eiendel

I ny standard starter man med å vurdere om det er tale om en identifisert eiendel. Eiendelen kan være eksplisitt eller implisitt angitt i avtalen. Selv om eiendelen er eksplisitt angitt, anses ikke kunden for å ha en rett til å bruke denne eiendelen dersom leverandøren har en såkalt substansiell rett til å bytte ut eiendelen i avtaleperioden: Leverandøren er ikke bundet til utleie av en spesifikk eiendel, og avtalen er i realiteten en avtale om en tjenesteleveranse. For at en substansiell rett skal foreligge, må leverandøren også ha praktisk mulighet for å bytte ut eiendelen i leieperioden, og ha en økonomisk fordel av retten til å bytte. En del av en eiendel vil ikke være en identifisert eiendel med mindre den er fysisk distinkt, for eksempel en etasje eller et rom i en bygning. For eksempel vil en avtale om kjøp av deler av kapasiteten i en fiberoptisk kabel som regel ikke utgjøre en distinkt eiendel, men dersom avtalen gjelder hele kapasiteten i kabelen, vil den kunne være å anse som distinkt.

Kontroll på bruken av en identifisert eiendel

Dersom man kommer til at det er tale om en identifisert eiendel, må man vurdere i hvilken grad kunden kontrollerer bruken av eiendelen i avtaleperioden. I denne vurderingen er det avgjørende om kunden mottar alle økonomiske fordeler fra bruken av eiendelen, og om kunden har rett til å kontrollere bruken (hvordan og til hvilket formål) av eiendelen i avtaleperioden. Eksempler på kundens rettigheter knyttet til å kontrollere bruken kan være beslutningsmyndighet til å endre (a) hvilket produkt som produseres av eiendelen (for eksempel om kunden vil bruke en konteiner til lagring eller transport), (b) når varen eller tjenesten skal produseres (for eksempel når i døgnet man kjører et kraftverk), (c) hvor produksjonen skjer (for eksempel hvor utstyret brukes, hvor skipet skal seile), (d) hvorvidt produksjon skal skje, og eventuelt hvor mange enheter som skal produseres (for eksempel om og hvor mye man skal produsere i et kraftverk). Av eksempler som ikke gir beslutningsmyndighet til å påvirke hvordan og til hvilket formål, nevnes rettigheter begrenset til drift eller vedlikehold av eiendelen.

Utfordringer med ny modell

For avtaler som gjelder for en kort periode av den økonomiske levetiden til en eiendel, er det vanskelig og ofte ikke spesielt interessant for partene hvorvidt avtalen representerer en rett til å bruke en eiendel, eller om det er tale om kjøp av en tjeneste. Eksempelvis vil det for en entreprenør som har behov for å grave ut noen tomter i løpet av en periode, ofte være irrelevant hvilken gravemaskin underentreprenøren utfører arbeidet med (og kanskje også om han heller velger å stille med hundrevis av arbeidere med hver sin spade). Med hensyn til regnskapsføringen av et slikt forhold er imidlertid utformingen av avtalen helt avgjørende for om avtalt vederlag skal balanseføres eller ikke. Dersom en bestemt gravemaskin anses spesifikt eller implisitt angitt i avtalen, og innleier anses for å ha instruksjonsmyndighet over arbeidet som utføres, vil det avtalte vederlaget som regel måtte balanseføres. Står underleverandøren fritt til å bruke maskinen hos andre kunder på kveldstid eller i helgene (og denne muligheten fremstår som reell), vil det derimot normalt ikke være krav om balanseføring.

Tilsvarende vil gjelde for eiendeler som båter, rørledninger og lastebiler. Fremstår avtalen som en transporttjeneste hvor tjenesteleverandøren har instruksjonsmyndigheten, vil det ikke være krav om balanseføring. Men dersom det ikke er økonomisk fornuftig for leverandøren å bytte ut eiendelen, og innleier anses for å ha instruksjonsmyndighet over tjenesteleveransen, vil det være krav om balanseføring. Kriteriet som blir sentralt, er hvorvidt det er leverandøren eller kunden som vurderes å kunne ta de viktigste beslutningene knyttet til verdiskaping fra eiendelen i leieperioden. Et eksempel som brukes av IASB for å illustrere hvordan de tenker seg dette i praksis, er leie av lastebil for en tur som skal ta en uke (merk for øvrig at det er gjort unntak fra krav om balanseføring for avtaler som er kortere enn tolv måneder). Hvilke varer som skal transporteres, og tidspunkt og sted for henting og levering av varene, fremgår av avtalen. I dette eksemplet er det avgjørende at kunden disponerer bilen i perioden uten at andre kan bruke den, samt at kunden har ansvar for sjåføren og dermed har kontroll på alle beslutninger som gjenstår å bli tatt i avtaleperioden (hvor fort sjåføren skal kjøre, hvilken rute, samt rastetider og -steder). Trolig ville vurderingen blitt annerledes i dette eksemplet om sjåføren var ansatt hos eller under beslutningsmyndighet fra leverandøren, og selv kunne bestemme hvilken vei han ville ta, samt kjøre- og hviletider. I tilfeller som dette, hvor de fleste forholdene som påvirker verdiskapingen fra eiendelen, er forhåndsdefinert i avtalen, og veldig få relevante beslutninger ventes å bli tatt i avtaleperioden, synes imidlertid kriteriene i de veiledningene som er publisert til nå, relativt skjøre, og det vil bli vanskelig å avgjøre regnskapsmessig behandling i praksis.

For velutviklede tjenester som båt-, helikopter- og flytransport vil det være relativt enkelt å avgjøre ut fra avtalen hvorvidt kunden har reservert identifiserte eiendeler som skal være til dennes disposisjon til enhver tid gjennom avtaleperioden, og således må balanseføre avtalt vederlag, eller om leverandøren står fritt til å optimalisere utnyttelsen av flåten og således selger transporttjenester. Dersom kunden gjennom avtalen kjøper hele kapasiteten til leverandøren, blir det vanskeligere å vurdere. Klausuler om hva kunden og leverandøren har rett til å gjøre med hensyn til eiendelenes verdiskaping og marginalutnyttelse, blir viktige. Dersom leverandøren kan utvide kapasiteten og denne ikke selges til kunden, vil det trekke i retning av en tjeneste. IASB har gitt ut et eksempel hvor ekstra kapasitet også går til kunden (kjøper av strøm fra solcellepark), og hvor det fortsatt vurderes som en tjenesteleveranse. Her er det avgjørende at kunden ikke var med i designfasen av anlegget, og at de eneste beslutningene som skal tas i leieperioden, beslutninger om drift og vedlikehold, vil bli tatt av leverandøren.

For leie av rigger og kjøp av boretjenester synes det å være ulike oppfatninger om hvordan reglene vil slå ut. Våren 2014 publiserte IASB noen eksempler hvor leterigger, under det gitte sett av forutsetninger som ble publisert, ble ansett som rettigheter til å bruke riggene (eiendeler), og produksjonsboringsavtaler ble ansett som kjøp av tjenester. Disse eksemplene ble imidlertid raskt trukket tilbake. IASB inkluderte heller ikke rigger i de eksemplene som ble gitt ut i februar og oktober 2015. Således blir det interessant å se hvordan de ulike avtalene om boretjenester blir tolket fremover. Ulike former for leie eller tjenestekjøp i samarbeidsavtaler, lisenser og konsortier vil også bli interessant å vurdere i lys av de nye reglene.

Har regnskapsbrukerne fått en bedre standard?

Et viktig formål med ny standard for leieavtaler har vært at brukerne lettere skal kunne sammenligne selskaper uten å måtte gjøre så mange justeringer som under dagens standard. Dette har vært et viktig argument for IASB gjennom hele prosessen. Videre var mye av kritikken mot eksisterende standard knyttet til at avtaler med tilnærmet lik risiko og økonomisk substans ble behandlet forskjellig. Når de avgjørende kriteriene i den nye standarden blir små nyanser, som i eksemplene ovenfor, kan man spørre seg om sammenlignbarheten og nytteverdien for brukerne vil øke. Etter min vurdering vil det fortsatt være stor sannsynlighet for at avtaler med tilnærmet lik risiko og økonomisk substans blir behandlet forskjellig. Sammenholdt med den ekstra kostnaden regnskapsprodusentene og brukerne påføres med den nye standarden, er jeg personlig usikker på om en kost–nytte-vurdering vil slå positivt ut.

Selv når to selskaper kommer til at man har å gjøre med en leieavtale, og balansefører verdien av vederlaget i denne, vil brukerne fremdeles måtte justere i sine modeller: Når to selskaper for eksempel leier en nøyaktig lik type fly, og således har hatt samme antall seter tilgjengelige i regnskapsperioden (altså samme mulighet til å skape relevant resultatstørrelse, for eksempel EBITDA), men hvor den ene har en to års leieavtale og den andre har en ti års leieavtale, vil de få totalt forskjellige balansestørrelser (sysselsatt kapital). Følgelig må brukerne enten justere resultatstørrelsen eller balansestørrelsen for å gjøre selskapene sammenlignbare i sine beregninger.

Er den nye modellen godt nok teoretisk forankret?

Personlig er jeg tvilende til om det teoretiske fundamentet for modellen er solid nok. Man kan for eksempel spørre seg om hvorfor IASB, etter klart å ha konkludert med at rett til bruk av eiendeler er i samsvar med definisjonen av en eiendel, ikke gikk grundigere inn på en vurdering av om det ville være fornuftig med balanseføring av alle avtaler hvor kunden forplikter seg til å betale et minimumsbeløp til leverandøren i avtaleperioden. Dette vil være avtaler som binder kundens likviditet i avtaleperioden uten mulighet for kostnadsfri terminering. Slike avtaler representerer nødvendigvis også rettigheter til å motta fremtidige varer eller tjenester. Er det åpenbart at slike rettigheter ikke tilfredsstiller de samme kravene til balanseføring som en rett til å bruke fysiske eiendeler gjør? Det synes å ha vært bred enighet om at såkalte gjensidig uoppfylte kontrakter ikke skal balanseføres. En tjeneste som skal leveres i en fremtidig avtaleperiode, defineres som en slik gjensidig uoppfylt kontrakt. Når en eiendel derimot stilles til rådighet for kunden (for eksempel ved at nøkkel overleveres), vurderes kunden å ha mottatt en rett som skal balanseføres allerede ved rådighetsovergangen, til tross for at leverandøren må sørge for oppfyllelse av avtalen gjennom hele avtaleperioden.

Når man valgte å innføre en slik modell, skulle man kanskje forvente at det var symmetri i hvorvidt ytelsen dermed også ble vurdert levert, slik at leverandøren på dette tidspunktet kunne balanseføre sin rett til å motta vederlag og inntektsføre dette. Men her er reglene for utleier og inntektsføringsstandarden klare på at utleier ikke har oppfylt sin del av avtalen. Under eksisterende standard vurderes også fremtidig utleie (operasjonell) av eiendeler å utgjøre gjensidig uoppfylte kontrakter.

Øvrige viktige forhold man bør være klar over i ny standard

Unntaket for små enkelteiendeler

IASB har gjort unntak fra kravene til balanseføring for ‘små eiendeler’. Disse er ikke definert; man tenker trolig på eiendeler som hver for seg er uvesentlige for virksomheten. Man kan ikke splitte opp eiendeler som naturlig hører sammen.

Unntaket for korte leieavtaler

For leieavtaler som er kortere enn tolv måneder, er det valgfritt om man ønsker å innarbeide dem i balansen.

Forlengelsesopsjoner og betingede leiebetalinger

Når det gjelder leieperiode og leiebetalinger, har IASB sukret pillen sammenlignet med de tidlige utkastene for å få gjennom den nye standarden. Det er kun minimumsforpliktet vederlag som skal balanseføres. Forlengelsesopsjoner og variable leiebetalinger skal kun balanseføres dersom de har en veldig høy sannsynlighet for å bli betalt, hvilket innebærer at de i realiteten må framstå som faste. Variable leiebetalinger som er knyttet opp mot en indeks (for eksempel konsumprisindeksen), skal imidlertid inkluderes.

Leieavtaler med serviceelement

De fleste leieavtaler inneholder et serviceelement i tillegg til selve leien. Dersom de ulike komponentene fremgår klart av avtalen, er det kun leieelementet som skal balanseføres. Serviceelementet kan estimeres, men dersom det ikke lar seg skille ut, blir hele kontrakten å anse som leie av eiendel og dermed balanseført.

Oppsummering

Etter over 20 år med til dels krass kritikk mot tradisjonelle måter å regnskapsføre leieavtaler på, har IASB nå endelig utgitt en ny standard. IASB valgte å gå for en radikal endring i tilnærmingen til temaet og har hatt en kronglet vei mot målet. Den nye standarden innebærer en helt ny måte å regnskapsføre mange typer avtaler på. Kontrakter, også de som tradisjonelt har vært sett på som gjensidig uoppfylte kontrakter, må vurderes grundig med hensyn til om de gir rettigheter til å bruke eiendeler. Mange av forslagene i prosessen fram mot en ny standard har møtt stor motstand, og IASB har sett seg nødt til å fire på enkelte viktige punkter for å komme i mål. Personlig er jeg redd kompleksiteten har blitt for høy, samtidig som jeg er usikker på om målsettingen om at tilnærmet like avtaler bør få lik behandling, vil bli oppnådd. Det skal bli spennende å gi seg i kast med vurderinger under det nye konseptet. Forhåpentligvis blir mine bekymringer gjort grundig til skamme når standarden tas i bruk.

Innholdet i artikkelen gir uttrykk for artikkelforfatterens personlige synspunkter.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS