Banner top Til forsiden Econa

Skammens tjenester

figur-authorfigur-authorfigur-author

Sammendrag

Markedsutsetting av tjenester til hjemmet er i den offentlige debatten gjerne beskrevet som løsningen på vår tids tidsklemme, og at det er en stor økning i markedet. En nærmere studie av tallene viser imidlertid at det er påfallende lite kjøp av tjenester til det private markedet i Norge. Det som er enda mer påfallende, og som vi vil presentere her, er at det brede lag av nordmenn absolutt ikke kunne tenke seg å kjøpe slike tjenester selv om man har økonomi til det. Denne artikkelen tar for seg motstanden mot markedet av kjøp av tjenester til hjemmet og drøfter mulige forklaringer på en empirisk utbredt aktiv motstand. For å forstå hvorfor norske hushold ikke ønsker å betale for tjenester i hjemmet, argumenterer artikkelen for at vi må se på mer enn ressurser og «objektive» behov. Vi må også se på hvilke tjenester det er «lov» å kjøpe. Motstanden hjelper oss å se hvordan økonomifaget i seg selv ikke alene kan forklares gjennom tilbud og etterspørsel. Økonomi er også moralsk situert. Mens noen tjenester oppleves som selvsagte i våre liv, fremstår andre som skammens tjenester.

Nøkkelord: kjøp av tjenester i hjemmet, økonomiske sfærer, moral

Innledning

Tjenester i hjemmet er et sentralt tema i det moderne Norge. En lenge forespeilet vekst har vært viet stor plass i mediene. Et enormt fokus på nettopp vekst snarere enn reelle tall for ønske og etterspørsel har skapt et særegent virkelighetsbilde. De tjenesteytende næringer fremstilles gjerne som et herlig frukttre der det etter sigende finnes et vell av modne frukter som bare venter på å bli plukket. Ett eksempel finner vi i kommentarfeltet til Tybring-Gjedde sin artikkel om «Vaskehjelp til folket» hvor følgende påstand lanseres: «De fleste synes jo det er helt greit at familier kjøper tjenester av håndverkere, rørleggere og malere. Det forventes ikke lenger at mennene i huset mekker biler, snekrer sammen ødelagte møbler, maler garasjen, måker snø eller bytter dekk. Det er sosialt akseptert å ansette noen til å gjøre disse enkle håndverktjenestene i hjemmet.» (Tybring-Gjedde 2015)

Den underliggende forestillingen i veldig mye av mediedekningen er at etterspørselen etter et stort spekter av tjenester til hjemmet ventes å øke som et rimelig tilsvar på den opplevde tidsklemmen og de økonomiske endringene i norske hushold.

Eventuell motstand har i liten grad vært analysert i norsk kontekst. Brorparten av studiene som er gjort på tjenesteutsetting, er gjort på tilbydersiden, med søkelys blant annet på arbeidsforhold for au pairer i Norge (eksempelvis Sollund 2010, Bikova 2014) eller på kjøpesiden, med søkelys på tematikk som omfang, vekst eller opplevelse av kjøp. Kristensen har eksempelvis nylig publisert en studie av norske familier som kjøper aupairtjenester og vaskehjelp hvor hun peker på noen av paradoksene og ambivalensene relatert til økningen i betalt arbeid i hjemmet i Norge (Kristensen 2015). Det enkeltstudiet som klarest belyser tematikken motstand, er Aarseths kvalitative studie av ni «likestilte, moderne par», men det er ikke funnet noen norske studier som mer overgripende kartlegger og diskuterer motstandens omfang og natur. Denne artikkelen ønsker derfor å se eksplisitt på nettopp motstand mot kjøp av tjenester til hjemmet. På bakgrunn av tidligere forskning er vår hypotese at nordmenn ikke bare i liten grad omfavner kjøp av tjenester, men at de har stor motstand mot å kjøpe tjenester til det private hushold; tjenester som gjerne er naturlige å kjøpe andre steder (Isaksen 2010).

Vi ønsker å vite om dette er riktig, hvor omfattende motstanden eventuelt er, og hvorvidt det er noen forskjeller av betydning i befolkningen: om for eksempel folk med høy utdannelse og inntekt har en sterkere motstand mot å kjøpe slike tjenester enn andre grupper i befolkningen. Vi ønsker også å avdekke avstanden mellom hvilke tjenester og ytelser som kan settes ut til andre, og hvilke som absolutt ikke kan det.

Vi velger å belyse hypotesen empirisk ved hjelp av en representativt studie i den norske befolkningen. Vi bruker utsagnet «kunne absolutt ikke tenke meg å kjøpe» som et mål på motstand, og utsagnet blir knyttet opp mot en bred rekke tjenester til hjemmet.

Empirien danner bakteppet for en teoretisk drevet diskusjon om motstandens opphav og natur. Hvorfor det er sånn at det er et levende velfungerende marked for en lang rekke tjenester i noen kontekster, mens de samme tjenestene kan fremstå som problematiske i andre? Aktivt uttrykt motstand tolkes her som et uttrykk for moral, og empirien eksemplifiserer i så måte hvordan markedet kan forstås som en sosial konstruksjon. Det er ikke naturgitt hvilke tjenester som ansees å være en del av markedet og hvilke som ikke er det.

En inngående forståelsen av markedet og markedets logikk er sentral for alle som søker å agere i markedet og navigere i dets muligheter og begrensninger. Det er sentralt for å kunne imøtekomme markedets behov og for å kunne estimere og diskutere strategi for vekst.

Teoretiske perspektiver

Den medieskapte forventningen om kontinuerlig vekst er et eksempel på en normativ forventning om endring. En slik forestilling følger på mange måter Talcott Parsons idé om fremveksten av den postmoderne familie som spesialiserer seg i voksen intimitet og barneoppfostring, og som når mulig gradvis setter ut alt annet (Parsons og Bales 1955). I Parsons perspektiv er dette problematisk; stadig økende arbeidsdeling og utsetting av tjenester i hjemmet passer moderniseringen; det virker naturlig, som en del av den historiske utviklingen. Tjenestekjøp er presentert som en naturlig erstatning for tapt arbeid i den husmorløse familien. I den dominerende optimismen knyttet til tjenestemarkedets vekst ser vi den samme logikken gjøre seg gjeldende. Man venter altså endring i én type retning, og framskriver og tolker sparsomme data i det ventede bildet i stedet for å gjøre gode empiriske analyser.

Teorien om komparative fortrinn er et annet perspektiv som kunne bidra til å støtte opp under forestillingen om kontinuerlig vekst; om markedet ikke faktisk er stort, så bør det bli stort. Ifølge økonomisk teori om komparative fortrinn kunne man argumentere for at det ville være rasjonelt å markedsutsette tjenester så lenge alternativbruken av tid og ressurser gir høyere avkastning. Rent teoretisk kan det være lønnsomt for deg å betale andre for å gjøre en oppgave – som å vaske klær, skrive en tale, hente barn. Tanken er da at det er en mulighetskostnad for hver time konsumert av disse antatt kjedelige, ikke-produktive oppgavene. Det eksisterer en aktivitet med høyere verdi som du kunne brukt tiden din på i stedet. Selv i det egalitære Norge med et lavt lønnstak vil det, så lenge du tjener mer enn folk i disse yrkene, være muligheter for at det ville lønne seg å betale for å ansette andre.

Men forestillingene om «uunngåelig vekst» tar ikke inn over seg at det ikke er gitt at man i det private markedet vil agere ut fra det mange vil si er rasjonelt. Rasjonelt sett kunne man argumentere for at visse tjenester burde utsettes, men markedet følger ikke nødvendigvis ren økonomisk rasjonalitet.

Et sentralt poeng i økonomisk teori, slik den er utviklet i antropologien, er at varer og tjenester sirkulerer innen ulike sfærer, der det er ulik moral knyttet til de ulike sfærene (Bohannan 1959, Barth 1967). Alle kulturer har slike sfærer, men i Vesten er den formelle unisentriske økonomien så omfattende at andre typer bytte er underkommunisert, og markedssfæren synes enerådende. Husholdet, og familien i det, er for eksempel en sfære der økonomiske transaksjoner i form av generelle penger er svært uvanlig. Særlig det som handler om reproduksjon innen familien, skal ikke konverteres til penger. Å kjøpe seksuelle tjenester/relasjoner på markedet er klart tabu. Overføringer av verdier innen familien skjer gjerne i form av gaver eller tjenestebytting, og forskudd på arv betegnes ofte som «lån» (Døving 2007). Sentralt i teorier om økonomiske sfærer er at man forsøker å konvertere verdier fra én sfære til en annen, men at dette kan være problematisk. Venner konverterer gjerne penger til gaver for å vedlikeholde helt sentrale økonomiske nettverk, men det er viktig at man ikke kaller det å «kjøpe seg venner».

Noe av det mest slående er at kjøp av tjenester i hjemmet er et påfallende lite fenomen i Norge i dag. Det er en svært liten andel familier som faktisk benytter seg av innleid hjelp i huset. Det er et lite voksende antall som kjøper noen tjenester til hjemmet, men flertallet gjør det ikke. De fleste observasjoner tilsier svak vekst eller status quo. Det har vært «en eksplosiv økning i antall familier som henter au pairer til Norge», skriver nrk.no, med referanse til tall fra UDI som viser at vi har gått fra 691 au pairer i Norge i år 2000 til 3 045 ved inngangen til år 2013 (Eraker 2013). Dette representerer over en firedobling siden årtusenskiftet, men det er knapt en au pair i hver grend (det er 2 350 000 husholdninger i Norge). Vaskehjelp er et annet område der tallene er doblet eller triplet, avhengig av hvilken undersøkelse man refererer til. Om lag fire prosent av den voksne befolkning sa at de hadde privat rengjøringshjelp i år 2000, mot sju prosent i 2007 (Kitterød 2009). Det er store endringer, men sju prosent er ikke et enormt tall. Selv hvis vi kun ser på familier der begge foreldre er i full jobb, kommer vi bare opp 13 prosent i 2010 (Kitterød 2012). Også andre tjenester har vært viet mye rom. NRK skriver om «den formidable økningen i antallet som bestiller matkasser rett hjem», og om hvordan omsetningen til noen av de største leverandørene har steget med 660 prosent de tre siste årene (Moland og Svendsen 2015). Dette er igjen en vekstrate fra null, så de store tallene blir det ikke, selv om veksttallene isolert sett fremstår som imponerende. Måten fenomenet tjenesteutsetting presenteres på, kan man altså sette spørsmålstegn ved. Framskrivingene ser ut til å være basert på en instrumentell forståelse av markedet og hvordan det burde fungere.

Motstand

De empiriske dataene referert til ovenfor viser altså at fenomenet kjøp av tjenester til hjemmet er lite utbredt, og derfor er motstanden særdeles interessant å forstå. Det er åpenbart mange som aktivt velger å ikke tjenesteutsette. Som nevnt innledningsvis har motstanden i liten grad vært eksplisitt analysert i norsk kontekst. Kristensens arbeid på hvordan norske familier rasjonaliserer sine kjøp av au pair og vaskehjelp (Kristensen 2015), viser en interessant ambivalens, men det gir lite innsikt i motstandens omfang og natur. I andre studier der motstanden er kommentert, knyttes motstanden gjerne intuitivt til økonomiske forhold, i form av overskrifter som «fortsatt få som tar seg råd til vaskehjelp» (Kitterød 2012). Her bruker man ad hoc-hypotesen «fortsatt», som tilsier en ventet endring i en spesiell retning, i stedet for det presist vitenskapelige: «Det er få som tar seg råd til vaskehjelp.» (Døving 2003) Kitterøds ellers gode arbeid på veksten i rengjøringshjelp peker på mulighetene for andre forklaringsfaktorer knyttet til den forholdsvis lave bruken: at folk flest ikke synes de trenger slik hjelp, at det er vanskelig å få tak i gode tjenester til en akseptabel pris, at folk ikke ønsker å slippe fremmede inn i huset, eller at det å ha rengjøringshjelp strider mot det sterke likhetsidealet i Norge. Og hun påpeker meget presist at det er verdt å merke seg at selv i de høyeste inntektsgruppene er det her kun et mindretall som har rengjøringshjelp (Kitterød 2012).

Aarseths analyser av den norske dobbeltarbeidende likestilte middelklasse kaster noe lys over motstanden mot kjøp av tjenester. Hun finner at snarere enn at familien tappes for investeringer og mening (slik eksempelvis Hochschilds (2013) arbeider viser til i amerikansk kontekst), ser det ut til å skje en intensivering både på jobben og hjemme (Aarseth 2010). Aarseths konklusjon er at middelklassen ikke markedsutsetter oppgavene i hjemmet, de gjør dem i all hovedsak selv. Videre peker hun på hvordan utdannelsesmiddelklassens oppslutning om det norske likestillingsprosjektet synes å være motivert av en særegen form for gjør-det-selv-orientering med røtter i en protestantisk etikk. Hun siterer Solheims forskning (Solheim 2002), som peker på hvordan slike trekk trolig har bidratt til at den private husholdsfære i Norge har beholdt sin karakter av å være en arbeidssfære, og ikke en intimsfære.

Det finnes også få internasjonale studier som ser spesifikt på motstand. Ett av unntakene er en engelsk studie som ser på barrierer for å markedsutsette hjemmearbeid blant dobbeltarbeidende husholdninger i Storbritannia (Windebank 2010). Studiet fant to hovedgrunner til at husholdningene valgte å ikke sette ut arbeidet. Først og fremst at de ikke hadde råd til det. Og sekundært, tilfredsstillelsen individene fikk av å selv ta vare på sine hjem. Den identifiserte motstanden kunne altså ikke forklares ene og alene ut fra monetære aspekter.

I hjemmet dyrker vi verdier som nærhet, trygghet og snillhet (se Gullestad 1989, Sørhaug 1996). Huset må, som Sørhaug viser, holdes strengt atskilt fra arbeidet, i klare moralske sfærer. Det som foregår i huset, er nettopp «innenfor husets fire vegger» der offentligheten ikke har noen moralsk rett til innsyn. På denne måten blir de økonomiske relasjonene, og generelle slektskonflikter som befinner seg der, underkommunisert ideologisk, og framfor alt faller de utenfor det rådende økonomiske paradigmet.

Med referanse til Barths (1967) arbeider om økonomiske sfærer peker han på hvordan ulike segmenter i økonomien, eller de mange økonomiene, kan ha svært ulik rasjonalitet. Med eksemplet musikkorps som én slik sfære viser han hvordan det er konverteringsmuligheter mellom sfærene «arbeid», «kake», «penger» og «skolekorps». Penger til korpset kan imidlertid ikke direkte erstatte tid brukt på korpset, da tid her ansees for å være mer verdifullt enn penger i seg selv. Den viktigste barrieren som må konverteres, er altså relasjonen mellom tid og penger. Sørhaug beskriver hvordan det er diffuse og føyelige, men likevel strenge grenser for hvordan penger kan erstatte konkret arbeidsinnsats.

Et eksempel på det finner vi i analyser av kakespising i norsk dugnadskontekst (Sørhaug 1996, Døving og Garnås 2014). Hvis man er invitert på dugnad i barnehagen, baker man kake, man kjøper ikke med konfekt. Man skal legge arbeid og ytelser i den. Det ville vært langt mer rasjonelt å kjøpe en eske konfekt eller kake, og i svært mange tilfeller ville det også smake bedre. Men moralen er at innenfor dugnadssfæren skal det utføres en personlig ytelse i form av eget arbeid. En kjøpt kake er fra en markedssfære som skal holdes utenfor dugnadens arbeidsfellesskap.

Ut fra Sørhaugs analyser av økonomiske sfærer og moral er det naturlig å avlede at det finnes normer og regler som skaper rammer for hva som er tillatt å kjøpe, og dermed hva som er tillatt å tjenesteutsette. Det er klare grenser mellom den private og den offentlige sfære. I den offentlige sfæren er arbeidsdelingen svært omfattende, formalisert og dermed uproblematisk. Der brukes kontraktbaserte transaksjoner med penger, ikke noe utsatt bytte i form av bytte av tjenester. Det forventes ikke at man som lærer, elektriker eller frisør skal vaske etter seg, at man skal skifte dekk på institusjonens biler, reparere datamaskiner, montere møbler eller stryke uniformer. Jo større bedrift, jo større vil arbeidsdelingen være. «Noen må vaske her», sier vi hvis det er skittent, «hvem har ansvaret for det? Det er ikke min jobb.»

Men i den private sfæren, i husholdet, er forholdene veldig annerledes. I dagens Norge er det åpenbart at arbeidsdelingen som er naturlig i det offentlig rom, er langt mer kompleks i det private. Hvilke ytelser eller tjenester som er definert som naturlig arbeidsdeling, er langt fra gitt, selv om det gjerne virker slik i opinionen. Interaksjonene i våre privatliv består av subtile blandinger av intimitetshandlinger og økonomiske bytter (Zelizer 2007). Hochschild har i sitt arbeid vært spesielt opptatt av problemstillinger knyttet til akkurat hvor det er grensen går. Hvordan vet vi når noe føles «salgbart» eller ikke? Hva er det vi absolutt ikke kunne tenke oss å selge? (Hochschild 2005) Kjøp av tjenester i hjemmet ser ut til å forstyrre det etablerte skillet mellom den offentlige sfæren som er markedet, og den private sfæren som er hjemmets og gavens arena, og dermed oppleves kjøpet av tjenester i mange situasjoner som problematiske. Det utløser spenninger mellom hva som er til salgs, og hva som er kulturelt anerkjent som salgbart. Hochschild lanserer begrepet the outsourced self for å beskrive det frie markedets innflytelse på amerikanernes privatliv. Samtidig understreker hun at en omfattende tjenesteutsetting trigger et vell av moralske problemstillinger hos den enkelte (Hochschild 2013).

For å forstå motstand mot kjøp av tjenester i hjemmet må vi forstå husarbeidets ytre grenser, grensen mellom oppgaver som oppfattes som en privatsak og del av kjærlighetens pris, og oppgaver som det offentlige eller kommersielle aktører løser (Døving og Klepp 2011). Disse grensene vil imidlertid være moderert av hvordan vi konstruerer vår identitet. Hvordan iscenesetter vi det gode moderskap og faderskap både overfor oss selv og andre? Hva kreves for å være en god vertinne, en dugandes mann, i den norske kulturen i dag? En sentral teori innen sosiologien er Goffmans teori om presentation of self (Goffman 1959). Det å være en forelder er ikke noe vi bare er, men noe som gjøres. Det er et verb, ikke bare et substantiv. En mor som gjør, kan vi kalle en iscenesettelse, en fremføring av et slags skript. Sosiale normer og institusjonelle strukturer utgjør skriptet, og styres av dette, men samtidig er skriptet i kontinuerlig endring. Hva som kreves, og hvordan «vi spiller» våre roller som mødre, fedre eller hushold, vil alltid være avhengig av kontekst.

Et eksempel som viser viktigheten av å gjøre, finner vi i en studie av maskulin identitet og do-it-yourself-aktiviteter (DIY) i hjemmet (Moisio, Arnould og Gentry 2013). Hjemmet fungerer her som en sentral ramme for iscenesettelse av maskulinitet på tvers av klasse. Den kulturelle eliten identifiserer seg med forstadens håndverkere og opplever at produktiv konsumpsjon balanserer byrdene med kunnskapsarbeid; som et slags auto-terapeutisk arbeid. For høykulturelle menn kan det å hengi seg til håndverksaktig arbeid være et maskulint trekk som gir en følelse av overlegenhet over andre høykulturelle menn. Informanter med lav kulturell kapital peker på nytteaspektet ved involveringen i ulike hjemmeforbedringsprosjekt. De fokuserer på handyman-idealet som en måte å oppfylle familieforsørgerrollen på, gjerne som en type kompensatorisk maskulinitet (som respons på eksempelvis manglende evne til å fylle forsørgerrollen). Tjenester i hjemmet, i utvidet forstand, er her med på å definere maskulin identitet.

Metode

Som poengtert innledningsvis har artikkelen som mål å se på omfanget av motstand mot kjøp av tjenester til hjemmet, den ønsker å se på strukturene i motstanden samt forsøke å diskutere mulige forklaringen på en eventuelt observert motstand. Den kvantitative studien utgjør derfor et empirisk underlag for en teoretisk diskusjon om resultatene, der vi søker å tolke og forklare empirien ved hjelp av sosiologisk og antropologisk teori. Teorien hjelper oss å forstå og tolke markedets rammer.

Studien ble gjennomført som en kvantitativt studie av et landsrepresentativt utvalg av den norske befolkning som har internett og er i alderen 18 år eller eldre. Undersøkelsen ble gjennomført av Norstat AS i februar 2014. Den er gjort på et stratifisert utvalg fra Norstat sitt respondentpanel, som består av 83 000 nordmenn. Primært er disse rekruttert via landsrepresentative telefonundersøkelser. Utvalget ble trukket proporsjonalt ut fra den enkelte landsdels befolkningstall og kvotert på kjønn og fylke. 1 000 respondenter ble spurt om å gi tilbakemelding på påstandene «Kjøper ofte», «Har kjøpt», «Kunne tenke meg å kjøpe» eller «Kunne absolutt ikke tenke meg å kjøpe» knyttet opp mot 29 ulike typer tjenester.

Tjenestene som er dekket i studien, ble valgt for å dekke et bredt lag av de antatt vanligste tjenestene som kjøpes inn av privatpersoner. Vi har i hovedsak fokusert på tjenester som utføres i hjemmet, men har inkludert frisør- og spatjenester, så vel som seksuelle tjenester, som er tjenester i privat regi, men som leveres utenfor hjemmets fire vegger.

I analysen har vi her kun lagt vekt på motstanden mot kjøp av tjenester, representert ved svaralternativet «kunne absolutt ikke tenke meg å kjøpe». I vår tolkning av utsagnet ligger det en tydelig markert motstand mot tjenestekjøp som vi vil hevde rimeligvis kan tolkes innenfor en moralsk dimensjon. Respondentene gir aktivt uttrykk for at de ikke ønsker å kjøpe visse typer tjenester. Med uttrykkene «absolutt» og «ikke ønsker» gir vi respondentene rom til å heve seg over øyeblikkets begrensning, enten den er av økonomisk eller praktisk karakter. Selv om muligheten for at tjenesten ikke er relevant for alle i alle situasjoner (motstanden på noen felt som hagearbeid, snømåking og dekkskift vil være høyere om man ikke har bil eller hus), vil vi likevel hevde når vi ser på spredningen av tjenestene, at «absolutt ikke tenke meg å kjøpe» kan være et uttrykk for en mer allmenngyldig opplevelse av moral/plikt.

Resultater og analyse – absolutt motstand mot å kjøpe

Resultatene vise at det er stor motstand mot kjøp av tjenester i hjemmet. Det tydeligste funnet i vårt materiale er at av de 29 områdene vi har spurt om, kan et stort flertall absolutt ikke tenke seg å kjøpe de aller fleste tjenester. Det er påfallende gitt de samme tjenestenes naturgitte arbeidsdeling i den offentlige sfære. Det er også særdeles interessant gitt den relativt sterke norske økonomien.

Figur 1 «Kunne absolutt ikke tenke meg å kjøpe». Kvinner og menn i prosent.
TjenesteKvinnerMenn
Frisør317
Spatjenester1441
Hudpleie, manikyr1675
Malearbeider ute2640
Rengjøring2835
Dekkskift på bil3547
Malearbeider inne3950
Reparasjon av klær4346
Datahjelp/it-tjenester4654
Snømåking5563
Samtaleterapi/coach6177
Karriereveiledning6473
Innkjøp av møbler og annet interiør / styling6866
Innkjøp av klær7172
Middagslaging7272
Lettere hagearbeid7276
Montering av møbler (f.eks. IKEA)7383
Innkjøp av mat7369
Hjelp til å arrangere bursdag/navnefest/dåp7473
Skrive taler eller sanger til konfirmasjon/dåp ol.7778
CV/jobbsøknad7880
Vasking og stryking av klær7874
Innkjøp av gaver til venner og familie8473
Nettdating8782
Hjelp til oppdragelse/søvnterapi8889
Lekselesing for barn9084
Kjøring av barn til barnehage/skole/fritidsakt.9187
Skriftlig privat kommunikasjon9490
Seksuelle tjenester9984

Forestillingen om at forbrukersfæren har trengt seg inn på selv de mest intime områdene av livssfæren, er helt klart overvurdert. Men hvorfor er det så enkelt for det private næringsliv å kjøpe tjenester, mens det for de samme menneskene er langt mer problematisk å kjøpe tjenester til den hjemlige sfæren?

En måte å forstå denne mostanden på er å knytte den opp mot teorien om ulike økonomiske sfærer. Hjemmet er ideologisk sett på som produksjonsarena, snarere enn forbruksarena. Når markedets logikk entrer privatsfæren, skaper det spenninger. Å la markedet komme inn krysser tydeligvis familiens grenser for hva som skal holdes rent. Den sterke motstanden mot kjøp av tjenester i vårt materiale kan tolkes som et uttrykk for en redsel for at betaling vil degradere tjenestene, ved å rasjonalisere og markedsutsette det som burde være basert på altruisme og affeksjon.

Kanskje er det Tönnies dikotomi vi ser sporene av, hvis vi tolker hjemmet i denne konteksten som en prototype på et mikrosamfunn (Tönnies 1990). Tönnies mente vi var på vei mot et menneskelig samfunn han kalte Gemeinschaft preget av individualisering og svake band mellom aktører; et samfunn der vi nærmest er hverandres handelspartnere, snarere enn et Gesellschaft preget av fellesskap og sterke band. Den norske befolknings motstand mot kjøp av tjenester kan være et uttrykk for redselen for å skape et kaldt, upersonlig samfunn basert på kommersielle prinsipper og transaksjonelle relasjoner. Det å kjøpe handlinger som er ideologisk del av det medlemmene i et hushold tradisjonelt ivaretar, betyr at markedet invaderer hjemmet. Relasjonene blir like kalde som forestillingen om markedet. Denne redselen er en svært gammel forestilling. Hele sosiologien er knyttet opp mot denne tradisjonen for å forklare eget samfunn, og de viktigste teoretikere var klart ambivalente til endringene de så i det moderne. Durkheims pessimistiske anomalier, Mauss’ spåpdom om sosialt forfall fordi gavebytte kom til å forsvinne til fordel for anonymt markedsbytte, Webers «avfortrolling av verden» og Marx’ fremmedgjøring viste alle en ambivalens til «utviklingen» og tolket den negativt. Samtidig så de den som en nødvendig konsekvens av det moderne. Ingen av disse framskrivingene har skjedd, men media og folketro fortsetter å se kjøp som moralsk underordet.

Videre ser det ut til at motstanden minsker jo mindre man «ser» til tjenestene. Med unntak av seksuelle tjenester er det langt større åpenhet for å kjøpe tjenester som foregår utenfor huset, enn å kjøpe tjenester som skal utøves inne i huset. Ut fra vårt materiale er det ok å kjøpe barnehageplass, men det er ikke ok å kjøpe kjøring/henting til og fra barnehage. Det er ok å kjøpe hentemat og å gå på restaurant, der all laging foregår utenfor hjemmet, men det er nærmest utenkelig å ha en kokk til å lage mat på eget kjøkken. Malehjelp ute trigger mindre motstand enn malehjelp inne.

En tolkning her kan være at på det mest grunnleggende nivået representerer dørterskelen en moralsk grenseoppgang mellom hva nordmenn tenker er «innenfor» og «utenfor» når det gjelder tjenestekjøp. Noe av dette kan være økonomisk betinget: Tjenester levert og utøvet i hjemmet vil vanligvis ha en større økonomisk slagside, men det kan handle om mer enn det. Det norske hjemmet er på mange måter en borg som skal beskyttes og beskytter mot omverdenens involvering.

Kanskje kan vi forstå disse moralske grenseoppgangene enda bedre ved å se inngående på hvordan arbeidet i hjemmesfæren består av ulike typer arbeidsoppgaver. Det empiriske materialet gir oss også rom for å se hvordan motstanden gjør seg gjeldende overfor ulike tjenester i hjemmet. Det materielle arbeidet i hjemmesfæren vil typisk være matlaging, maling, vedlikehold. Men i hjemmet foregår det også en stor andel ikke-materielt «arbeid» – som affeksjon, omsorg, kjærlighet, utdannelse, sosialisering, kommunikasjon, organisering, informasjon, underholdning eller koordinering. Vårt empiriske materiale inneholder eksempler fra både omsorg og produksjon. Den største motstanden mot tjenestekjøp i hjemmet ser ut til å handle om de tjenestene som representerer de immaterielle arenaene. Ser man bort fra å kjøpe sex, som er et tabu, er det å presentere seg selv og sine barn det aller største kravet. Å kjøpe hjelp til lekselesing, kjøring av barna til fritidsaktiviteter eller hjelp til oppdragelse havner absolutt på bunn i befolkningen som helhet. Dette kravet er interessant nok sterkest blant de med høyere utdannelse. Hele ni av ti kan absolutt ikke tenke seg å kjøpe slike tjenester. Selv med to eller flere barn i husstanden er det mer enn 80 prosent som absolutt ikke kunne tenke seg å kjøpe kjøring av barn, hjelp til lekselesing og oppdragelse. Enda mer påfallende er altså at dette ikke endrer seg med inntekt i det hele tatt, snarere at egen og foreldres utdannelse øker kravene til at slike ytelser bør man utføre selv.

En tolkning av denne empirien er at middelklassens krav til å styre det private i familien – og særlig det som har med barna å gjøre – er absolutt. Det maksimerer kanskje folks egennytte å kjøpe vaskehjelp. Men det å følge barn i barnehagen ser for mange ut til å ha en emosjonell verdi som overskrider en eventuell alternativ verdi kjøpt hentehjelp måtte ha. En tolkning kan være at det er disse tjenestene som i størst grad oppleves som noe som skal og bør være utenfor pengelogikken.

Ett av de mest interessante empiriske funnene er at det er svært få tjenester der økonomiske rammevilkår spiller inn på holdninger til kjøp av tjenester. Det kunne vært rimelig å anta at folk med høyere inntekt har større sannsynlighet også for å tenke seg å kjøpe en tjeneste enn de med lavere inntekt. Men vårt materiale viser ikke entydig slike sammenhenger. Variabelen inntekt er irrelevant på svært mange tjenesteområder man kunne tenke seg at man fikk utført fordi man har råd, slik som lett hagearbeid, montering av møbler, lekselesing for barn, innkjøp av klær, og datahjelp. Men det er altså ikke slik at når inntekten øker, vil man i større grad kjøpe tjenestene. Tvert imot, høy utdannelse og inntekt er faktisk faktorer som ser ut til å gi økt krav til representasjon og kompetanse på flere felt enn det profesjonelle. Vi ser også at jo høyere inntekt, jo mer motstand mot å kjøpe for visse variabler/tjenester.

I sum kan vi tolke empirien slik at motstanden mot kjøp av tjenester til hjemmet ikke kun kan forklares ut fra økonomiske forutsetninger. Snarere ser det ut til at betalingskraft er underordnet. Selv den velstående delen av den norske befolkning ser ut til å vente at man utfører arbeid knyttet til hjem og hushold selv.

Relatert til idealet om den varme hjemmesfæren er det også rimelig å tilkjenne motstanden mot kjøp av private tjenester som en selvhjulpen ideologi. Det eksisterer tydeligvis en norm i nordmenn om at man burde gjøre arbeidet selv, slik Aarseth fant i sine studier (Aarseth 2010). Den norske kulturen er full av utsagn som peker på en gjør-det-selv-ideologi: «Vask møkka di sjæl.» «Jeg står han av.» «Dette skal jeg klare.» Noe kan kanskje forklares ut fra at det kan være økonomisk vanskelig å forsvare å kjøpe tjenester man selv kunne utført. Men det kan også handle om en sterkere følelse av plikt eller moral. Det ligger et krav og en stolthet i det å være selvhjulpen. Vi er for stolte til å få hjelp til å sette opp et IKEA-skap. På familie- eller husholdsnivå er kravet til å gjøre arbeidet selv veldig høyt. Tjenestekjøp til hjemmet ser i hvert fall delvis ut til å utfordre våre forestillinger om oss selv.

Overført til Goffmans terminologi ser vi at skriptet for det norske husholdet er rikt og omfattende. Våre funn indikerer at husholdet ikke bare er, husholdet er knyttet opp mot en aktiv produksjon, noe man gjør. Vi spiller rollen som foreldre gjennom hvilke aktiviteter vi gjør eller ikke gjør. Det gode foreldreskap synliggjøres gjennom de mange tjenester som leksehjelp og kjøring til fotballtrening. Empiriske data antyder at iscenesettelsen av det gode foreldreskap ikke tillater at disse tjenestene tas over av det kommersielle markedet.

En naturlig forlengelse av denne studien kunne vært en kvalitativ studie som graver dypere i moralens logikk. Hva er det motstanden bunner i? Og hvilke argumenter bruker folk for å forklare sin mostand? Hvilken type moral er det forbrukerne er bærere av, og varierer det for ulike grupper? Det kunne vært interessant å se på vurderinger knyttet til eventuelle kjøps intensjon eller konsekvens. Et annet viktig område kunne være å se på koblingen mellom vilje til å tjenesteutsette og hvem man tjenesteutsetter til. Kanskje kan moralen være formet av markedet, like mye som markedet er formet av moralen.

Avslutning

Artikkelen viser at det er en massiv og bred motstand mot å kjøpe tjenester til hjemmet i det norske folk, stikk i strid med den rådende mediediskursen om tjenestenæringenes eksplosjonsartede vekst. Det er tydelig at mange gjør mye arbeid i husholdet som kunne vært satt bort.

Det kan virke så enkelt for det private næringsliv å kjøpe tjenester, mens det for de samme menneskene er langt mer problematisk å kjøpe tjenester til den hjemlige sfæren. Den påfallende aktive motstanden mot å kjøpe tjenester til hjemmet antyder at det finnes en serie plikter og normer knyttet til hvilken type arbeid som skal utføres innenfor husholdet av husholdets medlemmer. Det er ikke naturgitt hva som kan la seg kjøpe, og hva som ikke kan la seg kjøpe. Det er ikke naturbestemt at det er tabu å kjøpe sex, mens det er helt naturlig å få massasje eller få klippet håret. Å få hjelp til rengjøring er neppe kvalitativt annerledes enn hjelp til vasking og stryking av klær. Markeder er i stor grad mentale konstruksjoner, og grensene for markedet settes av kultur, snarere enn natur. Det er altså kulturelle normer som tilsier at noe er tillatt mens andre tjenester er svært problematiske. Markedet preges av moralske vurderinger, og moralen er flytende: Hva som oppleves som «innenfor» og «utenfor», kan og har vist seg å variere over tid.

Det kan se ut til at den rasjonelle moderniteten krever en nostalgisk anti-moderne praksis for å speile hjemmet som en kjærlighetens private sfære. Et godt utført husarbeid skal gi gnagsår på knærne; det skal ta tid. Når huset blir «rent som en hvit tornado» (Lilleborgs klassiske metafor), synliggjør det markedets umoralske karakter, med fravær av tidkrevende kjærlighetsarbeid. Å overlate barna til andre er tydeligvis et tegn på å være dårlige foreldre.

Artikkelen kaster lys over en tematikk alle som beveger seg i markedet, burde ha et forhold til. For å forstå mulighetene og begrensningene for tjenestenæringen er det essensielt å forstå sammenhengen og samfunnet tjenestene skal introduseres i. For praktikere gir dette økt forståelse for markedsmekanismene og hvorfor markedet for tjenester til hjemmet fortoner seg som lite. Overordnet sett tilsier våre funn at det er ikke tilstrekkelig å gi et godt tilbud til en svært billig pris. Kjøp av tjenester handler ikke ene og alene om tilbud og etterspørsel i tråd med den dominerende økonomiske teori om kjøp av varer og tjenester. En ren instrumentell forståelse av markedet kommer til kort for å forklare motstandens dominerende utbredelse. Varer og tjenester skal inn i en sosial kontekst. Og tjenester knyttet til hjemmet ser altså ut til å falle i den moralske fordervelsen.

  • Barth, Fredrik (1967). Economic Spheres in Darfur. I: Raymond Firth (red.), Themes in Economic Anthropology (ASA Monograph 6), s. 149–174. London: Tavistock.
  • Bergem, Knut V. (2007). Det nye tjenerskapet. Samtiden, 3: 24–33.
  • Bikova, Mariya (2014). In a Minefield of Transnational Social Relations: Filipino Au Pairs between Moral Obligations and Personal Ambitions. I: Rosie Cox (red.), Au Pairs’ Lives in Global Context– Sisters or Servants?, s. 87–104 Hampshire: Palgrave Macmillan.
  • Bohannan, Paul (1959). The Impact of Money on an African Subsistence Economy. The Journal of Economic History, 19(4): 491–503.
  • Døving, Runar (2003). Folk spiser fortsatt kjøttkaker. I: E. Jacobsen, R. Almås og J.P. Johansen (red.), Den politiserte maten, s. 315–342. Oslo: Abstrakt forlag.
  • Døving, Runar (2007). Voksne barn. Husholdsviabilitet blant urbane skandinaver. Norsk antropologisk tidsskrift, 18(1): 22–37.
  • Døving, Runar (2009). Hva er galt med forbruk? Minerva [Internett], 2009. Tilgjengelig fra: <http://www.minervanett.no/hva-er-galt-med-forbruk/>. [Lest 3.4.2015].
  • Døving, Runar og Ingun Grimstad Klepp (2011). Husarbeidets grenser – Når kunnskap erstattes med skam. Tidsskrift for kjønnsforskning, 34(4): 366–375.
  • Døving, Runar og Maja Garnaas Kielland (2013). Cake Is Halal, Fat Is Sinful: Cake and Representation in Norway. Ethnologia Europaea, 43(2): 78–92.
  • Eraker, Harald (2013). Firedobling av au pairer til Norge. Artikkel. Nrk.no. 23.4.2013 [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.nrk.no/fordypning/firedobling-av-au-pairer-til-norge-1.10992743> [Lest 17.mars 2015].
  • Goffman, Erving (1959). The Presentation of Self in Everyday Life. Garden City, NY: Anchor books, Doubleday.
  • Gullestad, Marianne (1984). Kitchen-Table Society: A Case Study of Family Life and Friendships of Young Working-Class Mothers in Urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Gullestad, Marianne (1989). Kultur og hverdagsliv: på sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Gullestad, Marianne (2006): Plausible Prejudice. Everyday Experiences and Social Images of Nation, Culture and Race. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Hochschild, Arlie (2005). Rent a Mom and Other Services:Markets, Meanings and Emotions. Int. J. Work Organisation and Emotion, 1(1): 74–86.
  • Hochschild, Arlie (2013). The Outsourced Self: What Happens When We Pay Others to Live Our Lives for Us. Picard.
  • Isaksen, LiseWidding (red.) (2010). Global Care Work. Gender and Migration in Nordic Societies. Lund: Nordic Academic Press.
  • Kitterød, Ragni Hege (2012). Fortsatt få som tar seg råd til vaskehjelp. Samfunnspeilet, 26(4): 64–69.
  • Kitterød, Ragni Hege (2009). Vaskehjelp vanligst i høystatusgrupper: rengjøringshjelp i norske husholdninger. Samfunnsspeilet, 23(1): 58–62.
  • Kristensen, Guro Korsnes (2015). A Fair Deal? Paid Domestic Labour in Social Democratic Norway. I: A. Triandafyllidou og S. Marchetti (red.), Employers, Agencies and Immigration. Paying for care, s. 207–225. Surrey: Ashgate Publishing Limited.
  • Moisio, Risto, Eric J. Arnould og James W. Gentry (2013). Productive Consumpiton in the Class-Mediated Construction of Domestic Masculility: Do-It-Yourself (DIY) Home Improvement in Men’s Identity Work. Journal of Consumer Research, 40(2): 298–316.
  • Moland, Annemarte og Christine Svendsen (2015). Artikkel. nrk.no. 9.2.2015 [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.nrk.no/norge/knallvekst-for-bedrifter-som-selger-middag-pa-dora-1.12178448> [Lest 8. februar 2015].
  • Parsons, Talcott og Robert F. Bales (1955). Family, Interaction and Socialization Process. Glencoe, IL: Free Press.
  • Sørhaug, Tian (1996). Fornuftens fantasier: antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Sennett, Richard og Jonathan Cobb (1972/1993). Hidden Injuries of Class. W.W. Norton & Company. Reprint edition October 17, 1993.
  • Solheim, Jorun (2002). Kjønn, kompetanse og hegemonisk makt. I: Anne Lise Ellingsæter og Jorun Solheim (red.), Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv, s.110–140. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Sollund, Ragnhild (2010). Regarding Au Pairs in the Norwegian Welfare State. European Journal of Women’s Studies, 143(17): 143–160.
  • Tybring-Gjedde, Mathilde (2015). Vaskehjelp til folket. Artikkel. Nrk.no. 3.2.2015. [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.nrk.no/ytring/vaskehjelp-til-folket_-1.12172164> [Lest 19. april 2015]
  • Tönnies, Ferdinand (1990). Gemeinschaft og Gesellschaft. I: Dag Østerberg (red.), Handling og samfunn – sosiologisk teori i utvalg, s. 71–86. Oslo: Pax.
  • Windebank, Jan (2010). Barriers to Outsourcing Domestic Chores in Dual-Earner Households. International Journal of Sociology and Social Policy, 30(7/8): 387–398.
  • Zelizer, Viviana A. (1994). The Social Meaning of Money: Pin Money, Paychecks, Poor Relief and Other Currencies. New York: Basic Books.
  • Zelizer, Viviana A. (2007). The Purchase of Intimacy. Princeton University Press.
  • Zelizer, Viviana A. (2010). Caring Everywhere. I: Rhacel Parreñas og Eileen Boris (red.), Intimate Labors: Cultures, Technologies, and the Politics of Care, s. 267–279. Palo Alto, CA: Stanford University Press.
  • Zelizer, Viviana A. (2011). Economic Lives. How Culture shapes the economy. Princeton University Press.
  • Aarseth, Helene (2007). Optimalisering på alle livsområder? Likestilt familieliv i ny økonomi. I: Elin Kvande og Bente Rasmussen (red.), Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Aarseth, Helene (2008). Hjemskapingens moderne magi. Doktorgradsavhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
  • Aarseth, Helene (2010). Moderne spydspisser eller de siste asketer? Nytt Norsk Tidsskrift, 27(1/2): 33–45.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS