Banner top Til forsiden Econa

Victor D. Norman er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH). Hans faglige spesialfelt er teori om internasjonal handel. I årene 1999-2001 var han rektor ved NHH, og fra 2001 til 2004 var han arbeids- og administrasjonsminister. Han er fagredaktør i Magma 0612.

Omstillingskrisen

figur

Da finanskrisen høsten 2008 gav verden følelsen av å falle utfor et stup, var det mange som så for seg et kraftig, men forholdsvis kortvarig tilbakeslag. Nedturen ble ikke så dyp som fryktet. Derimot ble den langvarig. Etter en rask nedtur og en nesten like rask opptur har verdensøkonomien hanglet av gårde i rykk og napp i snart fire år, og det er ingenting som tyder på at vi nærmer oss slutten.

I ettertid er det ikke vanskelig å forklare hvorfor vi fikk det som er blitt kalt the great recession istedenfor en dyp, men kort krise. Myndighetene i de fleste land svarte raskt og effektivt på finanskrisen med omfattende pengepolitiske tiltak, krisehjelp til finanssektoren og ekspansiv finanspolitikk. Det førte til at svikten i privat forbruk og investering, og de tilhørende spareoverskuddene i privat sektor, langt på vei ble nøytralisert av økt offentlig etterspørsel og statlige spareunderskudd. Det begrenset nedturen. Det førte imidlertid samtidig til at statsgjelden økte, og siden mange land allerede i utgangspunktet hadde svake statsfinanser – i hvert fall når man så på summen av gjeld og pensjonsforpliktelser – var det ikke så rart at finanskrisen ble avløst av en statsgjeldskrise. Den ble verre av at bankene selv før subprime-boblen generelt sett var underkapitalisert. Rekapitalisering av banksektoren har i praksis ført til at staten i mange land har måttet overta også en del av gjelden i privat sektor; og med det er statsfinansene blitt enda svakere.

Å forklare hendelsesforløpet er imidlertid ikke det samme som å forstå de underliggende årsakene. Hvorfor oppsto subprime-boblen? Hvorfor ble det så kraftig svikt i privat etterspørsel etterpå? Hvorfor har ikke realetterspørselen fra privat sektor tatt seg opp igjen?

Den dypere forklaringen har å gjøre med det Ben Bernanke allerede i 2005 kalte the saving glut: Sparelysten i verden tiltok etter årtusenskiftet, samtidig som investeringslysten avtok. Samlet sparing steg fra 22 til 24 prosent av verdens BNP fra årtusenskiftet til 2006. Mye av økningen kom i Kina og oljeeksporterende land som plasserte midlene i vestlige finansmarkeder istedenfor i realinvesteringer hjemme. I Europa og Nord-Amerika var samtidig investeringslysten i næringslivet på vei nedover, blant annet fordi konkurransen fra Kina gjorde det mindre attraktivt å investere i tradisjonelle næringer. I Tyskland, Frankrike og Storbritannia var den årlige veksten i realinvesteringer (utenom boliger) i gjennomsnitt 30 prosent lavere fra 2001 til 2007 enn den hadde vært på 1990-tallet; i USA var den årlige veksten under halvparten av hva den hadde vært før årtusenskiftet.

Alt som har skjedd siden, kan forklares av dette misforholdet mellom spare- og investeringslyst. I første runde førte det (via fall i realrenten) til boligboblen i USA og deler av Europa. Det avlet i sin tur finanskrisen og den økonomiske nedturen. Da boliginvesteringene stoppet opp, ville det latente spareoverskuddet ha ført verden inn i en dyp, keynesiansk depresjon hvis det ikke hadde vært for myndighetenes aggressive motkonjunkturtiltak. Med dem ble spareoverskudd i privat sektor motsvart av offentlige budsjettunderskudd; og med det havnet verden i den store resesjonen i stedet. Der vil vi bli så lenge det latente spareoverskuddet består.

Neste spørsmål blir derfor hvorfor vi har fått misforholdet mellom sparelyst og investeringslyst. Vår tolkning er at det i stor grad har å gjøre med de store omstillingene verdensøkonomien er inne i – og i særlig grad med innfasingen av Kina og andre nye industriland i verdensøkonomien. Det har påvirket sparingen fordi gevinstene ved globalisering har vært skjevfordelt – med Kina og olje- og råvareeksporterende land som de største vinnerne. Det har samtidig påvirket investeringslysten fordi evnen til å få til kunnskapsbasert vekst i de etablerte industrilandene har vært mindre enn behovet for omstilling.

Omstillingsbehov og omstillingsstatus

I prinsippet skulle det være enkelt: Når Kina og andre befolkningsrike land med stor relativ tilgang på arbeidskraft blir integrert i verdensøkonomien, vil de overta det meste av arbeidsintensiv vareproduksjon. Etablerte industriland med knapphet på ufaglært arbeidskraft og relativ overflod av kunnskaps- og realkapital, bør og vil høste de gevinstmulighetene det gir ved å bygge ned sin egen produksjon av arbeidsintensive varer og i stedet importere dem fra de nye industrilandene, og samtidig bruke de frigjorte ressursene til produksjon og eksport av kunnskapsintensive og kapitalintensive varer og tjenester. Ved å gjøre det vil både de gamle og de nye industrilandene få det bedre enn før.

I noen grad er det akkurat dette som faktisk har skjedd. Kina og andre asiatiske land har overtatt en betydelig del av den arbeidsintensive vareproduksjonen i verden, og i alle etablerte industriland har det funnet sted en rask og markert nedbygging av tradisjonelle industrisektorer. I Japan begynte nedbyggingen allerede tidlig på 1990-tallet; i USA og Vest-Europa har nedbyggingen skutt fart etter årtusenskiftet.

Samtidig har den kunnskapsintensive delen av økonomien i de etablerte industrilandene vokst. Det var en utvikling som startet lenge før Asia for alvor gjorde seg gjeldende i verdensøkonomien, og som i første omgang var drevet frem av innenlandske forhold: rask produktivitetsvekst i vareproduksjon, utdannelseseksplosjon og endringer i etterspørselsmønster. Allerede på 1980-tallet førte slike forhold til jevn og sterk vekst i antall sysselsatte i kunnskapsintensive bransjer og bedrifter.

Figur 1

figur

Kilde: Egne beregninger, basert på tall fra OECD

Det paradoksale er at Kinas og andre nye industrilands inntreden i verdensøkonomien ikke synes å ha forsterket utviklingen. Tvert imot. Etter årtusenskiftet har veksten i kunnskapsintensiv virksomhet i USA og Europa nesten stoppet opp – og i Japan stoppet den opp allerede på 1990-tallet.

Det er dette paradokset som gjør at det kan være riktig å snakke om en omstillingskrise.

Det er viktig å ha klart for seg hva krisen ikke består i. Det synes ikke å være noe i veien med de etablerte industrilandenes evne (og vilje) til å kvitte seg med gamle bedrifter og bransjer. Det er altså – forbløffende nok – få tegn til omstillingsvegring og proteksjonistisk reaksjon av den typen verden opplevde da USA på slutten av 1800-tallet utkonkurrerte europeisk landbruk, eller da Japan på 1960-tallet truet arbeidsplassene i vesteuropeisk skipsbygging.

Det er heller ikke noe i veien med de modne landenes generelle evne til å kanalisere og absorbere frigjorte ressurser inn i nye bedrifter og bransjer. Mikroøkonometriske studier viser at omstillingstakten i arbeidsmarkedene er høy i alle vestlige land, med årlig jobbskaping – litt avhengig av konjunktursvingninger – på i størrelsesorden 10 prosent.

Det krisen bunner i, må derfor på en eller annen måte være evnen til å skape den riktige typen nye arbeidsplasser – eller mer presist, evnen til å skape nok nye, lønnsomme, kunnskapsintensive jobber.

En annen måte å si dette på er at de rike landene ikke evner å utnytte de mulighetene som ligger i at de selv har en høyt kvalifisert arbeidsstyrke, og at Kina og andre asiatiske land er villige til å gjøre de enkle jobbene. I hvert fall klarer de foreløpig ikke å gjøre det på en måte som gir høy og raskt voksende arbeidsproduktivitet. Den langsiktige trenden i arbeidsproduktivitet har, bortsett fra i kjølvannet av avreguleringen på 1980-tallet, vært fallende både i Japan og Europa helt siden 1970-tallet. Trenden har vært en annen i USA, men det skyldes bare at veksten på 70- og 80-tallet var svært lav.

Figur 2 Årlig vekst i arbeidsproduktivitet (%).

figur

Europa, Nord-Amerika og Japan har altså en innovasjonsutfordring: Hvordan utnytte store mengder høyt utdannet arbeidskraft på en høyproduktiv måte? Før den har funnet sitt svar, er det vanskelig å skjønne at det skal være grunnlag for ny, høy investeringslyst i kunnskapsbasert næringsliv.

Tilfellet Norge

Petroleumssektoren har stilt Norge i en spesiell situasjon også når det gjelder virkningene av globalisering – direkte fordi vi har nytt godt av den kraftige økningen i oljeprisen (og prisene på andre råvarer) som Kinas vekst har medført; indirekte fordi den oljebaserte veksten fra 1970-årene og utover gjorde at vi omstilte deler av arbeidsintensiv industri (spesielt verftsindustrien) til oljeindustri og langt på vei kvittet oss med resten av de arbeidsintensive industribransjene (som tekstil- og bekledningsindustri). Som følge av dette førte globaliseringen til en kraftig forbedring av det norske bytteforholdet overfor utlandet og en tilsvarende kraftig vekst både i verdien av petroleumsformuen og i lønnsomheten i norsk oljerelatert virksomhet.

Baksiden av denne medaljen er at petroleumssektoren og den innenlandske bruken av oljeinntektene har fortrengt andre potensielle vekstkilder – i hvert fall på overordnet nivå. Det kommer tydelig frem om man ser på forholdet mellom vekst i produktivitet og vekst i sysselsetting på næringsnivå i norsk fastlandsøkonomi siden 1970, kfr. figur 3. Bare én næring (IKT) har både hatt raskere produktivitetsvekst og raskere sysselsettingsvekst enn gjennomsnittet. Alle andre næringer med produktivitetsvekst over gjennomsnittet har hatt relativ nedgang i sysselsettingen, og alle næringer med sysselsettingsvekst over gjennomsnittet har hatt lavere produktivitetsvekst.

Figur 3 Vekst i produktivitet og sysselsetting norske fastlandsnæringer, 1970–2010 (avvik fra gjennomsnittet for næringene).

figur

Kilde: Egne beregninger, basert på tall fra nasjonalregnskapet

Nettovirkningen av innenlandske næringsomstillinger på produktivitetsveksten har derfor vært klart negativ – omstillingene har bidratt til å redusere den samlede produktivitetsveksten med rundt 30 prosent.

I klartekst betyr det at den norske evnen til å opprettholde høy og stigende produktivitet er kritisk avhengig av at det på bedriftsnivå innen hver næring er tilstrekkelig produktivitetsfremmende omstilling og utskiftning av bedrifter til at det kompenserer for langsiktige, næringsmessige endringer som trekker produktivitetsveksten nedover.

Det meste av forskningsprogrammet «Krise, omstilling og vekst» – og derfor også de fleste artiklene i denne utgaven av Magma – handler om denne mikrodynamikken i norsk næringsliv.m


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS